Jump to content

Tristano

Members
  • Posts

    287
  • Joined

  • Last visited

Contact Methods

  • MSN
    fosswinkel@hotmail.com
  • Skype
    Fosswinkel

Profile Information

  • Gender
    Male
  • Location
    City of tiny lights
Contact Information
 
   
Recent Profile Visitors
 
 
17,410 profile views
 

Tristano's Achievements

Newbie

Newbie (1/14)

  • Dedicated Rare
  • Week One Done Rare
  • One Month Later Rare
  • One Year In Rare

Recent Badges

0

Reputation

  1. Vet noen hvor man kan få sett eller få tak i kortfilmene til Joachim Trier?
  2. Gode nyheter! Dunderland er ikke en åpenbaring på linje med Thale, men det er likevel en fantastisk "deadpan" komedie om Norges forhold til egen fortid og kultur. Den er til tider også utrolig abstrakt! Fri assosiasjon av denne typen er sjeldent å se i norsk film. Friskt! Den sentrale vitsen i Dunderland er at det regelrett fantastiske og storslåtte landskapsfotoet kræsjer med den flate ekspositoriske dialogen. Filmen bryr seg ikke om personene siden ideen om Norge er større enn individet. Som i Thale hvor de moderne effektene ble slukt av det nasjonalromantiske blir skuespillerne det samme her. I innescenene går de bare gjennom de høflige frasene med en stiv automatikk, mens i utescenene er samtalene deres skutt uten omtanke for hvem som egentlig snakker. Den distanserte holdningen er nesten Antonioni-aktig til tider, men for det meste av tiden ligner Dunderland mer på en sær blanding av en Marco Ferreri film og en Dario Argento film. Disse lange tagningene av landskapet gir dessuten en følelse av at Dunderdalen selv er et levende, pustende vesen. Det er som om filmen framstiller Norge selv som et uforståelig Lovecraft-aktig beist. Den andre vitsen med Dunderland er hvor lite effektive vår kultursektor er. Filmen latterligjør den typiske "liberale norske kunstneren med ideer". Laura, regissøren av stykket, er mer interessert i små detaljer som at kostymene skal passe og at rekvisittene ser bra ut på scenen enn noen interesse av å fortelle en god historie eller ha noen form for kunstneriske ambisjoner. Det er som de som bestemmer seg for å bli regissører fordi de har sett mye film. Vi bare leker oss, vi prøver ikke å skape noe av verdi. Og så ender de alle opp med å lage reklamer... Den er også opptatt av vår inhabilitet til å forstå og bearbeide tragedier. Bartendern nevner at den verste bussulykken i Norge fant sted her, men han nevner det bare sånn i forbifarten med en irritert tone, som om han ikke orker å tenke på det en gang. Laura blir straffet for å prøve å utnytte en tragedie for underholdningens skyld ved at hun blir besatt av et spøkelse fra fortiden, som ender opp med å drepe alle skuespillerne i stykket. Det ender med at kunsteren henger seg selv foran sitt publikum, den norske folkesjelen ikke forandret det grann. De kan ikke konfrontere sine synder, og kunsten er for banal til å kunne gripe inn og gjøre en forandring i livene deres. Norge må betale med å sitte fast i middelmådighetens hengemyr. So it goes! Jeg er glad at forventningene mine ble innfridd. Mørke Sjeler, Thale og Dunderland er alle samfunnskritiske, unikt norske skrekkfilmer. De framstiller alle et hypokritisk Norge hvor det satte og trygge kveler individets selvrealisering. Den norske hverdagen framstilt som et "No Exit" aktig helvete. Jeg har lyst til å kalle det en slags "umenneskeliggjørelsestrilogi". Umenneskeliggjøring i den nasjonale selvgodhetens navn er Norges kjerne og disse filmene setter ut for å avlive dette.
