Withnail

http://www.cinemaneuf.org/Bilder/Logoer/headerwhite.gif CINEMA NEUFs vårprogram Medlemskap i Det Norske Studentersamfund koster 100,- og inkluderer medlemskap i Cinema Neuf. Det koster 35,- pr. Film. Vi viser hovedsaklig 35mm og holder til i Lillesalen på Studentersamfundet. Cinemaneuf.org Studentersamfundet.no Uke 8 Francois Truffaut 20/2 Jules et Jim 22/2 Domicile conjugal & L’amour en fuite Uke 9 David Cronenberg 27/2 Spider 1/3 Videodrome Uke 10 Moro for kidza 6/3 Rock’n’Roll Wolf 8/3 Cinema Neuf surprise! Uke 11 Bent Hamer 13/3 Eggs 15/3 Salmer fra kjøkkenet 17/3 Radio Nova presenterer musikkfilm Uke 12 Ny fransk film 20/3 A toute de suite (av Benoît Jacquot) 22/3 Les amants règuliers (av Phillippe Garrel) Uke 16 Arthaus 15 år 17/4 Yi Yi & Historien om den gråtende kamel 19/4 Tilbake Uke 17 Luîs Bunuel 24/4 Le Charme discret de la bourgeoise 26/4 Le Journal d`une femme de chambre Uke 18 Jean-Pierre & Luc Dardenne 3/5 Barnet Uke 19 Baklengsfilm 8/5 Irreversible 10/5 Memento mvh Truls, pr-ansvarlig i Cinema Neuf

Skal opprette en tråd for Cinema Neufs vårprogram om to små minutter

Noen som er tilbake fra den enda? Er spendt på responsen.

Denne nye diskusjonen er svært interessant, men langt av bane i forhold til den forrige, så jeg vil bare få sagt mitt før det er "for sent". For å få det avklart; "å fange tid" var et uttrykk jeg brukte for å forsøke å forklare et aspekt av klippeteknikken Malick bruker. Jeg stresset flere ganger at jeg følte min ordlegging ikke strakk til, også i den originale anmeldelsen. Min argumentasjon videre strekker kanskje ikke til når det gjelder bruken av transcendens fordi jeg hovedsaklig forsvarte "fange tid" utsagnet. Jeg ser at jeg i mitt andre svar til Bill kobler opp Malicks "realisme" mot det jeg mener er filmens transcendens, men, nok en gang (og jeg innser dette kan virke som en cop-out), dette er et forsøk på å ordlegge hvordan jeg koblet med filmen. Tydeligvis dette er ikke en bitter "tydeligvis", men heller en innseende "tydeligvis") gjorde jeg ikke det godt nok. Men min mangel på ord for å forklare hvorfor jeg mener filmen er transcendent, burde ikke være et motargument. Hvorfor er den transcendent? Mats illustrerte mine tanker godt: Det snakkes jo som om uttrykket aldri var brukt om kunst før. Mener dere (Bill) at det ikke kan brukes i en kunstsammenheng i det hele tatt?

Det jeg ikke kunne sette ord på har Mats og gbang ikke bare sagt, men sagt perfekt. Da spesielt disse partiene: Takk! Grunnen til at mye vekt ble lagt på tekniske beskrivelse fra min side, var - som jeg flere ganger sa - at jeg ikke riktig kunne sette ord på hvordan det gikk inn på meg. Mats og gbang, dog, klarte dette svært bra.

Jeg mener han rørte ved meg forbi det bilder på en filmrull gjør. Malick stiller seg ikke utenfor filmmediet, men filmen han skapte vil jeg si gjør det - i sine beste øyeblikk (denne klippeteknikken er mest prominent i den første timen). Poenget er ikke nødvendigvis at klippingen går i takt med karakterenes følelser, men hva det gjør med meg at den er det. Og teknikken går ikke alltid ut på dette - det er som sagt en billig og dårlig forklaring av teknikken fra min side, og nok en gang, jeg vet ikke hvordan jeg kan artikulere det Malick gjør bedre.

Okey, først og fremst sier jeg ikke at Malick transenderer tid, jeg mener han transenderer mediet, ved å vise tid slik han gjør. I mine øyne er det realisme på nivå film sjeldent har vist før. Måten han viser tid på - slik jeg oppfattet det i New World - er å klippe etter karakterenes følelser og svingningene i dem, som sagt, ikke noe nytt. Men han får det til bedre enn jeg klarer å forklare. Beklager det ikke kom fram tydeligere, og håper dette gir mer mening.

"Ja riktig, forklar." Jeg forklarer det vel like under. Med "fanger tid" mener jeg det jeg nevner om at han fanger følelsesmessig realisme, og om hvordan man oppfatter tiden i visse situasjoner. F.eks. det er jump-cuts galore i The New World, og ofte for å vise til et hopp i karakterenes følelser. Ikke noen nytt, men Malick skaper et behagelig, rolig tempo av det hele, at hvert av kuttene skjærer gjennom. Nesten som om fordi filmen flyter som om den ikke hadde individuelle scener, blir "scenehopp" markert midt i dem. Klippingen i filmen følte jeg virkelig sto ut, og traff i alle fall meg dypt.

Takk! Både for kompliment og velkomst Har snust litt rundt her i det siste. Virker som et bra sted.

