Jump to content

Engangsgrill

Members
  • Posts

    1,073
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    9
Everything posted by Engangsgrill
 
 
  1. Forsøkte å se på Westworld, men forstod raskt at det ikke var noe for meg. Alt for mye babbel; helt uten driv. Det meste virket umotivert, og jeg har store problemer med å takle all selvhøytideligheten. To episoder var nok. Black Mirror 3 var en gedigen skuffelse. Den første episoden? På det tidspunktet var jeg forsiktig optimist. Det var ikke bra, men det var ikke direkte dårlig heller. Kanskje jeg misforstår appellen serien opprinnelig hadde, men for meg var de beste episodene White Bear og 15 Million Merits -- ikke fordi de var så forbanna dype, men fordi de tok en enkel idé og lot den utfolde seg innenfor en konsis og snerten ramme. I sesong tre mangler dette helt. Episodene virker ufokuserte, banale og uten dramaturgisk struktur. Lavmålet kom i episode tre, som var så forutsigbar og nitrist at jeg ikke klarte mer. Så litt av de påfølgende episodene med det ene øyet lukket, men nei og nei. Ellers begynner neste sesong av Man in the High Castle neste uke. Det tror jeg kan bli spennende. Interessant serie, kul cliffhanger.
  2. Engangsgrill

    Spill prat

    X-COM 2 var definisjonen på grei skuring, ja. Det manglet helt den eksistensielle brodden til forgjengeren, mye på grunn av det manglende drivet jeg husker fra forgjengeren. Det virker som løsningen er å skape abstrakte parametre som kunstig begrenser framferden din, men alt i alt synes jeg det å miste ressurser var en mye bedre løsning enn å sette tidspress på deg. Toern hadde ikke et eneste øyeblikk der jeg følte på desperasjon, og selv om jeg måtte generere brett på nytt enkelte ganger, var utfordringen relativt overkommelig så snart jeg lærte meg hvilke oppgraderinger som var nødvendig for å kunne tåle en skur med kuler. Det var egentlig ingenting i spillet jeg likte spesielt godt, men heller ikke noe jeg hadde store problemer med. Så snart jeg kom meg over den verste kneika ble det aller meste en monoton øvelse i velpløyde prinsipper.
  3. Jeg likte Midnight Special veldig godt! Det var noe særpreget amerikansk over den; en tydelig følelse av identitet som jeg har savnet i filmene til Nichols siden Shotgun Stories. Som Jared Hess finner han skjønnhet i det tragiske, og gjør mennesker vi under andre omstendigheter kanskje hadde sett ned på til helter. Midnight Specials interne logikk gjør at den ikke behøver å svare på sine egne spørsmål. Sett utenfra er det tull og tøv, men da jeg så filmen var det hele tiden besnærende detaljer, gripende motivasjoner og overraskelser som grep meg. Og slutten? Den tar undring tilbake til amerikansk sci-fi. Det er ingen liten prestasjon i en industri der såkalte sjangerfilmer dikterer hva en film skal være.
  4. http://montages.no/2016/10/analysen-kongens-nei-2016/ Spennende tekst, dette, til tross for noen litt uklare formuleringer. Fint å se gode skribenter forfatte seg med en relativ lengde.
  5. Oshimas Naked Youth og Sun's Burial To strålende desperate filmer som takler Japans sosiale utfordringer på 50-tallet. Naked Youth tar inspirasjon fra den franske nybølgens gangsterskildringer, men istedenfor å beskrive likegyldigheten til Pepsi-generasjonen, forsøker Oshima å komme under huden på et lands sviktende identitet. Ei ungjente trekkes mot en småkriminell, og de innleder et forhold som går fra vondt til verre. Nyansene i seksualitet som forholdet mellom begjær og kjærlighet har helt forsvunnet fra mainstream-underholdningen, og Oshimas tilnærming har en langt mer solid forankring i menneskelig natur enn det som er vanlig i dag. Naked Youth er en rastløs beskrivelse av ødeleggelse som balanserer mellom nihilisme og eksistensiell fortvilelse. The Sun's Burial graver seg enda dypere ned i Japans underverden. Det som er mest slående med filmen er utgangspunktet. Stygghetene og svakhetene i de ubetydelige handlingene til fattige svindlere og wannabe-gangstere viser mennesker på sitt mest stakkarslige, men Oshima finner en paradoksal varme i selvødeleggelse også her. Oshimas tidlige filmer har mye å by på, og spesielt bør man merke seg bruken av symbol og metafor. Det føles både naturlig og likefremt når det spises et syndens eple, eller solen går ned over Soloppgangens rike.
  6. Engangsgrill