  3. Angående Django Unchained, selv om jeg synes Tarantino har blitt en mer spennende og selvrefleksiv regissør med de tre siste filmene sine, så lurer jeg likevel på om det mest subversive noen kunne ha gjort i vår tid var å lage en John Ford inspirert western. Spagetti og revisjonist western har blitt den forventede når det kommer til moderne westerns og jeg lurer på om formspråket begynner å bli utvannet. Det som var spenstig og nyskapende har nå blitt allment akseptert når det kommer til forståelsen av western. Opratiske skildringer av dueller, stilisert vold og et lydspor som kommenterer direkte på karakterenes handling, begynner vi ikke å bli leie nå? Hadde det ikke vært morsomt med en western med en syngende cowboy som rir inn i solnedgangen krydret med litt forsiktig og underspilt kritikk av mannsrollen? En slik film hadde kanskje blitt ledd ut av kinosalen, men det hadde bevist hvor mye vi trenger en film som tør å være ærlig uansett hvor teit den kan virke.
  4. Beklager dobbelposten, men jeg har ikke lyst til at denne tråden skal dø ut. Det er fortsatt haugevis av ting jeg har lyst til å trekke fram med denne filmen. Først kan vi jo snakke om denne karen: http://static.tvtropes.org/pmwiki/pub/images/1979_alien_give_us_a_kiss.jpg H.R. Gigers skapning er kanskje blitt en av de mest ikoniske filmmonstrene gjennom tidene. Beistet som ser ut som det verste freudianske/lovecraftiske marerittet noensinne, var en velkommen og skremmende motpol til boblehode-aliensa vi kjenner fra eldre sci-fi. På mange måter signaliserte dette designet hvordan vi begynte å gå mot mer kyniske tider. I Alien blir det fantastiske framstilt som noe tappet for spenning. Romfolkene er bare en slags intergalaktiske lastebilsjåfører og romferd er en langdrygd reise fra A til Å. Funnet av skapningen blir en påminnelse om deres egen monstrøsitet og ubetydelighet i universet. I dag har denne kynismen derimot blitt det forventede. Aliens største feiltagelse var at den gjorde skapningen til ikke noe mer enn et gigantisk maur- monster. Farlig og skremmende, ja, men likevel forståelig som et dyr som handler etter instinkt. Ikke et vesen hvis hele livssyklus består av voldtekt, har et merkelig fallisk utseende, blir voksen på bare minutter etter den er født og ser ut som den er utelukkende designet for å drepe. Et vesen hvis hele eksistens er irrasjonelt. Dette er hva Ridley Scott selv har å si om saken: "They squeezed it dry. He (the xenomorph) did very well. (He laughs) He survived, he’s now in Disneyland in Orlando, and no way am I going back there. How did he end up in Disneyland? I saw him in Disneyland, Jesus Christ"! Så i Prometheus prøver Scott å gjenskape det uvisse og forferdelige med skapningen sin igjen. Det er derfor en rekke komiske situasjoner ender opp med at gud blir voldtatt, drept og så føder post- mortem, en fornedret skapning som likner på en xenomorph med underbitt. Snerringa mot kameraet er ikke ment å være skremmende, så mye som patetisk. Vi er bare ekle maur- menn som ble tilfeldig til i en fjert fra litt sumpgass. Stjernebarnet er en vanskapning. Dette i kontrast til scenen hvor Shaw og hodeløse David drar av gårde på Star Trek eventyr.
