Jump to content

Valuska

Members
  • Posts

    112
  • Joined

  • Last visited

About Valuska
 
 
  • Birthday 05/16/1990
 

Contact Methods

  • Website URL
    http://
  • ICQ
    0

Profile Information

  • Gender
    Male
  • Location
    Trondheim
Contact Information
 
   
Recent Profile Visitors
 
 
5,644 profile views
 

Valuska's Achievements

Rookie

Rookie (2/14)

  • Dedicated Rare
  • First Post Rare
  • Collaborator Rare
  • Week One Done Rare
  • One Month Later Rare

Recent Badges

1

Reputation

  1. Absolutt på tide med ei ny kåring! Éin ting er at det har kommi ein del gode norske filmar dei siste åra, men i tillegg har store delar av den norske filmhistoria vorti mykje meir tilgjengeleg. Før måtte ein fjernlåne gamle VHS-kopiar frå Nasjonalbiblioteket for å sjå filmar som var bitte litt obskure, men no er det ganske mykje som ligg ute på diverse strøymetenster,
  2. Lucie (Jan Erik Düring, 1979) Keisam filmatisering av Amalie Skram-roman. Konturane av ei sterk historie ligg her, men den er ikkje lett å oppdage når Jan Erik Düring verkar å vere så uinspirert. Ikkje eingong Gösta Ekman jr. greier å redde dette. Krypskyttere (Hans Otto Nicolayssen, 1982) Andre gjennomsyn. Det er ikkje ofte Espen Skjønberg, Eldar Vågan, Nils Gaup og Hans Rotmo dukkar opp på rollelista i same film. Den handlar om at Forsvaret har øving i eit skogområde som brukast til sauebeite, og dermed kjem dei i strid med lokale bønder. Konflikten her kunne sikkert eigna seg bra som lokalavis-stoff, men det blir litt drygt å lage ein heil spelefilm ut av dette. Det er sjølvsagt artig å sjå Rotmo i rolla som rappkjefta og obsternasig radikalar. (Han presenterer her urpremieren på Tysker’n, som var avslutningssporet på Vømmølåret eit par år seinare. Dette forklarar ein del, for eg har alltid tykt Tysker’n høyrer meir heime i Heimevernslaget-epoken enn i Vømmøldalen.) Men når sant skal seiast er dette ein ganske slapp, tynn og klumsete film. Sátántangó (Béla Tarr, 1994) Niande gjennomsyn. Regnet. Gjørma. Vinden. Béla Tarr sitt monumentale meisterverk er så innmari rik. Handlar den om kommunismen sitt fall i Aust-Europa? Eller om Jesu tilbakekomst? Eller om korleis karismatiske leiarar kan manipulere eit heilt samfunn? Eller handlar den rett og slett om ungarske bønder som vonar på å få ei betre framtid? Filmen er mystisk, likevel så enkel. Den er krevjande, likevel så folkeleg. Eg flirar når eg ser dei fulle bøndene danse i baren, men eg stoppar å le når eg ser stakkars, vesle Estike som ser på dei gjennom vindauget. Dei mange nyansane og dei ulike måtane å tolke filmen på gjer at eg aldri blir lei av å sjå den. Dette er den beste filmen eg nokon gong har sett!
  3. Betyr dette at ingen på bruket har sett den fantastisk absurde Picassos äventyr? I så fall er det mange som som kan glede seg til ein ellevill film med null logikk, dialog på tullespråk og kremen av skandinaviske komikarar. Fritt fram for neste å poste nytt bilde.
  4. Nytt bilde frå same film. Denne karen kjenner vi att:
  5. Dette er frå ein av verdas morosamaste filmar - tykkjer eg, da.