    Spill prat

    Da var jeg nesten gjennom Mankind, og optimismen har glidd over i frustrasjon og likegyldighet. Karakterprogresjonen er dessverre symptomatisk for designet i spillet. De fleste senere oppdragene har vært latterlig enkle. Det toppet seg da jeg skulle bryte meg inn i et høysikkerhetshvelv, og vandra rett inn og ut ved hjelp av Deus Ex' svar på en usynlighetskappe. Problemet er at jeg ikke har gjort meg fortjent til det. Egenskapen er en lett tilgjengelig del av spillet som ødelegger det fullstendig. Jeg tror ideen er at du skal kunne skreddersy en karakter, men hvorfor gjøre spillet enklere underveis? Jeg har ikke hatt behov for mer enn et våpen (stun gun), og bruker knapt augmentations, for etter en rask undersøkelse viste det seg at samtlige er støttehjul. Ellers er det litt merkelig å se hvor lite ting betyr. Ikke at jeg noensinne har brydd meg om at spill skal være voksne, men jeg forstår ikke hva Eidos ønsker med spillets historie. Du har en haug med figurer som introduseres og skrives ut uten at de blir gitt vage trekk en gang, og valgene du må ta har ingen tyngde overhodet. For å (igjen) ta bankranet som et eksempel: her kunne jeg også ha reddet dattera til en fyr jeg ikke visste hvem var (hun stod bak terroraksjonen som innleder spillets hoveddel). Så hvorfor valgte jeg bankranet? Det hørtes kult ut! Uansett: underveis har jeg gjort en del andre «valg», men jeg har aldri forstått hva jeg velger mellom. Konsekvensene går fra umerkelige til kosmetiske, og om noe annet skulle vise seg å være tilfellet mot spillets slutt er jeg langt fra å bry meg.
  7. Engangsgrill