  5. Slow-mo effekten er viktig fordi den skal stå som kontrast til ettermælet av Thales herjing. Det er den moderne spesialeffekten satt opp mot det faktum at Norge ikke har noen særlig historie innenfor spesialeffekter. Ettermælet er et innslag av absurd humor som hadde blitt ødelagt hvis vi hadde sett henne kjøre gæveret inn i halsen på den ene karen. Det er også hvorfor vi ikke ser huldrene som river statsmannen i filler. Det er effektivt anti-spetakkel. Hva Nordaas prøver på er å skape en egen stil som ikke skal minne om, foreksempel Sam Raimi, Peter Jackson eller Zack Snyder. Hans stil legger vekt på ettermælet, ikke volden selv. En stil som tar i betraktning hva det vil si å være norsk. Sjangere burde dessuten være forvist til videohylla. Det er mye mer interessant hva filmen faktisk gjør og hva som gjør den unik, isteden for at den skal lenke seg til ubrukelige sjangerdefinisjoner. Det er hva som gjør at vi får en rekke utvannede kopierer av amerikanske filmer, isteden for at regissørene bearbeider og faktisk gjør noe med inspirasjonskildene sine.
  6. Jeg har fortsett ikke bestemt meg for om den største vitsen eller største tragedien med Den Brysomme Mannen er at den presenterer "det virkelige" som en idyll tatt ut ifra en IKEA-katalog. Tydelig at jeg bør lage den Thale-tråden snart siden den fortsetter å imponere så mange. Jeg vil bare poengtere at skrekken i filmen ligger mer i implikasjonene enn hva den viser konkret og at måten Nordaas estetiserer vold på er så fantastisk fordi den ikke prøver å ape etter, foreksempel Zack Snyders hypervirkelige stil. Den bruker heller hans stil som en inspirasjonskilde før den gjør sin egen greie. Ja, vi ser henne ta ut en kar i slow-mo, men soldat med gæveret stikkende ut av halsen og en annen med en hestesko stikkende inn i øynene er morsomt fordi det blir presentert så "matter-of-factly". Vi vet allerede hva Thale er istand til så vi trenger egentlig ikke å se hun gjøre det. Det er noe sardonisk og særegent norskt over måten det blir framstilt på, og det synes jeg er verdt å fremme.
  7. Ja, hvorfor ikke. Jeg kan godt bidra med en liste hvis det ikke er for seint. 01. Tenshi No Tamagogo/Angel's Egg (Mamoru Oshii, 1985) 02. The Thing (John Carpenter, 1982) 03. When The Wind Blows (Jimmy Murakami, 1986) 04. Elippathayam (Adoor Gopalakrishnan, 1983) 05. Suur Tõll (Rein Ramat, 1980) 06. Videodrome (David Cronenberg, 1983) 07. The Plague Dogs (Michael Rosen, 1982) 08. Street Of Crocodiles (Stephen & Timothy Quay, 1985) 09. Manhunter (Michael Mann, 1986) 10. Põrgu (Rein Ramat, 1983) 11. Le Roi et l'oseau (Paul Grimault, 1980) 12. Galaxy Of Terror (Bruce D. Clark, 1981) 13. Blade Runner (Ridley Scott, 1982) 14. A Zed And Two Noughts (Peter Greenaway, 1985) 15. Prince Of Darkness (John Carpenter, 1987) 16. Sans Soleil (Chris Marker, 1983) 17. X (Oddvar Einarson, 1986) 18. Neco Z Alenky (Jan Svankmajer, 1988) 19. Inferno (Dario Argento, 1980) 20. The Fly (David Cronenberg, 1986)
  8. Det mest interessante med Certified Copy er hvordan den banaliserende norske oversettelsen av tittelen faktisk er tro mot filmens tema. "Møtet I Toscana", gir umiddelbart følelsen av noe lettbeint og eksotisk, rettet imot den middelaldrende kvinnen som er litt interessert i kunst, litt interessert i reise og som ønsker å møte den spennende beleste mannen. Genistreken er at filmen gir akkurat det den lover. En virkelighetsflukt hvor en flykter inn i de rollene karakterene spiller. Hvor en kan oppleve de store interessante tingene i "det simple livet" som det snakkes så mye om. Det er en kopi av en kunstfilm, den stereotypiske oppfattelsen av "art-house cinema". Filmen vi ser er jo en kopi av virkeligheten, men vår opplevelse av den er virkelig, ikke sant? Det kan ikke eksistere inautensitet uten noen til å tolke det som inautentisk. Hele filmen spiller på harmonien som oppstår gjennom den felles forståelsen av verden. Subjekt og objekt, original og kopi. Scenen hvor de to sitter i bilen, samtalen deres filmet fra panseret på bilen, mens den ytre verdenen reflekteres i frontruta er den mest briljante scenene i denne sammenhengen. Det er