polluxlm

Det hadde kanskje gått an å enes om noen grove kriterier, men i bunn og grunn ser på jeg film som en primært subjektiv opplevelse. For meg handler begreper som kunst og underholdning mer om intern kategorisering av hva du liker og hvorfor. En kunstner ser jeg på som en som vil fortelle eller lage noe han tror på, noe han liker. Mens en underholder vil, vel underholde. Gi folk basiske ting som de liker. Action, humor, drama, sex. For penger, status eller rett og slett fordi man nyter jobben. Underholderen kan meget vel være like talentfull og kreative i det filmtekniske faget, men det er et skille i motivasjonen som jeg personlig er opptatt av å markere. Men det betyr ikke at det ikke har verdi også i det offentlige rom. Å dele filmer opp i mindre og mindre biter er for meg en måte å forsterke forståelsen og dermed opplevelsen, litt som med vitenskapen. I tillegg handler det nok også om en slags respekt. En filmskaper du kanskje føler er "ute etter noe" fra deg, være seg penger eller lettkjøpt hyllest, fortjener ikke samme respekten som en som prøver å formidle noe mer uselvisk og tidløst. Det kan iallefall være en psykologisk forklaring på hvorfor man kan ha et behov for å "nedgradere" enkelte måter å lage film på ved å dele dem opp i kategorier som jeg gjør.

Meget interessant tema du tar opp her. Koblingen opp mot fotografiet for å vise at film alltid har hatt sine røtter i virkelighetskildring er også det beste argumentet jeg har sett. Selv er jeg helt enig. God kunst må ha en relasjon til virkeligheten eller så blir det ikke kunst. Dette fordi jeg plasserer filmer i to kategorier, underholdning og kunst. Underholdning kan være absolutt hva som helst så lenge man ikke kjeder seg, men kunst stiller jeg strengere krav til. I mine øyne må en kunstner ha noe å si, en observasjon rundt livet han har lyst til å dele. Jeg mener også dette vanskelig kan oppnås uten relasjon til virkeligheten, for hva er det å lære av noe som ikke er sant?

Tydelig svart komedie? Den ser jeg ikke helt. Synes filmen tok seg selv rimelig seriøst. Riktignok er det nok av klisjeer, men fikk ikke inntrykk av det var særlig bevisst. Går for tiden gjennom usette filmer i samlingen, kronologisk rekkefølge: M - Fritz Lang Lyd er vel fremdeles ganske nytt her men brukes til det fulle. En klassisk whodunit med doser av humor og filosofisk kommentar. Filmen ble sensurert i Tyskland, men Goebbels var likevel så imponert over kvalitetene at han ville ha Lang som filmsjef i det tyske riket. Gone With the Wind - Victor Fleming Typisk Hollywood epic. Kan kjenne igjen formelen brukt her helt opp til 60 tallet. Ikke et veldig dypt stykke film men bra nok underholdning. Må si jeg blir imponert over karakterene og dialogen i disse gamle filmene. Teknisk har vi beveget oss fremover, men dramatisk er det meste allerede på plass her og i mange tilfeller bedre enn det moderne visuelle bonanza har å by på. The Third Man - Carol Reed Forut for sin tid. Bildene, kamera og karakterfremstilling er alle nyskapende. Introduksjonen av den "kule skurken" og "den kjedelige helten" på lerretet. Filmen åpner som en klassisk amerikansk helt løser saken, akkurat som bøkene han selv skriver, men utvikler seg snart til noe mer forfriskende. Denne må ha vært stor når den kom ut. Sunset Boulevard - Billy Wilder Nok en "dristig" produksjon fra gamle Hollywood. Her er det ingen happy ending, ingen karakter som går inn i solnedgangen. Norma Desmond er stumfilmstjernen som ikke har klart overgangen og som lever i fornektelse om at hele verden fremdeles elsker henne. Gillis er en annenrangs manusforfatter som ser sitt snitt til å tjene noen enkle penger på hennes vrangforestillinger. Han tar seg selv i nakken til slutt og blir en skikkelig mann, men må betale med livet. Og Norma får sitt siste øyeblikk i rampelyset, men som mistenkt for mord. The African Queen - John Huston Helt fra begynnelsen ser man hva dette er. Stor regissør, store skuespillere, eksotisk lokasjon. Her skal man lage en simpel film og cashe inn på stjernestatus. Humor, action, kjærlighet. Den var nok for 50 tallet det Mr and Mrs Smith var for 2000 tallet. Bogie og Hepburn er bra, men som film er ikke dette stort å snakke hjem om når glitteret er borte og effektene avleggs.