  6. Kva anbefalar du at eg sjekkar ut fyrst? Eg vart ikkje så veldig imponert over Bussen og An-Magritt. Tykkjer det er noko traust og gammaldags over regien hans. Da eg var i 12-/13-årsalderen såg eg Ni liv og Musikanter. Den fyrste er jo grei, men den siste hugsar eg som ganske keisam. Men eg kan gjerne gi Skouen ein ny sjanse. Sully (Clint Eastwood, 2016) Stødig handverk på mange vis, men framstillinga av National Transportation Safety Board som nokre fæle slemmingar, verkar veldig tilgjort. Og ganske riktig: da eg las om filmen i ettertid, fekk eg vite at NTSB ikkje oppførte seg slik i det heile tatt. Kor ofte skjer det eigentleg at filmar basert på sanne hendingar blir betre av at filmskaparane kludrar med historiske fakta? I dei fleste tilfella blir filmane berre meir skjematiske og keisame av "kunstnarisk" fridom. Sully er eit godt døme på det. The Ninth Gate (Roman Polanski, 1999) Underhaldande og spennande thriller. I lange parti av filmen er det nesten ikkje ei einaste valdsscene å finne, men likevel greier Polanski å halde på den gåtefulle spenninga. Dessverre rotar filmen seg bort den siste halvtimen. Luca (Enrico Casarosa, 2021) Veldig fint å sjå ein Pixar-film som ikkje må ty til epileptiske berg- og dalbane-eventyr og kleine musikknummer med alskens krimskrams for å halde på interessa. Dette er fin og triveleg historieforteljing. Kommandør Treholt & ninjatroppen (Thomas Cappelen Malling, 2010) Spenstig konsept og ein del kule visuelle grep. Men sjølv om eg skulle ynskje at eg liker dette, endar filmen opp som berre tull. Plotet er så rotete at det liknar ikkje grisen. Mange flinke folk er involvert i filmen, men det hjelp ikkje det spøtt.
  7. Bussen (Arne Skouen, 1961) Ein bussjåfør (Leif Juster) opplever at arbeidskvardagen blir trua av modernisering og rutepresisjon. Enkel og engasjerande forteljing med Juster i god form, men enkelte rollefigurar – spesielt heradskontorsjefen – er veldig flate. An-Magritt (Arne Skouen, 1969) Regien til Arne Skouen er like rotete som skodespelarane sine forsøk på å snakke rørosdialekt. Det verkar som om Skouen gapar over for mykje når han adapterer Nattens brød - rett nok "berre" dei to fyrste romanane. Det hadde vori interessant å sjå korleis til dømes Jan Troell hadde gjort denne oppgåva. Men Liv Ullmann, Per Oscarsson, Sven Nykvist og førelegget til Johan Falkberget gjer dette til ein ganske sjåverdig film likevel. Gode miljøskildringar!
  8. I helga har eg sett Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin (Rasmus A. Sivertsen og Rune Spaans, 2015) og Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store dyret (Gunhild Enger og Rune Spaans, 2020). I dette tilfellet er det ingen tvil om at oppfølgjaren er betre enn fyrstefilmen. Den fyrste prøver for hardt på å fortelje ei fartsfylt historie og oppfylle alle konvensjonane som plar vere i animasjonsfilmar no for tida. Midt i alt maset druknar den absurde og anarkistiske sjarmen vi forbind med Knutsen & Ludvigsen-universet. Oppfølgjaren er heldigvis ganske annleis. Den tar seg god tid til psykedeliske digresjonar med altfor mykje "sukker". Vi får til og med tre avslutningar å velje mellom: «en snill, en slem og en sannsynlig». Det verkar som om Øystein Dolmen har fått større fridom i konseptutvikling og manusskriving her enn i den fyrste filmen. No ventar eg spent på animasjonsfilmen om Bakklandet Bassangforening.