i hvert fall den mest cinematiske utførelsen av filmens tese. Også verdt å notere er at brudepar ofte dukker opp i bakgrunnen og at oppfattelsen av de to karakterenes roller skifter etter samtalen hovedpersonen har med den gamle kona på kafeen. Også viktig å påpeke med Prometheus er at Shaw og David blir mer mennesker når de aksepterer den virkeligheten de blir prakket på som usann. Motivasjonen til Shaw kan brytes ned til at hun liker Holloway fordi han minner om faren hennes og at hun har lyst på en knull. Motivasjonen er simpel og fornærmende fordi den bare kan forstås som pulp-motivasjon. Det er først når de to skaper sin egen mening ut av deres eksistens at de får en dypere forståelse for hverandre og seg selv. Shaw begynner å se David som en person og David får en respekt for Shaws ærlighet. Altså, deres felles virkelighet gjør dem til noe større enn den rollen (det falske) universet har prakket på dem. Det er dette som også gjør Milburn og Fiefields død så tragisk og morsomt på samme tid. Den ekspositoriske dialogen sier at Milburn er en biolog, men han ignorerer fullstendig hvor aggressivt dyret han prøver å klappe oppfører seg. Vår identifikasjon med karakteren opphører her, noe som er det tragiske satt i kontrast med de små humaniserende scenene han har med Fiefield. Universet krever en ironisk død for de rollene karakterene spiller og de får det.
  9. Det er ingen film jeg er mer spent på enn Dunderland. Jeg håper på enda et solid bidrag til den stadige voksende skrekk-kanonen som er unikt norsk og ikke suger balle. Premisset er ihvertfall ikke annet enn lovende, bare hør på dette: Jeg forventer meg en disseksjon av Norges brokete forhold til vår egen fortid og kulturlandskap. Gleder meg som en unge. Å ja, The Master blir også kult.
  10. Jeg burde kanskje ha utdypet det, men en av de største grunnene til at jeg elsker Prometheus er at den tar seg selv fullstendig seriøst som sjangerfilm, uansett hvor latterlig den blir. Det har ikke noe med ironisk distanse og latterligjøring og gjøre, men heller at den omfavner sci-fi tropene med største iver. At den tar troper fra eldre sci-fi og setter dem i en ny kontekst (2010-tallets kynisme møter 50-tallets fremtidsoptimisme) er forfriskende i en tid hvor nostalgifetisjering er så altoppslukende. I dette tilfellet blir det gamle et springbrett for det nye, isteden for en krykke. Også viktig å poengtere er hva jeg mener med taktisk realisme. Du kan se det rundt på nettet, men de siste ti årene har det oppstått en litt sær bevegelse av pseudo-kritikere (amatører med internettilkobling) som kritiserer filmer utelukkende ut ifra hvor troverdige de er. Det finnes ikke noe i vokabularet deres som heter "suspension of disbelief". Alle karakterene skal være hyperkompetente og ultrarasjonelle, noe som ignorerer hvordan folk faktisk oppfører seg eller hva filmen prøver å si. Det er den samme typen person som kan finne på å si; "dette hadde aldri hendt hvis de hadde hatt våpen", etter en massakre, uten å tenke på hvor traumatisk og stressende det faktisk ville ha vært å være i en slik situasjon. Dette er også slik slik tenking som fostrer synet av film som et dokument over et simulert univers isteden for en abstraksjon av levd erfaring og følelser. Film blir da bare det harde plottet isteden for den følelsesmessige opplevelsen. De som klarer å engasjere seg i kunst er de som klarer å engasjere seg i sannheten den tegner opp. Vi vet at film er en illusjon og vi lar oss rive med alikevel. Prometheus er fullstendig åpen med falskheten sin og nekter å gi noen konkrete svar til den type fans som eter opp den harde informasjonen. At Alien ble en franchise gir filmene en kontinutet, noe som er grunnen til at det finnes Alien-wikis som samler sammen informasjonen om Alien-universet så det skal danne en logisk helhet (seriøst, disse wikiene finnes). I andre ord, taktiske realister blir sure fordi teknobabbelet ikke gir noen logisk mening. Resten lar seg rive med av følelsen en får av å høre på teknobabbelet (at det skal gi oss inntrykk av at det er viktig og komplekst).