Whiplash Begynner veldig bra. Avslutningsstykket er mektig. Kjedet meg ikke. Men det blir litt hult og sett det før. Hovedkarakteren trekker også ned. Grand Budapest Hotel Anderson har bare en streng å spille på, og den er avhengig av å være morsom. Her manglet det dessverre litt for mye av det. Blir mest sært og pekuliært. Locke Imponerende. I praksis bare en skuespiller som filmes i en bil, men jaggu klarer man å bli engasjert for det. Hardy gjør en solid jobb og tematikken er forfriskende mannfolk vennlig. Calvary Gleeson er alltid morsom å se på. Regien er stram nok. Men man sitter igjen på slutten og lurer på hva som var poenget. Det begynner også dra litt rundt halvveis. Godkjent, men ikke noe jeg ser igjen. Enemy Jeg ser for meg regissøren er veldig glad i å se seg i speilet. Det hadde også kanskje vært mer givende enn hva man blir servert her. Blue Ruin En såkalt realistisk revenge film, og den lykkes forsåvidt med det. Selv har jeg derimot alltid vært av den oppfatning at realisme bare fungerer når man omhandler realistiske tema. En action film f.eks bør aldri prøve å være realistisk. Det er ikke derfor man ser den. Samme kan man si om hevnfilmer. At vanlige folk går rundt og hevner seg er vel omtrent like realistisk som at en vanlig politimann havner i en Die Hard situasjon. Jeg er ikke interessert i noe realisme da det er ingenting å lære. I slike settinger vil jeg bli underholdt. Pretensiøst og veslevoksen er ordene jeg tenker på når jeg skal beskrive Blue Ruin. Only Lovers Left Alive Jarmusch har ingenting å si lenger. Megaskuff.

Alle salene eller? Herremann...

Blackhat For første gang føler jeg Mann har voicemailet inn en film. Med unntak av action er det få kvalitetsstempler å finne. Det sterke visuelle og musikalske som han er så kjent for er nesten fraværende. Skuespillerne er like tamme som et glass brus som har stått for lenge i vinduskarmen. Plottet føles som en ettertanke. Den teknologiske kommentaren bærer preg av dette sees gjennom øynene til en 70 år gammel mann. Filmen hadde passet godt inn på 80 tallet med sin fremstilling av datamaskiner som djevelske våpen hvor tom. myndighetene ikke vet hva de skal gjøre.

Deprimerende år når jeg ser på listene til folk her. Er det i det hele tatt en film jeg vil sette frem som "ja dette var saker"? Nå har jeg ikke sett så altfor mange smale filmer siste året, men også der var det ganske tynt. Skikkelig film: Under The Skin - veldig imponerende teknisk, men ellers veldig mager Blockbustere: Guardians of the Galaxy - morsom og varm Winter Soldier - underholdende og visuelt stilfull Nightcrawler - underholdende Med forbehold om at jeg har glemt noen så var dette egentlig alt jeg vil fremheve fra 2014. Edit: Sett noen til. Winter Sleep kommer definitivt på listen. Ikke like bra som Anatolia, men solid. Er også tilbøylig til å inkludere Calvary, selv om jeg synes den skuffet litt mot slutten.