    Spill prat

    http://www.pressfire.no/anmeldelser/PS4/11107/deus-ex-mankind-divided Begynte på dette, og liker det ganske godt. Tutorialen er veldig døll, men etter det tar det seg opp. Det ser ganske jævlig ut, og var veldig ustabilt lenge, men etter at det slutta å krasje hvert tiende minutt klarer jeg å sette pris på spesielt graden av utfordring i det som må sies å være ganske velkonstruert sniking. Nivåene har en fin blanding av driv og mulighet til å utforske, og selv om du ikke egentlig har noe insentiv til sistnevnte, er det morsomt å se designet som ligger bak. Har flere ganger jobbet meg mot mål det viste seg kunne vært nådd på andre måter, og det er ganske ålreit. Selv om fienden er helt korka, virker det som at desto mer energi er lagt i å plassere den så tett at du ikke legger merke til det. Interessant løsning, kan man vel si, men det fungerer ganske bra. Her kan spillet minne litt om Dishonored, men du er ikke like mektig som der, så spenningen føles litt sterkere. De fleste områdene har ganske bra vertikalt design, noe som legger opp til noen ganske kule fluktforsøk siden du kan fjerne fall damage med en (valgfri) oppgradering. Det som fungerer mindre bra er karakterprogresjon og valuta. Etter en times tid virket det som at jeg egentlig ikke har bruk for noen av delene. Du kan bygge egenskaper ganske fleksibelt, men mange av mulighetene du har er knapt kosmetiske forandringer en gang. Så langt har jeg fått lastet etter meg skill points i en slik grad at jeg knapt vet hva jeg skal bruke dem til. Noen av egenskapene er såpass praktiske at du ønsker dem med en gang. Resten er enten flashye takedowns eller forbedringer av grunnferdigheter som undergraver utfordringen. På den andre siden har du penger og material (entall), men ingen av delene har så langt tjent noen funksjon. Du finner stort sett det du trenger. Jeg har vel knapt brukt et dusin skudd på tre timer, og om jeg vurderer å spare til å kjøpe et ålreit våpen, finner jeg det et eller annet sted før jeg rekker å fiske fram lommeboka. Liker hackeminispillet da, selv om det er latterlig dårlig forklart. Ellers ser og føles verdenen bedre ut enn den fungerer som fiktivt univers. Den lemfeldige omgangen med betent politikk er direkte fornærmende, og veldig banal, mens muligheten til å overtale antagonister til å ta din side er en veldig dårlig idé. Om kampferdighetene mine er særs begrensede, er det desto teitere å kunne overtale fanatikere til å se lyset ved hjelp av Stein-saks-papir-dialog. Så mye dårlig, men også en del ting som fungerer overraskende bra! Mikrotransaksjon-debatten gidder jeg ikke ta stilling til.
  8. Tangerine Jeg får virkelig ikke grep på mottakelsen av denne særs gjennomsnittlige indie-filmen. Det ser ut til å eksistere en slags konsensus om at filmens budsjett er en estetisk seier, og at selve ideen om at det går an å gjøre en spillefilm med iPhone er et underverk. Smak på det: iPhone. Ikke et billig kamera. Ikke smarttelefon. iPhone. På sitt beste har Tangerine mye energi, og den første adrenalinpumpende vandringen gjennom LAs sidegatene var behørig orkestrert med synkronisert musikk. Det gjentas dessverre ad nauseum, for hver gang historien begynner å halte, kan du ta deg faen på at det vil skje igjen. Estetisk er det en lekmannsversjon av tidlig Wai, og mangler helt teft, men det skaper i det minste driv og følelse av framdrift. Tematisk er filmen direkte svak. Den føles overfladisk som Spring Breakers, men snor seg unna gjennomført kynisme. Resultatet er en slags hyllest til selvødeleggelse, der degenerasjon blir framstilt som hustling. Likevel klarer skuespillerne å redde filmen fra å bli fullstendig parodisk, og spesielt Sin-Dee er litt av et funn. Selv om faktene hennes fra tid til annen tar overhånd, gir hun rollen en dybde som resten av filmen fullstendig mangler. Dialogen er faux-realistisk i et forsøk på å dekke over egen middelmådighet, og brukes aktivt for å sette opp freak shows som ikke føles det spor bedre enn psykodrama. Jeg fikk ikke så mye ut av Tangerine, med andre ord. Den styrer uelegant unna alle former for kontroverser, som er ganske påfallende når man velger å skildre transer. Noen av scenene er riktignok varme, men jeg nekter å applaudere den gjennomgående desillusjonismen i skjønnheten ved å se mennesker gå under. Dessuten er filmet med iPhone omtrent like interessant som å skrive en bok uten å bruke k.
  9. Engangsgrill