  11. Jeg tenkte vi trengte flere tråder for individuelle filmer, så hvorfor ikke lage en for årets mest misforståtte film. Jeg kunne helt sikkert ha lagd en tråd for Cosmopolis eller noe slikt istedet, men den var forventet at skulle være bra. Nettet ser derimot ut til å ha lagt Prometheus for overdrevent hat uten å gå dypere inn i filmen. De fleste av klagene handler bare om plottet, som kan forklares med litt enkel logikk. Det er altfor få som snakker om hvordan Prometheus funker som film. Dog, det ser ikke ut til at de som liker Prometheus forstår filmen noe særlig heller. Bare se på Montages, hvor Lars Ole Kristiansen kaller filmens design for 80-talls og overser fullstendig at filmen er inspirert av 50 og 60-talls sci-fi som Mario Bavas Planet Of The Vampires (som er en av hovedinspirasjonene til Alien). Så la oss gå dypere inn i Prometheus å se hva som rører på seg inne der. http://i.imgur.com/cxy29.png (2001: A Space Odyssey, 1968) 1. "Sci-fi is dead". I 2007 sa Ridley Scott at sci-fi sjangeren er en like utbrukt og død sjanger som westernsjangern. Ingen har klart å overgå 2001: A Space Odyssey og alle dagens sci-fi filmer etter står i gjeld til den. Så hva har dette å si for Prometheus? Er Scott en arrogant løgner som tror han kan overgå den største og viktigste filmen i moderne historie? Nei, overhodet ikke. Prometheus er ikke et forsøk på å dytte 2001 ut av film-kanonen, men rett og slett Scotts essay på sci-fi selv. Bare tenk, hva er Prometheus-sagnet om ikke selve eksemplet på proto-sci-fi. Om mannen som streber etter å forbedre menneskeheten uten gudenes innblanding. Det er heller ikke et sammentreff at Frankenstein, det som blir regnet som den første moderne sci-fi fortellingen, har undertittelen "The Modern Prometheus". Hele Prometheus er et syn på sci-fi før Alien og 2001, som begge er milepæler av moderne sci-fi. Nyoppdagelse er ordet vi brukte da, men noe er forandret. Verden har blitt mer kynisk med årene. Den store busemannen i dagens sci-fi filmer er ikke lenger den ukjente andre, men fremtiden selv. Bare tenk, økonomien er på sitt verste siden 20-tallet, global oppvarming og terrorisme er fjesløse konsepter vi ikke kan slå på normalt vis, internettet skviser ut individets utvikling, kapitalisme gjennomsyrer hele hverdagen vår, osv. Det er ikke lenger noe håp om at morgendagen vil bli bedre for oss. Og hva gjør Prometheus? Den lager sort komedie ut av vår søken etter svar. 2. Prometheus er en morsom film...og det er ingenting i veien med det. Camp og melodrama er undervurderte kunstformer. Det er en misforståelse at humor og tøv ikke kan ha noe å si om den menneskelige tilværelsen. For hva annet kan man gjøre når hele livet er absurd og meningsløst enn å le av hele spetaklet? Det som skiller Prometheus fra en postmoderne komedie som Cabin In The Woods er at den er fullt engasjert i sine karakterer og konsept. Som Susan Sontag sier i Notes On Camp: "One must distinguish between naïve and deliberate Camp. Pure Camp is always naïve. Camp which knows itself to be Camp ("camping") is usually less satisfying. The whole point of Camp is to dethrone the serious. Camp is playful, anti-serious. More