Jeg følte det var en slags uhellig blanding av Hitchcock, satire og sosialkommentar. Problemet er at det virker så tynt og usammenhengende. Som om det bare er der fordi alle tre er noe Fincher liker og er inspirert av. For det første synes jeg en kommentar på ekteskap blir rimelig meningsløs når den ene parten ikke bare er psykopat, men fullstendig Hollywood psykopat. Da blir det ikke så relevant for de aller, aller, aller fleste ekteskap. Satiren er der, men ikke i nærheten av så hardtslående og åpenbar som jeg mener den bør være. De Palma for eksempel er flink til å begynne ganske rolig før alt eksploderer i herlige klimaks. Her synes jeg satiren egentlig ikke var så veldig urealistisk. Media fremstilles jo mer eller mindre slik de er. Politiet oppfører seg ganske typisk. Joda, det er noe der, men langt ifra nok. Eneste plassen filmen lykkes er på spenningsmomentet. Vi har hørt denne historien før, men Fincher sine egenskaper med kamera gjør at det er morsomt å se på og historien er original nok til at du er litt spent på hva som kommer til å skje. Skuespillerne gjør også en god jobb synes jeg. Hadde det vært meg ville jeg kjørt denne filmen enten i ren Hitchcock stil, eller ren De Palma stil.

Nightcrawler Meget underholdende, men mangler mening. Litt i samme gata som "Prisoners" følte jeg. Ett vellaget stykke film, dog intet mere. Gone Girl Greit nok. Fincher kjører det safe for 15 året på rad. Han er flink, det hele har en proff aura over seg, men hva er det han egentlig vil? Helt meningsløs film som ikke klarer å bestemme seg for hva den er. Slutten kommer nesten ut av ingenting. Lucy Overrasket over at denne dro inn så ufattelig mye penger. Er helt grei Hollywood innpakket i fransk surrealisme og eventyr. Tålelig søndagsfilm.

Vi får vel bare håpe at Kennedy er like inne i Star Wars som Broccoli er inne i Bond. Var lenge misfornøyd med 007 etter Craig, men har siden kommet til å synes at serien har fått en etterlengtet oppfriskning og Daniel Craig vever på mange måter sammen det beste fra både Connery og Moore. Så det går an. Problemet for meg er hovedsaklig at jeg har tilnærmet ingen respekt for JJ som regissør. Han er solid og kan faget sitt, men det eneste området han imponerer meg er action klimakset. Når Enterprise dukker opp på slutten av Star Trek og plaffer ned skipet til Nero så fikk jeg en følelse ala dødsstjerneangrepet i Star Wars. Men det er også det eneste. Sett og kostymer er sterile eller kopier, dialogen er effektiv og fiff, men mangler dybde og mening. Karakterene er bare instrumenter for handling, humor og action. Historiene hans foretrekker effekt fremfor logikk og mening. Han ser gode action scener men er ikke så opptatt av hvordan det skal flettes inn i historien på en fornuftig måte.

Interstellar Keiserens nye klær er tilbake. Nok en Inception med konvoluttert plot som egentlig ikke forteller deg noenting. Hver gang Nolan skal prøve å være dyp så blir bare fjæra enda mer tydelig. Han burde holde seg til ærlig spenningsfilm ala Hitchcock. Guardians of the Galaxy I motsetning til de fleste blockbustere så funker samspillet mellom de sentrale karakterene her. Utenom det blir det dessverre litt for mye "Thor" med middels effekter og personlighetsløse skurker før den uunngåelige konfrontasjonen finner sted. Halveis kjip, halveis bra. Retromusikksporet var iallefall et forsøk på å gjøre noe anderledes. The Salvation Pølsewestern. Mads Mikkelsen med litt hjelp fra Mikael Persbrandt tar den vanlige hevnen på den vanlige super bad guyen i en liten by i ville vesten. Litt kommentar rundt oljebransjen sin rolle i "siviliseringen" av ødemarka hever denne noe over hjernedød hevnorgie, men heller ikke så veldig mye. Til å være Skandinavisk er det vel verdt å se.

Halloween og The Thing må selvsagt nevnes, men disse er jo også litt utypisk for Carpenter sin stil. They Live, The Fog og Escape from LA er også verdt å se. Resten av 90 tallet og senere kan nok de fleste som ikke er superfans styre unna.

I have a bad feeling about this. Kameraføringen er typisk JJ, ingen overraskelser der. Dessverre er det også veldig utypisk for Star Wars. Castingen er ganske uinspirerende. Lite nytt. Stormtroopers, x wings og falcons ser fremdeles ut til å være hele greia. Tyder på at her lages det en kopi, ikke begynnelsen på en ny serie. Men så har jo aldri JJ vært særlig kreativ heller. Den nye lightsaberen er bare tullete. Hvorfor forandre noe som er perfekt?