    Spill prat

    Dark Souls III Gav det en sjanse; angrer ikke. En stund spilte jeg det som jeg tidligere har spilt Souls-spillene, men det var først da jeg gav slipp på alt jeg trodde jeg visste at spillet virkelig kom til sin fulle rett. Du kan jo spille DS som du spiller Bloodborne! Det tok riktignok noen timer før jeg fant det ut, men når du blir sånn halvveis flink er skjold og rustning bare til hinder. Spesielt drottene var noen jævler der de drepte meg på ett angrep over en lav sko, så til slutt ble jeg lei. Jeg kasta alt av klær og plutselig ble rulling veldig mye mer effektivt. Selvfølgelig krever det litt innsats å memorisere angrepsanimasjoner, men det finnes ikke et eneste øyeblikk der DSIII tvinger deg til å ta skade. Jeg kjørte Astora Greatsword, og selv om Ultra-sverdene kan føles litt klønete til tider, skader de så det holder. Etter min umiddelbare suksess som halvnaken bestemte jeg meg for at nonne-kostyme var veien å gå (Bayonetta-referanse), og deretter var alt fryd og gammen. DSIII har forresten noen av de beste drottene i serien. Pontiff Sulyvahn, Aldrich, Devourer of Gods og Dancer of Boreal Valley er tre av de beste drottkampene jeg noensinne har opplevd. Evil Within Spiller det igjen med dama, og hun tar seg av mesteparten av spillinga. Det eneste jeg får lov til å ta er drottene hun ikke liker. EW kommer til å bli stående som en klassiker, det blir bare mer og mer tydelig. The Age of Decadence Begynte på dette rollespillet med en viss skepsis, men det snudde seg raskt til fryd over det kompromissløse designet. AoD er kanskje ikke spesielt enkelt, men det er utilgivelig på den riktige måten. Kjører en ganske kampglad og kynisk leiesoldat som ikke er spesielt skarp, så får vi se hvor langt jeg kommer meg. Å leke seg med ulike figurer virker veldig givende, og jeg er overrasket over hvor godt både stemning og tonefall fungerer. Det gjelder både for karakterutvikling og verdensbygging. Etter noen timer virker dette som det desidert beste isometriske retro-rollespillet fra de siste årene. Splinter Cell: Blacklist Dette var en overraskelse. Jeg spilte en del SC for ti års tid siden, og det noe klønete designet kan neppe ha stått seg særlig godt. Blacklist føles som en vellykket versjon av Hitman: Absolution. Det er veldig glatt, men flyten gjør i stor grad opp for det. Camp-elementene er også overraskende bra gjennomført. Unravel Det er unektelig spennende, med noen veldig fine sekvenser. Samtidig er det noe som mangler. Noe som driver deg framover, kanskje?
  10. Som du ser meg Usedvanlig usympatisk. Jeg vet oppriktig talt ikke hva filmen er ment som, men skal jeg være snill kan den kalles en slags farse. En forfatter leser inn sin egen bok, og vi blir på rad og rekke introdusert for tre akk så misforståtte kvinner. Den ene er en sykepleier som ikke mestrer stress, den andre en oversetter som selger sjela si, og til slutt oppsummerer filmen seg selv med et familiedrama der fattig møter rik. Målet er å vise hvordan mennesker tolker seg selv og andre, men det blir urimelig etter mitt syn. Regissøren gir oss karakterer på rekke og rad, og svært få av dem er mer enn parodiske sjablonger definert av manerismer som stikker ut som slagord. Skuespillerne er filmens lyspunkt, der de gjør sitt beste ut av ikkeeksisterende indre liv, men bortsett fra det er Som du ser meg bare en serie banale og tilfeldige stikk mot en udefinert fiende. Den autorale stemmen understreker igjen og igjen at karakterene nærmer seg en allmenngyldig sannhet, og det er kanskje derfor filmen blir så tåpelig. Ofte degenererer dialogen til ren