precisely, Camp involves a new, more complex relation to "the serious." One can be serious about the frivolous, frivolous about the serious". I andre ord, selvironi er ødeleggende fordi det distanserer oss fra materialet. http://i.imgur.com/ihQDw.jpg (The Tree Of Life, 2011) 3. Milburn og Fiefield sitter i et tre. Altfor mange kritiserer manuset istedenfor å se på hva karakterenes oppførsel sier om dem. Shaw er blindt troende og sliter med et Elektra-kompleks. Holloway er en misogynistisk fundamentalist. David ser karakterene for de grunne arketypene de er og former personligheten sin rundt en filmkarakter. Han er mer menneske enn noen av de fordi han innser falskheten av sin egen eksistens og skaper så sin egen mening. Alle karakterene er overklasse- drittsekker, med unntak av Janek som spiller trekkspill og roper YEEHAAW når han krasjer skipet sitt. Weyland er ikke noe annet enn en tåpelig gammel mann vi ikke er ment å sympatisere med engang, noe som er grunnen til at han er spilt av Guy Pearce i lite troverdig make-up (pluss at det er en referanse til 2001). Også har vi Milburn og Fiefield da. Alle terper på at de var utstyrt med kart og skulle lett ha kommet seg ut av labyrinten, men det ignorerer karakteroppbygginga til da. Milburn ser opp til Fiefield og har prøvd å bli venn med ham opptil det punktet. Fiefield er en intenst usikker fyr som prosjekterer tøffhet ved å slå seg på brystet og ule. Inne i tunnelene får han kalde føtter og spør Milburn om han blir med ut, og i panikken roter de seg bort, noe som leder til en homoerotisk dødsscene. Hmm, hva kan dette bety mon tro? Nei, vi ignorerer det og begynner å terpe på taktisk realisme isteden, som om filmen var ment å være en instruksjonsmanual for hvordan å arrangere en romferd. Det ignorerer de små øyeblikkene av karakteroppbygging og menneskelighet til forhold for plottet, som er den absolutt kjedeligste måten og engasjere seg i film på. Og det bringer meg til mitt siste poeng. 4. Fokus på plottet over gjennomførelsen er døden for kritisk tenkning. Rett til poenget. En oppsummering av plottet er ikke kunst, ei heller er kontinuitet for kontinuitetens skyld kunst. Prometheus er intenst kritisk til filmer som Alien vs Predator og hvordan kapitalisme gjør kunst om til en franchise. Aliens er en god film, men den ledet desverre til at filmene ble utvannet av det stadige jaget etter eskalasjon. Det er ikke med to oppfølgere, xenomorphen må også slåss mot Predator, Michael Myers, Robocop og Batman og det må være en logisk forklaring på dette. Og filmer er ikke lenger abstraksjoner av levd erfaring og følelser, men blikk inn i alternative univers hvor alt må henge på greip. Derfor er det så morsomt at Scott nekter å gi nerdepublikumet sitt noen forløsning i form av konkrete "plott-svar". Filmen i seg selv har egentlig lite å gjøre med Alien, bortsett fra noen lett ignorerbare plott-elementer. Vi er også ikke ment å sympatisere med menneskene fordi vår tid favoriserer monstrene. Bare tenk på alle de filmene som har kommet ut de siste årene, hvor monstrene fra 70 og 80-talls skrekkfilm blir gitt sympatiske bakgrunnshistorier, mens filmene aktivt heier på nedslaktingen deres av vanlige folk (det er likevel unntak, som Rob Zombies Halloween, som fokuserer på hvordan vår kultur gjør seriemordere om til kjendiser). Monstrene har i vår tids tilfelle blitt avatarer for postmoderne nihilisme. De svake menneskene må isteden få vår respekt igjen eller bli ofre for likegyldigheten. Det er derfor slutten er så fantastisk. At Shaw og David flyr inn i rommet selv om de vet det er meningsløst blir et blidt smil i møte med misantropien. Det er ufattelig corny, men like fullt menneskelig og relaterbart. Og slik går det. Inn i det ulmende mørket av fremtiden. http://i.imgur.com/lKb9F.png (Prometheus, 2012)