Har ikke sett Reprise, men er en uheldig eier av 31 August. For meg var det egentlig bare Wam og Vennerød i oppdatert innpakning. Karakterene var forsåvidt realistiske, men ikke spesielt interessante. Skuespillet var som det pleier i NF, så som så. Teknisk var det vel helt greit, men ingenting som jeg egentlig la merke til. Men det som trekker mest ned er det jeg følte var mangel på kunstnerisk visjon. Her har vi en åpenbart depressiv mann som til slutt tar farvel med et samfunn han ikke passer inn i. Dette kunne blitt bra om han hadde dratt noen paralleller til samfunnet, men fokuset heller over på det individuelle. Og da sitter man igjen med en deprimert eks narkoman som tar livet sitt. Ikke så veldig lett å relatere til det for de fleste av oss, da en slik personlighet vil slite uansett hvilket samfunn han lever i. Det ender litt opp som en kommentar på en liten gruppe mennesker i samfunnet, og for meg blir det for snevert, ja tom. safe og uambisiøst.

Sannelig...jeg husket bare vi snakket om Norsk Film og gikk utifra at det var i denne tråden, men ser at det bare var jeg som rotet litt.

Hva skjedde med flere av postene i denne tråden?

Under The Skin - Glazer Adapsjon fra det som høres ut til å være en ganske middelmådig sci fi bok, men dette ser ikke ut til å være mer enn et rammeverk for Glazer. Han kutter bort fettet helt til vi sitter igjen med en briljant ekskursjon i visuell historiefortelling. Dialogen her er kuttet ned til det absolutte minimum og allikevel sitter du igjen med en uvanlig klar forestilling om hva som foregår. Måten han engasjerer fantasien gjennom å vise istedenfor å fortelle var en ytterst spesiell opplevelse. Teknikken er selvsagt langt ifra ny, men her blir det gjort så puritansk og samtidig så effektivt at jeg følte jeg hadde sett noe helt nytt. Problemet er å bruke denne middelmådige boken som grunnmur. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om han har noe å fortelle her eller om han bare bedriver en småkynisk runkeseanse ala Drive. Noe som for meg er den klare forskjellen mellom et rent kuriositetsobjekt og et mesterverk. Noen med tanker rundt denne?

Nå er det ingen tvil om at reklamefilm er rimelig lavmål hva filmkunst angår, men så ender jo heller ikke det store flertallet av disse regissørene opp som filmskapere i Hollywood. Scott brødrene var litt i særklasse med den bakgrunnen. Det at de fleste reklamefilmer har lite å by på har mer med talentet bak produksjonen å gjøre enn mediets naturlige begrensninger. Jeg er enig med Jarmusch i at å operere med 30-60 sekunders vinduer for å få frem et budskap setter kreativiteten på prøve, og denne erfaringen kan selvsagt bringes videre til spillefilmer om man ønsker det. Problemet til reklame er vel heller typen mennesker som tiltrekkes yrket. De fleste seriøse kunstnere vil helst unngå å begynne karrieren med å hore seg ut for storkapitalen. En person som dedikerer intellektet sitt til å utelukkende berike seg selv og andre økonomisk kan vel tenkes å ikke ha det mest interessante sjelslivet å dele med omverdenen. Resultatet ser vi med dårlige enlinjere og manipulerende billedbruk for å selge den siste shampoen. Det som skiller Ridley Scott fra denne typen bilselgere er et talent i grunnleggende historiefortelling og fotografering. Filmene hans er alltid lekre å se på og ting beveger seg bra fremover i god, lineær Hollywood stil. Jeg ville beskrevet ham som en kioskforfatter med en uvanlig begavet teknisk sans. Det er neppe tilfeldig at hans beste filmer kom tidlig i karrieren da han hadde mindre tyngde og en arroganse som enda ikke var i full blomstring til å utfolde seg helt. I nyere tid vil jeg bare dra frem The Counselor, en film han hadde null kreativ input på. Broren Tony var vel ganske lik, men han var aldri så heldig å snuble over en Alien eller Blade Runner som kunne gi massasje til egoet hans. Høydepunktet hans ble Top Gun, og det passer seg vel egentlig bedre for en mann som begynte karrieren med å få folk interessert i dårlige ting de ikke trenger. Men Ridley skal ha en ting, hans visuelle stil er så fristende at folk fremdeles går rundt og tror det var en dypere mening i Blade Runner, og folk som meg og Engangsgrill fortsetter å lide oss gjennom filmene hans selv om vi sjelden egentlig liker dem.