  9. Hei! Artig at forumet er oppe og går igjen! Diskuterfilm er utan tvil den beste filmnettstaden i norsk språkdrakt. Eg har nok aldri vori blant dei mest aktive medlemma og har brukt forumet meir til å lese enn til å skrive, men eg satsar på å bidra til å blåse nytt liv i denne merkelege plassen. Filminteressa mi er like stor som den alltid har vori, og eg er fortsett like glad i Tarr, Bergman, Hasse & Tage og enkelte obskuritetar i NRK Fjernsynsteatret (som til dømes denne). Men eg ser mykje nyare film òg. Favorittfilmane mine frå dei siste åra er Laissez bronzer les cadavres (Let the Corpses Tan), Sorry We Missed You, Mid90s, Da xiang xi di er zuo (Elephant Sitting Still) og You Were Never Really Here. Eg er som sagt på Letterboxd, der eg av og til krotar ned nokre tankar på ein engelsk som sikkert er litt halvdårleg. Edvard Munch er fantastisk, og dei andre store verka til Watkins er også veldig verdt å sjekke ut, sånn som Resan, Fritänkaren og La commune (Pais, 1871). Forresten bør Visninger og rop-konseptet gjenoppstå!
  10. Artig å sjå at aktiviteten har tatt seg opp ein bitte liten smule. Eg blir gjerne med på meir filmsnakk her inne, for denne plassen har eg har verkeleg sakna, og vonar fleire sleng seg på. Hasseåtage har vori framom auga mine i det siste: Släpp fångarne loss, det är vår!Regi: Tage DanielssonSverige 1975Andre gjennomsyn. Begrepet barnefilm for vaksne er kjent for dei fleste, men dette er noko så sjeldan som ein vaksenfilm for barn. Gösta Ekman leverer kanskje filmhistorias mest komiske rolle som ein klumsete og lettlurt fengselsdirektør. Elles er det herlege typeteikningar frå resten av ensemblet også, spesielt frå Lena Nyman, Tage Danielsson, Ernst-Hugo Järegård og Jan Malmsjö. Dette er definitivt ikkje siste gongen eg ser denne fargerike, sprudlande og barnslege filmen. Ägget är löstRegi: Hans AlfredsonSverige, 1975Fantasifull historie om ein fabrikkeigar (Max von Sydow) som utviklar eit rumpe-kleiar-verktøy av egg (!). På heimebane kjem han ikkje overeins med sonen sin (Gösta Ekman). Dette var den fyrste filmen Hans Alfredson regisserte utan hjelp frå Tage Danielsson. Sjølv om denne filmen har mykje av den same anda over seg som Släpp fångarne loss, det är vår, er humoren mørkare og tematikken rettar seg meir mot vaksne. Her er det ødipuskompleks, kapitalismekritikk og naturvern i rikt monn. Eg likte dette godt, spesielt siste halvdel. Heile tjønn-sekvensen midt i filmen er enormt fascinerande og oppslukande. Mannen som slutade rökaRegi: Tage DanielssonSverige, 1972Gösta Ekman må halde seg røykfri i eitt år for å få farsarven på 17 millionar svenska kronor. Denne er ikkje i nærleiken like morosam som dei to ovannemnde, men likevel heilt grei skuring. For det fyrste inneheld den ikkje særleg mykje kompromisslause og fantasifulle ablegøyer, og for det andre er det veldig lite skarpe satiriske skråblikk å spore. På førehand trudde eg filmen ville seie noko artig om overvakingssamfunnet, men der tok eg feil. I staden er dette heilt ok underhalding med ein handfull morosame vitsar som er blott til lyst. Den enfaldige mördarenRegi: Hans AlfredsonSverige, 1982Andre gjennomsyn. Joda, det er mogleg å finne spor av gode gamle Hasse her, sjølv om filmen skil seg kraftig ut samanlikna med Hasseåtage-filmane. Det er artig korleis han blandar saman ulike tidsperiodar og stereotypar og kokar det saman til ei merkeleg og uføreseieleg røre. Men fyrst og fremst er det Stellan Skarsgård som ber verket på skuldrane sine. God film, men den verkar litt forhasta mot slutten.
  11. Akt tre og fire sluttar brått, så versjonen du har sett er truleg riktig. Siste scene i akt fire skulle eigentleg slutte med at biskopen slår Emilie på munnen fleire gonger og fortel ho om den indre lengsla og einsemda si. Eg trur denne avsluttinga vart filma også, for eg har sett eit fotografi frå ho, men den har aldri vorti publisert. Det er synd at den ikkje vart med i den ferdige serien, for i manuset forklarar den ein heil del om psyken til biskopen, og det er nesten så det går an å få litt sympati med honom. Manuset, som i stor grad er skrivi i prosaform, er forresten uhyre artig lektyre.