nonsens, før den tvinges videre med en ufrivillig absurditet. Selv om samtalene mellom karakterene ofte har en viss schwung, går de ingen steder. Flere ganger var det uforståelig for meg hvorfor ting skjedde, og ikke på en god måte. Følelsen av empati forskyves uavhengig av virkemidler, som regel fordi karakterene ikke er konsistente, og når det virkelig legges opp til patos forstår du ikke en gang hvem du skal føle med. Jeg tror ikke filmen ønsker å stille mennesket i et hånlig lys, men det var slik jeg opplevde det. Misantropi kan være gøy nok - dette er først og fremst dårlig håndverk. En siste ting: Oslofilmen kan gå og henge seg.
  11. Love and Friendship Ikke sett noe Stillman før. Dette var en meget positiv overraskelse. Synes han fanger tonen til Austen bra uten at det blir slavisk, og kostymedramaet trengte virkelig denne vitamininnsprøytningen. Istedenfor å fokusere på tunge og klassiske temaer ser Stillman på komiske lyter ved mennesket. Det er enkelt å kjenne seg selv og andre igjen, men samtidig er avstanden mellom seer og karakterer såpass stor at følelsen snek seg lumsk inn på meg. Beckinsale er fantastisk, og type-castingen sitter. For de som regner Austen som en satiriker først og fremst går nok dette rett hjem. Tredjeepisode av Preacher var ikke helt forferdelig; bare veldig dårlig. Gitt opp serien for godt.
  12. Sunset Song Stor fan av Davies, og dette er ganske nært en tier. Her konstruerer han en kompleks fabel som minner meg om Markens grøde, et sterkt karakterportrett og en følelse av åndelighet som Malick nærmer seg i sine beste stunder. When Marnie Was There Ghibli fortsetter å jobbe med nyansene i det og være barn og voksen. Denne gangen faller den kanskje litt for modne historien sammen idet klisjeene hoper seg opp, men alt i alt en fin film. High-Rise Fiasko av dimensjoner. Det fascinerende premisset blir aldri levd opp til, og som stor Ballard-fan var dette direkte trist. Louder Than Bombs Så bare noen minutter, men langt fra overbevist. Virket helt uten identitet. Beyonce - Lemonade Årets desidert beste så langt! Her fungerer nesten alt, og det umulige crescendoet All Night er ikke bare et musikalsk øyeblikk: Det er også stor filmkunst! Preacher TV-serie som står til stryk. Jeg ser ingen formildende omstendigheter i denne referansefesten uten retning eller mening. Ellers da: Er Skam virkelig verdt fem flate? Jeg snubla tilfeldigvis over den scenen man vil ha inn i seksualundervisningen nå, og makan til påtatt og forutsigbart vrøvl!
  13. The Radetzky March av Joseph Roth Ting som dette liker jeg. Store karakterer, sterke følelser og glimt i øyet. Det meste jeg setter pris på ved romaner finnes her. Så noe ganske annet: Min bok. Eros' kirurg ser ut til å være fanget i limbo. Åtte uker siden jeg fikk bekreftet at den var mottatt, men ikke hørt et pip siden. Har jobbet med et nytt prosjekt siden januar. Livet på innsiden (eller hvordan jukse seg til suksess). Det er en mer åpenlys satire, men undertonene er selvfølgelig mørke. Gustav Olaussen trodde han kunne jukse seg gjennom livet. På seg selv kjenner man andre, og når NAV gjennomgår en ny reform, ser Gustav sitt snitt til å profittere på sitt talent. Men med en mor som ikke klarer å la være å blande seg og en maktgal NAV-sjef, kommer alt ut av kontroll. Livet på innsiden er en politisk satire om et land ikke helt ulikt vår eget. Med komplott, justismord, og et og annet kaldblodig drap, males et bilde av et hysterisk samfunn der løgn og sannhet er like forferdelig. Og kanskje litt juks er akkurat det som trengs for å ordne opp?
  14. Engangsgrill

