polluxlm

Det hadde kanskje gått an å enes om noen grove kriterier, men i bunn og grunn ser på jeg film som en primært subjektiv opplevelse. For meg handler begreper som kunst og underholdning mer om intern kategorisering av hva du liker og hvorfor. En kunstner ser jeg på som en som vil fortelle eller lage noe han tror på, noe han liker. Mens en underholder vil, vel underholde. Gi folk basiske ting som de liker. Action, humor, drama, sex. For penger, status eller rett og slett fordi man nyter jobben. Underholderen kan meget vel være like talentfull og kreative i det filmtekniske faget, men det er et skille i motivasjonen som jeg personlig er opptatt av å markere. Men det betyr ikke at det ikke har verdi også i det offentlige rom. Å dele filmer opp i mindre og mindre biter er for meg en måte å forsterke forståelsen og dermed opplevelsen, litt som med vitenskapen. I tillegg handler det nok også om en slags respekt. En filmskaper du kanskje føler er "ute etter noe" fra deg, være seg penger eller lettkjøpt hyllest, fortjener ikke samme respekten som en som prøver å formidle noe mer uselvisk og tidløst. Det kan iallefall være en psykologisk forklaring på hvorfor man kan ha et behov for å "nedgradere" enkelte måter å lage film på ved å dele dem opp i kategorier som jeg gjør.

Meget interessant tema du tar opp her. Koblingen opp mot fotografiet for å vise at film alltid har hatt sine røtter i virkelighetskildring er også det beste argumentet jeg har sett. Selv er jeg helt enig. God kunst må ha en relasjon til virkeligheten eller så blir det ikke kunst. Dette fordi jeg plasserer filmer i to kategorier, underholdning og kunst. Underholdning kan være absolutt hva som helst så lenge man ikke kjeder seg, men kunst stiller jeg strengere krav til. I mine øyne må en kunstner ha noe å si, en observasjon rundt livet han har lyst til å dele. Jeg mener også dette vanskelig kan oppnås uten relasjon til virkeligheten, for hva er det å lære av noe som ikke er sant?

Tydelig svart komedie? Den ser jeg ikke helt. Synes filmen tok seg selv rimelig seriøst. Riktignok er det nok av klisjeer, men fikk ikke inntrykk av det var særlig bevisst. Går for tiden gjennom usette filmer i samlingen, kronologisk rekkefølge: M - Fritz Lang Lyd er vel fremdeles ganske nytt her men brukes til det fulle. En klassisk whodunit med doser av humor og filosofisk kommentar. Filmen ble sensurert i Tyskland, men Goebbels var likevel så imponert over kvalitetene at han ville ha Lang som filmsjef i det tyske riket. Gone With the Wind - Victor Fleming Typisk Hollywood epic. Kan kjenne igjen formelen brukt her helt opp til 60 tallet. Ikke et veldig dypt stykke film men bra nok underholdning. Må si jeg blir imponert over karakterene og dialogen i disse gamle filmene. Teknisk har vi beveget oss fremover, men dramatisk er det meste allerede på plass her og i mange tilfeller bedre enn det moderne visuelle bonanza har å by på. The Third Man - Carol Reed Forut for sin tid. Bildene, kamera og karakterfremstilling er alle nyskapende. Introduksjonen av den "kule skurken" og "den kjedelige helten" på lerretet. Filmen åpner som en klassisk amerikansk helt løser saken, akkurat som bøkene han selv skriver, men utvikler seg snart til noe mer forfriskende. Denne må ha vært stor når den kom ut. Sunset Boulevard - Billy Wilder Nok en "dristig" produksjon fra gamle Hollywood. Her er det ingen happy ending, ingen karakter som går inn i solnedgangen. Norma Desmond er stumfilmstjernen som ikke har klart overgangen og som lever i fornektelse om at hele verden fremdeles elsker henne. Gillis er en annenrangs manusforfatter som ser sitt snitt til å tjene noen enkle penger på hennes vrangforestillinger. Han tar seg selv i nakken til slutt og blir en skikkelig mann, men må betale med livet. Og Norma får sitt siste øyeblikk i rampelyset, men som mistenkt for mord. The African Queen - John Huston Helt fra begynnelsen ser man hva dette er. Stor regissør, store skuespillere, eksotisk lokasjon. Her skal man lage en simpel film og cashe inn på stjernestatus. Humor, action, kjærlighet. Den var nok for 50 tallet det Mr and Mrs Smith var for 2000 tallet. Bogie og Hepburn er bra, men som film er ikke dette stort å snakke hjem om når glitteret er borte og effektene avleggs.