De tre første har jeg vel såvidt sett en film av, så kan godt være vi hadde litt peiling i gamle dager. Av de andre så er Bent Hamer den eneste jeg ikke misliker (Eggs var...kreativ, Factotum var helt grei). Trier og Vogt har vel ikke så mange produksjoner under beltet. Jeg så Oslo 31 August fordi den fikk så mye god kritikk, men synes den var ganske typisk for det jeg ikke liker med norsk film. Middels skuespill, middels regi, middels manus, pretensiøs og depressiv handling. Den irriterte meg faktisk så mye at jeg ikke har sett en norsk film siden. Det er tydeligvis noe feil med finansiering og skolering, for hvis svensker og dansker kan få det til så kan vi og. At du mener det ble laget bedre film i gode gamle dager kan kanskje være en bekreftelse på dette. Når man ser hvordan folk som Nerdrum blir behandlet så kan det vel tyde på at frie kunstnersjeler ikke har det lettest i etterkrigs Norge.

Nei, ikke tv serier. Men har sett mye bra i filmformat, som Elling, Svidd Neger, Kill Buljo, Jonny Vang og Detektor. Komedier er vi vel egentlig ganske gode på over hele Skandinavia. Nå er vel kanskje ikke alle disse rene komedier, men det er de elementene som trekker filmene opp. Spesielt Svidd Neger synes jeg var et meget kreativt stykke arbeid. Kan av og til virke som jo lenger vi kommer bort fra dypeste Oslo, jo bedre blir det.

Once Upon A Time In Anatolia (2011) Her ble jeg for en gangs skyld mektig imponert. Lenge siden jeg har sett en så tålmodig og smidig kommentar på den menneskelige tilstand. I tillegg blir vi servert nydelig fotografi og solid skuespill, noe som gjorde dette til en sjelden sammensatt opplevelse. Handlingen og diverse underhandlinger utfolder seg slik som livet ofte gjør, bit for bit, her og der, når du minst venter det. Og det hele veves sammen til et endelig budskap, hvor både den overfladiske gleden av å løse "mysteriet" inntreffer samtidig med den underliggende meningen og kommentaren. Et varmt, kjærlig og inspirert stykke film.

For meg er typen overdreven vold og action med høyt nivå av absurditet og klisjeer noe som er ganske typisk for denne delen av verden. Litt som når Nordmenn skal prøve å kopiere Hollywood. Det blir kleint. Og slik ser det ut til å ha vært siden Kurosawa, så ser ingen problemer med å lempe nord asiater sammen med hverandre. De ligner mer enn de er ulike.

En gang til hva?

Det var det ja, begynner å bli en stund siden jeg så den. Selv om jeg stokket litt om på detaljene så ser jeg at poenget fremdeles står. Han satser veldig høyt når han påstår at vold ikke skal være underholdning, og bygger opp hele filmen rundt det med de mest ekstreme virkemidler. Men har han rett i at så mange liker vold som underholdning? Det er trosalt film vi snakker om her, alle kan vi trekke på smilebåndet når Rambo meier ned hundrevis med maskingeværet sitt, men når det gjelder ekte vold så er ikke folk flest så spesielt glad i det. Det er kanskje her jeg har inntrykket av at han ikke er spesielt gald i film, eller særlig avansert i filosofi for den del, når han ikke klarer å differensiere de forskjellige typene vold. Påstanden hans er bygget på et falskt premiss, og sammen med arrogansen, minimalismen og kynismen dette blir fremstilt på så blir jeg mektig provosert. Den minnet meg ørlite grann om "Shotgun Stories" fra 2007, nok en belærende smørje forankret i pasifistisk absolutisme. Forskjellen er at filmvold som sjeldenhet forherliger voldshandlinger i seg selv, men det de representerer. Å utøve vold er i bunn og grunn det ultimate argument. Det har ikke noe å si hvem som har rett, hvem som har penger. Ved bruk av vold så tar man det man vil med makt. Det er derfor shoot em ups er så populære blant gutter og menn, fordi den gode helten som plukker ned bad guys representerer det godes seier over det onde. En Knight in shining armor, og for et kort øyeblikk så lever du gjennom ham. Jeg ser ingenting usunt med dette. Det finnes selvsagt også en gruppe som liker meningsløs vold. De som ser Hostel mer enn en gang, de som synes Serbian Film var viktig kunst, og selvsagt de som lager disse filmene. Men Haneke fremstiller det som om dette er noe vi alle liker, og så bruker han jo en stråmann ved å ha vold uten substans eller symbolikk i sin egen film, for å så lure deg til å se det, men jammen også har frekkhet nok til å dømme deg for det.