    Spill prat

    Mer Bloodborne på NG+. Kom meg til første huledrott, og det var jo litt av en opplevelse. Nå som DS3 snart blir sluppet vurderer jeg å melde overgang, men jeg vet jaggu ikke om det er noen vei tilbake her. Altså, jeg vet at jeg spiller BB som en idiot. Jeg benytter meg stort sett bare av dodge og basisangrep. Jeg kan vel også telle gangene jeg har brukt noe annet enn den korte formen på Saw Cleaver. Poenget er at spillet fungerer som jeg spiller det. Jeg dør selvfølgelig noen ganger, men jeg liker rytmen i raske angrep og tilbaketrekninger. Old Hunters er litt vanskelig, men det har de samme grunnreglene. Å gjemme seg bak et skjold nå? Jeg vet ikke.
  15. Nothing Like the Sun av Anthony Burgess Clockwork Orange-forfatteren viser seg fra en annen side her. Shakespeares liv blir en bildungsroman, en varm bok om et menneske med en uvanlig evne til å se og dikte som ikke er annerledes enn folk flest. Uhyre poetisk, med en ganske utpreget form for fri tankestrøm som fortellerteknikk (mer Joyce enn Woolf), er dette en vanskelig bok å lese, men også å legge fra seg. Cryptonomicon av Neal Stephenson Det er noe med dette jeg virkelig ikke liker. Da jeg leste Snow Crash for en haug med år siden trodde jeg det var en bok man måtte like, men etter noen kapitler her slår Stephenson meg som totalt uinteressant. Kanskje det er stilen (eller mangelen på sådan)? Tommelen relativt langt ned. The Bookshop av Penelope Fitzgerald Ikke glimrende, men ting som dette kan jeg iallfall sette pris på. Fascinerende skildringer, småoriginale karakterer og varm satire.
  16. Kolyma Tales av Varlan Shalanov Dette er kraftfulle saker. Gjennom egen skolegang ble jeg bombardert med holocaust, men dette er jo nesten verre. Vi snakker ikke om etnisk rensing, men et rettssystem som har sviktet fullstendig og grusomheter som følger en skremmende bakvendt logikk. Shalanov skriver og komponerer utmerket, og uten unntak har historiene fått meg til å føle meg helt jævlig. Agua Viva av Clarice Lispector Leser nesten ikke ting som dette lenger. Veldig abstrakte tanker om livet og kunsten, og til tross for at jeg sliter med å henge med noen ganger var det ganske ålreit. Ildfuglen av «generisk norsk forfatter» Ble høytlesning for dama av denne, og vi ble enige om at det var ganske ubrukelige greier relativt raskt.
  17. Engangsgrill