Whiplash Begynner veldig bra. Avslutningsstykket er mektig. Kjedet meg ikke. Men det blir litt hult og sett det før. Hovedkarakteren trekker også ned. Grand Budapest Hotel Anderson har bare en streng å spille på, og den er avhengig av å være morsom. Her manglet det dessverre litt for mye av det. Blir mest sært og pekuliært. Locke Imponerende. I praksis bare en skuespiller som filmes i en bil, men jaggu klarer man å bli engasjert for det. Hardy gjør en solid jobb og tematikken er forfriskende mannfolk vennlig. Calvary Gleeson er alltid morsom å se på. Regien er stram nok. Men man sitter igjen på slutten og lurer på hva som var poenget. Det begynner også dra litt rundt halvveis. Godkjent, men ikke noe jeg ser igjen. Enemy Jeg ser for meg regissøren er veldig glad i å se seg i speilet. Det hadde også kanskje vært mer givende enn hva man blir servert her. Blue Ruin En såkalt realistisk revenge film, og den lykkes forsåvidt med det. Selv har jeg derimot alltid vært av den oppfatning at realisme bare fungerer når man omhandler realistiske tema. En action film f.eks bør aldri prøve å være realistisk. Det er ikke derfor man ser den. Samme kan man si om hevnfilmer. At vanlige folk går rundt og hevner seg er vel omtrent like realistisk som at en vanlig politimann havner i en Die Hard situasjon. Jeg er ikke interessert i noe realisme da det er ingenting å lære. I slike settinger vil jeg bli underholdt. Pretensiøst og veslevoksen er ordene jeg tenker på når jeg skal beskrive Blue Ruin. Only Lovers Left Alive Jarmusch har ingenting å si lenger. Megaskuff.

Alle salene eller? Herremann...

Blackhat For første gang føler jeg Mann har voicemailet inn en film. Med unntak av action er det få kvalitetsstempler å finne. Det sterke visuelle og musikalske som han er så kjent for er nesten fraværende. Skuespillerne er like tamme som et glass brus som har stått for lenge i vinduskarmen. Plottet føles som en ettertanke. Den teknologiske kommentaren bærer preg av dette sees gjennom øynene til en 70 år gammel mann. Filmen hadde passet godt inn på 80 tallet med sin fremstilling av datamaskiner som djevelske våpen hvor tom. myndighetene ikke vet hva de skal gjøre.

Deprimerende år når jeg ser på listene til folk her. Er det i det hele tatt en film jeg vil sette frem som "ja dette var saker"? Nå har jeg ikke sett så altfor mange smale filmer siste året, men også der var det ganske tynt. Skikkelig film: Under The Skin - veldig imponerende teknisk, men ellers veldig mager Blockbustere: Guardians of the Galaxy - morsom og varm Winter Soldier - underholdende og visuelt stilfull Nightcrawler - underholdende Med forbehold om at jeg har glemt noen så var dette egentlig alt jeg vil fremheve fra 2014. Edit: Sett noen til. Winter Sleep kommer definitivt på listen. Ikke like bra som Anatolia, men solid. Er også tilbøylig til å inkludere Calvary, selv om jeg synes den skuffet litt mot slutten.

Jeg følte det var en slags uhellig blanding av Hitchcock, satire og sosialkommentar. Problemet er at det virker så tynt og usammenhengende. Som om det bare er der fordi alle tre er noe Fincher liker og er inspirert av. For det første synes jeg en kommentar på ekteskap blir rimelig meningsløs når den ene parten ikke bare er psykopat, men fullstendig Hollywood psykopat. Da blir det ikke så relevant for de aller, aller, aller fleste ekteskap. Satiren er der, men ikke i nærheten av så hardtslående og åpenbar som jeg mener den bør være. De Palma for eksempel er flink til å begynne ganske rolig før alt eksploderer i herlige klimaks. Her synes jeg satiren egentlig ikke var så veldig urealistisk. Media fremstilles jo mer eller mindre slik de er. Politiet oppfører seg ganske typisk. Joda, det er noe der, men langt ifra nok. Eneste plassen filmen lykkes er på spenningsmomentet. Vi har hørt denne historien før, men Fincher sine egenskaper med kamera gjør at det er morsomt å se på og historien er original nok til at du er litt spent på hva som kommer til å skje. Skuespillerne gjør også en god jobb synes jeg. Hadde det vært meg ville jeg kjørt denne filmen enten i ren Hitchcock stil, eller ren De Palma stil.