  12. Fantasia Regi: Norman Ferguson, James Algar, Samuel Armstrong, Ford Beebe Jr., Jim Handley, T. Hee, Wilfred Jackson, Hamilton Luske, Bill Roberts, Paul Satterfield og Ben Sharpsteen USA, 1940 Artig å sjå at den velkjente Disney-streken får utfolde seg i andre former enn vanleg – til og med i abstrakt film. Beethoven- og Ponchielli-segmenta verkar fjasete, og eg skjønner ikkje heilt poenget med å plassere desse segmenta inn i ein elles knallfin episodefilm. Same kva, dette er nok ein av dei beste Disney-filmane eg har sett. Da nao tian gong (kjent som Havoc in Heaven, Uproar in Heaven og The Monkey King) Regi: Laiming Wan Kina, 1965 Marekatta Sun Wukong drar til Himmelen og gjer opprør mot jadekeisaren . Basert på den fyrste delen av Reisa mot vest, som vert rekna som ein av dei fire store klassiske romanane frå før-moderne kinesisk litteraturhistorie. Det er lett å forstå kvifor denne animerte adapsjonen er ein av dei viktigaste milestolpane i animasjonsfilmhistoria (ja, du leste riktig; vi i vesten anar ikkje kva vi går glipp av). Animasjonen er fantasifull med ein enorm detaljrikdom og sterke innslag av visuelle uttrykk som er typiske for taoistisk kultur. Ein får kjensla av at ein forstår kinesisk estetikk betre etter å ha sett filmen. Musikken hjelper også til med dette. Laiming Wan og brørne hans har så til dei grader lukkast i å utvikle ein animasjonsstil som distanserer seg frå andre former i andre verdshjørne. Det aller beste med filmen er det ekstremt smittande humøret som gjennomsyrar den frå start til slutt. Filmen har ein sprudlande entusiasme som får meg til å tenkje på amerikanske The Thief and the Cobbler, som er eit anna underkjent animert meisterstykke. Dessutan har filmen visse politiske undertonar som gjer den ekstra interessant med tanke på at kulturrevolusjonen braut ut kort tid etter at filmen vart ferdig. Ein kan sjå glimt av Mao i både den opprørske helten Sun Wukong og den fælslege jadekeisaren. Filmen vart forboden, og praktisk tala heile den kinesiske animasjonsproduksjonen vart lagt ned under kulturrevolusjonen. I dag har den klassikarstatus i Kina og har fått ein liten kultskare i Sverige, takka vere Hans Alfredson. Dette må vere ein av dei beste animasjonsfilmane eg har sett. Ein funnen skatt! Pafekuto buru (Perfect Blue) Regi: Satoshi Kon Japan, 1997 Debutfilmen til animeregissøren Satoshi Kon, som gjekk bort altfor tidleg, handlar om ei popstjerne som konverterer til skodespelarkarrieren. Filmen blandar draum, fantasi og røyndom etter kvart som hovudpersonen utviklar schizofrene tendensar. Den delvis lynchiske dramaturgien, der grensa mellom draum og røyndom er upåliteleg, fungerer bra. Problematikken knytt til personvernet på verdsveven er overraskande å finne i ein film laga i 1997 (den er basert på ein roman frå 1991, så eg reknar med det er regissøren sjølv som har føydd til denne tematikken). Det er kanskje aller mest interessant å sjå filmen med feministiske briller, der den kvinnelege hovudpersonen er eit offer for det mannlege blikket og utnytta av underholdingsindustrien. Ein tankevekkjande film som får fortalt mykje frå så mange ulike vinklar på skarve 80 minutt. De två saliga Regi: Ingmar Bergman Sverige, 1986 Fjernsynsfilm basert på ein Ulla Isaksson-roman om eit dysfunksjonelt ektepar (Harriet