  12. Jeg kunne sikkert ha fylt en egen tråd bare med Beyond The Black Rainbow, men siden dette er om den norske kritikerkulturen skal jeg fatte meg i korthet og bare si at den tar opp mange av de samme temaene som Thale gjør. Den er isteden fokusert på problemene med eskapisme og nostalgi enn nasjonalisme. Pluss det faktum at Cosmatos ikke bare hermer etter Kubrick eller Cronenberg men gjør isteden noe med materialet han siterer. Den har allerede blitt en del av min personlige kanon. Dette er fantastisk fordi det poengterer hvorfor Norge er så naiv som nasjon. Nei, i historien vår er det ingen tendenser til totalitarisme. Kardemomme-loven ruler. Hyll Store Bror Politimester Bastian. Det var dessuten ikke bare de høyrekonservative elementene hun kritiserte, men også det utdaterte kvinnesynet i stykket. Klabert, det er en etterlevning fra en annen tid og vi kan ikke kvitte oss med det bare fordi det ikke passer inn i våre moderne sensibiliteter. Men det er verre å stikke fingra i øret og rope LALALALA isteden for å poengtere hva som er problematisk med teksten, noe som er hele poenget med denne tråden. Hva om jeg synes den ikke funker som underholdning? Jeg har allerede gått igjennom hvorfor det er en platt og lite cinematisk film. At det bare er underholdning er dessuten en dårlig unnskyldning for å ikke gå dypere inn i en film. Godzilla var foreksempel bare en "creature-feature" i sin tid, men at den tok likevel det skrudde premisset sitt seriøst noe som ga filmen gravitas. Du kan si at filmen ga et fjes til frykten som var i Japan etter andre verdenskrig og Hiroshima. Trolljegeren funker derimot ikke på noe annet plan enn som en kommentar på kjedsomhet og inkompetanse. Problemet mitt er når kunst og underholdning ikke blir noe annet enn beskrivende merkelapper. Kunst er kjedelig og irrelevant, så la en gjeng med eksperter skrive tonner av uleselig litteratur om det. Underholdning derimot, er idiotisk og populistisk, så la oss hoppe på twitter og skrive 140 ord om Happy Meal leken. Dette er en fullstendig ubrukelig dikotomi! Hvorfor skal jeg rette meg etter dette når filmer så fantastiske som Thale eller Mørke Sjeler blir ignorert bare fordi de er skrekkfilmer? Og hvorfor skal jeg hoppe inn i hyllestkoret til Amour når ingen har gitt meg noen grunn til å bry meg? Engangsgrills post i sist-sett-tråden angående Amour summerer dette opp veldig bra. Jeg hadde null interesse for Amour fordi konsensus hadde allerede bestemt at mesterauteur Haneke hadde lagd sin beste film hitill uten å gå noe dypere inn i hvorfor dette var hans beste film. Det var ihvertfall ingen poenger som ble gjort opp jeg ikke allerede kunne ha kommet fram til sjøl. Engangsgrill ga derimot en personlig og mer dyptpløyende analyse av filmen, noe som gjorde meg nysgjerrig og ga meg lyst til å se den, i motsetning til kritikerne som ikke gikk noe dypere inn i filmen enn et plott-synopsis eller en repitisjon av hva markedsføringa prøver å selge filmen som (ET ÆRLIG OG USENTIMENTALT BLIKK PÅ ALDERDOM, TO TOMLER OPP). Fuck det populære narrativet. Det kveler bare egen tenking, noe som går tilbake til poenget i Jupithers artikkel. Skal vi akseptere det som en usagt sannhet at Kardemomme By er bra bare fordi det er tradisjon og sette det opp i Norge? Hvis vi gjør det blir vi bare blind til hva som faktisk er i teksten, et poeng norske kritikere kunne ha tatt lærdom av.
×
  • Create New...