The New World (2005) Regi: Terrence Malick Med: Colin Farrell, Q'Orianka Kilcher, Christian Bale http://flathat.wm.edu/2006-01-27/newworld.jpg Malick fanger tid igjen, og klipper sin vei til transendens. The New World er som Malicks tre andre filmer; deres tempo senker pulsen på meg, og gir meg en sinnsro jeg har vanskeligheter for oppnå ellers. Med nedtona musikk og fantasisk lyddesign (som utnytter naturens stemme til den grad at det nesten tar steget fra musikksupplement til å fylle rollen selv) samt poetisk voice-over, som en rød tråd, flyter vi fra bilde til bilde som en disse som rolig svaier, og blir dytta i alle mulige retninger. Bare lyddesignet i seg selv er en bokfull. Jeg har hørt de første tjue minuttene av filmen fire ganger siden jeg så den tidligere i dag, og er på runde fem akkurat nå. (Ja, piratkopi, men jeg så den først på kino, og har urokkelige planer om å se den flere ganger på storskjermen, samt gå til innkjøp av DVDen, så sue me if you want, jeg føler null skyld.) Musikken som går over dryppende vann og måker og sko i gjørma og korneåkervind og og og. Sinnsro. Den typen gåsehud som ikke egentlig er det, men som bare er en konsant behagelighet. Enda; kun lyden. Bildenes klipperytme, og bevegelsene man finner i dem, er håndverket av en mester. Det er en dans uten glorifisering, det er poesi uten komprimiss; aldri sitter man med tanken at realisme ofres. Ikke at filmen forsøker seg på en total sannhet eller total realisme. Tvert imot er den kraftig subjektiv, grunnet nettopp den følelsesmessig realistiske klippinga, og Malicks varemerkede interne monologer som poetisk voice-over. Nei, med realisme snakker jeg heller om at selv i de montasjepartiene vi kun blir tildelt to-tre små sekund av en hendelse, for så å bevege oss videre til neste øyeblikk, virker hvert et eneste ett av dem helt og holdent ekte. Fordi, som det ofte gjøres i andre "poetiske" filmer, finner man ikke poesien her i overdådige og symbolladde (glem ikke teatralske og falske) bildekomposisjoner, eller quirky dialog og oppførsel. (Greit, voice-overen er et motargument, samme med Pocahontas dans gjennom livet, men internmonologene er tross alt subjektive funderinger, og Q'Orianka Kilchers skuespill gjør Pocahontas grasiøs nok til å bære et kontinent i livsnytelsens navn) Nope, i The New World finner vi poesien hovedsaklig i klippingen. Klippingen som disse ordene er for fåmælte for å beskrive med den rosen den fortjener. Det er montasjer her som når et nivå av følelsesmessig realisme jeg sjelden har sett maken til. Kanskje aldri? Filmen tar for seg et kontinent av potensiale; britenes oppdagelse av Amerika; kjærligheten mellom engelskmann John Smith og innfødte Pocahontas. Vi blir vitne til at Smith, dog enn midlertidig, lærer seg et liv fritt for eiendom og generell materialisme via kjærligheten til Pocahontas. Deres lille tid blir et bilde på det nye kontinentet, og mulighetene, mens Pocahontas senere indoktrinering til det britiske levesettet via Christian Bales karakter viser oss resten av historien rundt koloniseringen av Amerika, uten at vi på dette punktet i filmen møter noen andre enn Pocahontas og de nærmeste rundt henne. Det er en sinnsykt ladd karakter, og - nok en gang, et poeng som ikke kan nevnes nok - Q'Orianka Kilcher spiller henne med en grace som får tankene til å flyte rundt ideen om hva Amerika kunne blitt. Som sagt; hun bærer et kontinent. Dette tragiske aspektet blir bare enda mer forsterket av vår fordel med å se bedrevitende bak på historien, for filmen vet ikke hva som vil skje, og spiller ikke på hint. Vi ser ekte potensiale, og vet hvor uforsiktig det vil spilles. Indianerprinsessen ankommer england mot slutten, og vi innser at the new world for John Smith - amerika - og hennes egen new world - england - er en og samme. Et kontinent med potensiale og lærdom pløyd vekk for å skape rom til massegraver og fort; en åndelig og betingelsesløs kjærlighet mellom Pocahontas og Smith pløyd vekk for høyhælte sko og korsett.

Definitivt! Satt opp mot Murray er Depp helt klart på den parodiske siden i Huntertolkningen sin. Murray nailer rollen med mye mer autensitet. Så skal det jo sies at Depp spiller mer Raoul Duke enn Thompson. Fear and Loathing vinner helt og holdent på produksjonsverdiaspektet, men fant det utrolig behagelig å se en Thompsonfilm som ofte tok for seg den mer beherskede og rolige siden av Thompson, som jeg elsker som kontrast til hans ofte voldsomme oppførsel. Jeg har ikke sett Fear and Loathing igjen siden jeg så Buffalo, men jeg tror faktisk at jeg for øyeblikket foretrekker sistnevnte, pga den førstes tidvise slitsomme stilisering. De ville lage gonzo i filmform, men glemmer alt for ofte de nedtona øyeblikkene i Thompsons litteratur. Wave Speechen er utvilsomt det beste øyeblikket i Fear and Loathing, bok samt film, men en scene i Buffalo som omhandler Thompson og Nixon på et toalett, viser dette aspektet med ham like godt, om ikke bedre. Ikke minst står en av de største for musikken; Neil Young! Filmen har nettopp blir sluppet på DVD igjen; kjøp den for en hundrings på Platekompaniet. Thompson fans vil ikke bli skuffet.