Andersson og Per Myrberg). I likskap med dei andre Bergman-produksjonane etter Fanny och Alexander er dette ein enkel og nedstrippa film, men den inneheld likevel nok slagkraft i knyttneven til at den ikkje vert ein gammalmannsfilm. Somme av dei seine Bergman-filmane, særleg Efter repetitionen og Bildmakarna, er nemleg hemja av den altfor konforme og stødige stilen. Faktisk er De två saliga den mest temperamentsfulle Bergman-filmen eg har sett. Det verkar som om han slepp laus litt av raseriet han har gått og brygga på under skattefusksaka og rehabiliteringa etterpå. Men det er kanskje aller mest manuset til Ulla Isaksson som gir filmen eit litt anna fokus enn kva Bergman ville ha gjort. De två saliga sentrerer seg rundt ei oppmoding i Matteusevangeliet om at ein ikkje skal bryte ekteskapet: «Om høgre auget ditt lokkar deg til fall, så riv det ut og kast det frå deg! Det er betre for deg at du mistar ein kroppsdel, enn at heile kroppen blir kasta i helvete.» Filmen mjølkar dette sitatet så hardhendt at jura nesten dett av, og kjennskapen til det er i stor grad avgjerande for kva ein får ut av filmen. Her er det solbrillemetaforar, augesymbolikk og eit ekteskap som nærmar seg undergangen når rollefigurane ikkje følgjer denne bodskapen. Det er iskaldt, rått og brutalt. Det er ikkje til å unngå å trekkje ein parallellen til Der siebente Kontinent, skjønt Bergman vender seg innover mot sjela, medan Haneke ser på ytre faktorar. De två saliga er diverre sett på som ein av dei minste parentesane i filmografien til Bergman, men dét er det ingen grunn til at den skal vere! Ein sterk og guffen film!
  13. Kolleksjonen Regi: Pål Løkkeberg Noreg, 1963 Keisam Pinter-filmatisering frå Fjernsynsteatret. Tom Tellefsen er litt livlaus i sine yngre dagar. Når Tor Stokke, som aldri skjønner skilnaden mellom teater og fjernsyn, er den beste skodespelaren på herresida, lover det som regel ikkje godt. Hennie Moan er derimot glitrande med sine subtile sideblikk og mystiske framtoning. Stort betre kan ikkje ei tolking av ei typisk horete Pinter-kvinnerolle verte. Landskap Regi: Sverre Udnæs Noreg, 1974 Udnæs er i sitt mest eksperimentelle hjørne når han går laus på denne Pinter-dialogen, som kanskje heller kan kallast to separate monologar som snakkar forbi kvarandre. Eg opplever denne mikroskopisk minimalistiske filmen som veldig krevjande. Alle som har føredommar mot Fjernsynsteatret, får dei innfridde her. For min del går tommelen heller ned enn opp. París Norðursins (Paris of the North) Regi: Hafsteinn Gunnar Sigurðsson Island, 2014 Ein humoristisk far-og-son-har-eit-trøblete-forhold-film som prøver litt for mykje på å vere sjarmerande, hjartevarm og alt det der. Rollefigurane er ikkje så veldig spennande. Ein dose alkoholisme gjer ikkje rollefigurane meir interessant. Dei islandske fjella som blokkerer for omverda er vakkert fotografert av Heima-fotografen G. Magni Ágústsson. (Og apropos: Eg skvatt da faren i filmen dukka opp for fyrste gong, for det er jo søren meg den same fyren som spelar homofob far i Sigur Ròs-musikkvideoen Viðrar vel til loftárása.) The Wolf of Wall Street Regi: Martin Scorsese USA, 2013 Den beste Scorsese-filmen eg har sett, bortsett frå Taxi Driver, The Last Temptation of Christ og sjampanje-reklamen Key to Reserva. Heilt grei film. Går ut i kveld Regi: Palle Kjærulff-Schmidt Noreg, 1961 Fjernsynsteatret var tidleg ute med å løfte fram Harold Pinter. Går ut i kveld (A Night Out (1959)) var etter det eg kjenner til den fyrste