Stilen hans er for meg litt Lynchaktig, hvor han bruker ekstreme og absurde universer for å få frem poenget på en mer effektiv og givende måte. En teknikk jeg vil si er beslektet med det litterære, hvor din egen fantasi hjelper deg å skape en mye rikere opplevelse enn mer konvensjonelle bilder og dialog. Hvis jeg tar Dogville som eksempel så er jeg helt enig i at universet og karakterene er helt urealistiske, men i motsetning til andre filmer som kan gå i en slik felle så faller ikke budskapet på hverken karakterene eller universet. Jeg ser det som mosaeisk, hvor alt som skjer kan skje, bare ikke i samme person, i samme verden og til samme tid. Men du finner mennesker som kan gjøre alle disse tingene til forskjellige tider og steder. For at du skal fryde deg over drapene på slutten så må han bygge opp rene gode og onde karakterer. Bare her gjør han en observasjon om hvorfor f.eks propaganda kan være så effektiv. At så lenge vi tror at en person er ond nok så fortjener han det samme, om ikke verre tilbake. Dette ser man daglig når mennesker uttrykker sin fryd over at mordere skal henrettes, hvor man ønsker dem en sakte og smertefull død. Enkelt og greit fordi det er fremmede mennesker som du bare har sett fremstilt med sine absolutt verste sider. Du har ingen positiv informasjon om dem, derfor har du heller ikke noe problem med at ondskap påføres dem. Dette vil jeg si er en meget relevant og på kornet påminnelse om våre egne svakheter og dobbeltmoral. Hvor lett vi kan forledes inn i fristelse. Han har også et ekstra lag som presenterer et veldig kontroversielt livssyn. Hvis James Caan er en Gud, så er Kidman hans datter på Jorden. Gudinnen som både er kapabel til ren godhet og naken ondskap. Ifølge disse to, så hjelper det ikke at landsbybeboernes handlinger mer var et resultat av svakhet enn bevisst ondskap. Her er det ingen unnskyldning at en egoistisk tankegang i en spesiell situasjon fikk deg til å gjøre noe du kanskje ikke burde ha gjort, du fortjener å dø på lik linje med alle andre. I denne verden er det ingen som bryr seg om at "du prøvde, du skulle bare, men det var ikke meningen". Og det var vel derfor han satte filmen til tidlige Amerika, et sted og en tid som gav mennesket frihet til å vise sine sanne kvaliteter. Jeg føler han ultimat sier at "enten er du god, eller så er du det ikke". Det er ingen kompromisser, ingen unnskyldninger. Samtidig er det ikke nok å være god, du har også en plikt å stoppe dem som ikke er det. Selvfølgelig, med mindre man ser for seg et fremtidig opphold på Dikemark, så kan ikke dette direkte overføres til vår egen verden som praktisk lærdom. Men når han først har tvunget deg til å være enig med ham at hele landsbyen fortjener å dø, så klarer han og å åpne noen spørsmål rundt moral, etikk, ansvar. Hva er et godt menneske? Hvor mange synder kan jeg begå og tillate før jeg ikke lenger er det? Er ikke helt sikker på om alt dette er noe han selv hadde i tankene og at det bare er jeg som overtolker, men for meg personlig funker det.