Nightcrawler Meget underholdende, men mangler mening. Litt i samme gata som "Prisoners" følte jeg. Ett vellaget stykke film, dog intet mere. Gone Girl Greit nok. Fincher kjører det safe for 15 året på rad. Han er flink, det hele har en proff aura over seg, men hva er det han egentlig vil? Helt meningsløs film som ikke klarer å bestemme seg for hva den er. Slutten kommer nesten ut av ingenting. Lucy Overrasket over at denne dro inn så ufattelig mye penger. Er helt grei Hollywood innpakket i fransk surrealisme og eventyr. Tålelig søndagsfilm.

Vi får vel bare håpe at Kennedy er like inne i Star Wars som Broccoli er inne i Bond. Var lenge misfornøyd med 007 etter Craig, men har siden kommet til å synes at serien har fått en etterlengtet oppfriskning og Daniel Craig vever på mange måter sammen det beste fra både Connery og Moore. Så det går an. Problemet for meg er hovedsaklig at jeg har tilnærmet ingen respekt for JJ som regissør. Han er solid og kan faget sitt, men det eneste området han imponerer meg er action klimakset. Når Enterprise dukker opp på slutten av Star Trek og plaffer ned skipet til Nero så fikk jeg en følelse ala dødsstjerneangrepet i Star Wars. Men det er også det eneste. Sett og kostymer er sterile eller kopier, dialogen er effektiv og fiff, men mangler dybde og mening. Karakterene er bare instrumenter for handling, humor og action. Historiene hans foretrekker effekt fremfor logikk og mening. Han ser gode action scener men er ikke så opptatt av hvordan det skal flettes inn i historien på en fornuftig måte.

Interstellar Keiserens nye klær er tilbake. Nok en Inception med konvoluttert plot som egentlig ikke forteller deg noenting. Hver gang Nolan skal prøve å være dyp så blir bare fjæra enda mer tydelig. Han burde holde seg til ærlig spenningsfilm ala Hitchcock. Guardians of the Galaxy I motsetning til de fleste blockbustere så funker samspillet mellom de sentrale karakterene her. Utenom det blir det dessverre litt for mye "Thor" med middels effekter og personlighetsløse skurker før den uunngåelige konfrontasjonen finner sted. Halveis kjip, halveis bra. Retromusikksporet var iallefall et forsøk på å gjøre noe anderledes. The Salvation Pølsewestern. Mads Mikkelsen med litt hjelp fra Mikael Persbrandt tar den vanlige hevnen på den vanlige super bad guyen i en liten by i ville vesten. Litt kommentar rundt oljebransjen sin rolle i "siviliseringen" av ødemarka hever denne noe over hjernedød hevnorgie, men heller ikke så veldig mye. Til å være Skandinavisk er det vel verdt å se.

Halloween og The Thing må selvsagt nevnes, men disse er jo også litt utypisk for Carpenter sin stil. They Live, The Fog og Escape from LA er også verdt å se. Resten av 90 tallet og senere kan nok de fleste som ikke er superfans styre unna.

I have a bad feeling about this. Kameraføringen er typisk JJ, ingen overraskelser der. Dessverre er det også veldig utypisk for Star Wars. Castingen er ganske uinspirerende. Lite nytt. Stormtroopers, x wings og falcons ser fremdeles ut til å være hele greia. Tyder på at her lages det en kopi, ikke begynnelsen på en ny serie. Men så har jo aldri JJ vært særlig kreativ heller. Den nye lightsaberen er bare tullete. Hvorfor forandre noe som er perfekt?

Har ikke sett Reprise, men er en uheldig eier av 31 August. For meg var det egentlig bare Wam og Vennerød i oppdatert innpakning. Karakterene var forsåvidt realistiske, men ikke spesielt interessante. Skuespillet var som det pleier i NF, så som så. Teknisk var det vel helt greit, men ingenting som jeg egentlig la merke til. Men det som trekker mest ned er det jeg følte var mangel på kunstnerisk visjon. Her har vi en åpenbart depressiv mann som til slutt tar farvel med et samfunn han ikke passer inn i. Dette kunne blitt bra om han hadde dratt noen paralleller til samfunnet, men fokuset heller over på det individuelle. Og da sitter man igjen med en deprimert eks narkoman som tar livet sitt. Ikke så veldig lett å relatere til det for de fleste av oss, da en slik personlighet vil slite uansett hvilket samfunn han lever i. Det ender litt opp som en kommentar på en liten gruppe mennesker i samfunnet, og for meg blir det for snevert, ja tom. safe og uambisiøst.

Sannelig...jeg husket bare vi snakket om Norsk Film og gikk utifra at det var i denne tråden, men ser at det bare var jeg som rotet litt.