    Spill prat

    VR har jeg faktisk skummelt lite interesse for. Jeg tviler ikke på at det er kult, altså, det er bare virkelighetsfjernt i mitt hode. Total innlevelse er ikke noe jeg ønsker av TV-spill. På en eller annen måte minner ideen meg om uncanny valley, og jeg blir litt oppgitt over hvor blasert teknofetisjisme kan være. På spillfronten har jeg kjempa meg gjennom New Order nå, og det var relativt spenstig til den sjangeren. Hang ikke helt med på handlingen, men den tok meg til månen, og det var jo gøy. Passelig variert med fin våpenfølelse og varierte omgivelser, men sviktet helt på fiendefronten. Bossene var katastrofale, og ideen om at eksplosiver er bra mot enkelte ting mens prosjektiler er bra mot andre er omtrent så trist som det kan bli. Andre runde med Bloodborne. Gadd omsider å finne ut hvordan jeg fikk tilgang til Old Hunters, og det er så langt helt sinnsykt. Kanskje lese meg opp på diverse greier, siden nærkampfiguren min har åpenbare mangler.
  18. Pnin av Vladimir Nabokov Eksilrusserens roman er langt fra perfekt, men da jeg var omtrent halvveis i boka slutta jeg å grynte irritert over den noe platte intellektuelle humoren og begynte å sette pris på den genuine varmen Nabokov ser ut til å føle for sin karakter. Pnin er en udugelig russisk akademiker som aller helst vil være i fred mens han later som at han underviser i russisk på universitetsnivå. Han er hjelpeløs i engelsk (noe Nabokov gjør et stort og noe unødvendig poeng av) og ute av stand til å fungere utenfor klasserommet. Dessverre fungerer han ikke stort bedre i det. Jeg har litt problemer med å like enkelte satirer (Confederacy of Dunces er det verste eksempelet) som spiller på intellektuelle pretensjoner. Litt for ofte glir de over i forsøk på å menneskeliggjøre akademikere gjennom å framstille dem som idioter. Problemet er ikke først og fremst at de framstilles som idioter, men implikasjonen: Mennesker er dumme. Istedenfor å rive ned Pnin bygger Nabokov ham gradvis opp. Selv om jeg har problemer med noen av krumspringene, og Nabokovs språk er en smule klysete, er det en del å sette pris på her. Tror dog ikke jeg risikerer å lese Pale Fire eller Lolita på nytt med det første. I Know Why the Caged Bird Sings av Maya Angelou Den første av Angelous memoarer er såvidt jeg har forstått en av hjørnesteinene i afroamerikansk litteratur, men jeg sliter litt med å nevne den i øverste selskap. Jeg opplevde den som veldig ujevn -- dessverre. Det er synd å si det såpass direkte, men jeg slet virkelig med karakterene her. De er ikke spesielt interessante, og forklares ganske slett. Maya virker fanget i sin egen historie, som uten tvil har stor sprengkraft, men jeg likte ikke det veldig personlige perspektivet. Jeg synes boka er desidert best når den foregår utenfor Maya. Hun skriver veldig godt om afroamerikansk kultur, men med unntak av henne selv og broren er karakteriseringen direkte svak. De framstilles til gjengjeld nesten som mytologiske helteskikkelser. Jeg tenkte på Joyce-sitatet "As you are, we once were." mens jeg slet meg gjennom hennes prøvelser (som det er imponerende at hun kom seg igjennom). Selvfølgelig er dette personlig, går jeg ut fra at man kan si. Jeg tror ikke det hadde trengt å være så selvhøytidelig. Diverse noveller av JG Ballard (kronologisk) Veldig ujevnt, men som regel har novellene et eller annet jeg setter pris på. Scenarioene er ofte strålende, og Ballard bygger dem opp mot antiklimaks som fortsatt har et helt eget preg.
  19. Knight of Cups Hva var nå dette for noe, Malick? Hadde store vansker med å holde meg våken, og måtte til slutt krype til korset. Det er sjeldent jeg sovner under en film, og det kan påpekes at Malick ikke alene var den skyldige her, men dette fungerte usedvanlig dårlig for meg. Christian Bale har jeg aldri funnet veldig fascinerende, men han er ikke hovedproblemet med KoC. Jeg fant symbolismen ufattelig tungnem -- og pilegrimsferden direkte uinteressant. Det får være grenser for hvor mye privilegium som presses inn i en film. Her pensles det på med små og store tragedier som jeg ikke klarer å relatere meg til fordi alt er usjarmerende stilisert og elevert. Monologene gav ingen gjenklang i meg der de virket som en absurd variant av To Pimp a Butterfly uten Kendricks evne til å ta ting ned på jorda. Det er ikke det at KoC er direkte dårlig skrevet, og jeg setter pris på enkelte av tablåene, men som helhet føltes det tomt på helt feil måte. Det Hollywoodsk-amerikanske er problematisk, og perspektivet fra innsiden kunne vært givende på den måten hvis ikke "Malicks" søken igjen ble et kosmisk prosjekt. Her møter kristendom de minst sjarmerende sidene ved New Age, og for en som setter To the Wonder over Tree of Life fordi den evner å gjøre opplevelse til noe personlig er dette et langt skritt i feil retning. The Eel Imamuras farse er veldig interessant, men ikke alltid like lett å forstå seg på. Prologen er glimrende som en parodisk hyllest til sjangerfilmer, men etter en stund glir ting litt ut. Toneskiftene fungerer noen ganger godt, mens de andre ganger tok meg vel langt fra handlingen. Likevel har The Eel et eller annet jeg ikke helt klarer å beskrive som løfter den fra middels til veldig god. Ved slutten av filmen føltes reisen mye mer givende enn den hadde gjort underveis, og jeg satt igjen med en skikkelig god følelse. Noriko-trilogien Gjensyn. Late Spring er en av mine favorittfilmer, og de to andre er ikke langt etter. Jules et Jim Også en favoritt. Mye mindre feel-good enn jeg husket, men stod seg veldig godt. Jeg tror dette er en film du kan se igjen og igjen og oppdage nye ting med.
  20. The Return of the Soldier av Rebecca West Strålende. Wests upålitelige forteller virker innledningsvis som et forslitt grep, men etter hvert som fortellingen utvikler seg i en mer meditativ retning blir perspektivet hennes særdeles interessant. Boka er merkelig nok en forlengelse av skrekkromanen, men Wests vinkel er krigens herjinger, og hvordan den ødelegger og forstyrrer sinn. Underveis fant jeg likhetstrekk mellom denne og Henry James, Emily Brontë og Katherine Mansfield, og det er jo ikke uefne navn. Slutten er som en moden versjon av A Clockwork Orange. SNUFF av Victor Pelevin Den mest utpregede Pelevinske romanen jeg har lest. Her toner han ned de eksplisitte referansene til åndelighet, og skaper ei framtid der vår evne til å feiltolke og misforstå vår egen historie står i sentrum. Fylt til randen med dårlige ordspill jeg ikke kunne la være å fryde meg over skulle man tro at dette var uoversettelig, men du verden som det fungerer. Humor og alvor, satire og følelse, om hverandre. The Dying Animal av Philip Roth Det er litt skummelt å komme tilbake til forfattere man ikke har lest på en stund, og dette levde på ingen måte opp til forventningene. En usedvanlig umorsom roman. The Land at the End of the World av Antonio Lobo Antunes Bomskudd. Den typen bok jeg ikke klarer å like. Masse avanserte metaforer, skjellsord og følelser kan ikke skjule at Antunes har svært lite ̈å komme med her. Det skal vel handle om krigens meningsløshet, men føltes mer som en dårlig hyllest til Celine.
  21. Engangsgrill