Pinter-filmatiseringa av Fjernsynsteatret. På overflata ser dette ut som ei enkel forteljing om ei dominerande mor og ein son som drar ut på fest. Eg opplevde overflata av stykket som veldig banalt til å vere Pinter, og det seier litt! Men som alltid hjå Pinter ulmar det djupare konfliktar, motsetjingar og maktmisbruk i det skjulte. I Går ut i kveld er det enkelt å oversjå dette, noko som kanskje er grunnen til at stykket ofte vert sett på som mindre viktig i forfattarskapet til Pinter. Denne Fjernsynsteatret-filmatiseringa legg vekt på komikken, og eg har ikkje noko problem med det. God og naturleg omsetjing av Arne Skouen. 22. november – Den store leiegården Regi: Sverre Udnæs Noreg, 1969 Fy flate, dette var heilt ville greier. Denne 50 minutt lange filmen er basert på eit teaterstykke av Tom Eyen, best kjent for å ha skrivi Brodway-musikalen Dreamgirls. Vi møter ei rekkje sjølvsentrerte personar som bur i ein leiegard eller eit romskip. Parallelt med dette vert den amerikanske presidentfrua (Rut Tellefsen) intervjua av ein programleiar (Per Theodor Haugen). Eg gir meg ende over. Dette er vanvettig underhaldande! Her er det glitter, blinkande ljos, sprek scenografi og sølvsminka skodespelarar. Heile galskapen liknar på ein homsekultfilm av aller beste merke. Den nydelege futuristiske scenografien av Guy Krogh (ektemannen til Sossen og barnebarnet til Christian og Oda) og ei rekkje ville påfunn som til dømes vektlause gjenstandar gjer det umogleg å vite om handlinga utspelar seg i verdsrommet eller ikkje. Snakkar vi om den fyrste norske science fiction-filmen her? Else Heiberg er kosteleg som snurpete vaktmeister. Egil Åsman er ustyrteleg morosam som homofil frisør. Harald Eide Steen jr. (barndomsvennen til Udnæs) viser at han var ein allsidig kunstnar i rolla som trubadur. Men mest av alt skal Sverre Udnæs ha æra for at alle enkeltelementa i maskineriet fungerer saman. Resultatet er ei grotesk satire over den vestlege sivilisasjonen og egoismen som drivkraft i menneske. Eit fyrverkeri av ein film! Dette er ein funnen skatt. Ein av dei beste norske filmane eg har sett! American Pop Regi: Ralph Bakshi USA, 1981 Etter dei trøblete produksjonsforholda med The Lord of the Rings gjekk Bakshi i gang med eit mindre og enklare prosjekt. American Pop er ein liten familiesaga om fire generasjonar i ein russiskjødisk innvandrarfamilie og møtet deira med amerikansk populærmusikk. Resultatet er ein god teiknefilm med eit imponerande ljodspor. Det forundrar meg at ingen andre enn Bakshi har slått seg opp som animasjonsfilmskapar i USA som siktar seg inn mot eit vaksen publikum. Ginga-tetsudo no yoru (Night on the Galactic Railroad) Regi: Gisaburo Sugii og Arlen Tarlofsky Japan, 1985 Pretensiøs anime som dett mellom to stolar. Symbolikken er for overtydeleg for dei vaksne og for avansert for dei yngste. Frozen Regi: Chris Buck og Jennifer Lee USA, 2013 Dette er stor historieforteljing! Da kan eg til naud leve med at musikknumra liknar på billige Melodi Grand Prix-bidrag. Sen noci svatojánské (A Midsummer Night's Dream) Regi: Jirí Trnka Tsjekkoslovakia, 1959 Fantasifull, men ganske amputert, tolking av komedien til Shakespeare. Trnka har ei heilt spesiell evne til å blåse liv i dokkene sine. Den konstante bruken av forteljarrøyst hemjar meg litt frå å verkeleg leve meg inn i det fortryllande universet, men visuelt sett florerer det av nydelege fargekomposisjonar og forseggjort animasjon som kler historia svært godt.
×
  • Create New...