    Spill prat

    http://www.gamer.no/artikler/feature-derfor-var-finalen-en-fiasko-inneholder-historieavsloringer/277164 Når vi snakker om voksen kritikk... Det skal sies at dette er noe av det bedre som er skrevet hos Gamer på en stund, men generelt skeptisk til overførte kriterier for gode historier. Hollywood-checklist kombinert med fiffig plassering av «uomtvistelige» klassikere i teksten hjelper heller ikke akkurat argumentasjonen. Som alltid er formuleringene til tider merkelige. Liker konklusjonen da. Utvannete hyllester? Har han noen gang lest mainstreame anmeldelser? Usedvanlig lite spenstig, altså. Kunne sikkert ha tvunget meg gjennom Firewatch, men blir ikke akkurat betrygget når følelser, følelser, følelser -- fordi følelser.
  22. Ferdig med fedrelandet. Veldig bra! Har begynt å lese Stridsbergs Beckomberga igjen. På svensk. Fascinerende språk, svensk, og Stridsberg gjør det ikke mindre fascinerende. Alt jeg har lest av henne har vært strålende, og med Beckomberga skriver hun seg etter mitt syn inn i Nobelpris-diskusjonen. Det skrives knapt bedre prosa i verden i dag. Ordene er så velvalgte, språket flyter så fint og karakterene er så menneskelige at jeg gir meg over. Hver setning har en egen poesi, og de korte fragmentene romanen består av utvider rommet slik at karakterene vokser kontinuerlig. Stemmen er distansert, melankolsk, og gjør at historien til karakterene blir historien til en periode og et fenomen; en tenkemåte. Jenny Hvals Inn i ansiktet var også fascinerende, men ikke direkte strålende. Deler av boka gjør det jeg ville etterspurt av en roman for noen år siden: gir et autentisk perspektiv på det å være kvinne og kunstner i dag. Hval har åpenbart lest mye, og utgangspunktet hennes, å gi stemme til Dreyers Jean D'Arc, er annerledes og spennende. Underveis kommer hun med betraktninger om liv og kunst, som hun forbinder innenfor en ramme av feministiske ideer gjort relativt tilgjengelige. Boka svikter imidlertid når den flytter seg vekk fra Jenny. Som et skrift om å gjendikte seg selv gjennom kunst og et portrett av kunstneren som ung kvinne holder dette mer enn mål, men mot slutten mister Inn i ansiktet både perspektiv og retning. Et annet problem er fokuseringen på kroppsfunksjoner, men her vet jeg ikke om det finnes en god løsning. Hval er direkte og ærlig om både seg selv og kroppen sin, og det er bra. Hun provoserer, men jeg vet ikke om det å provosere fysisk er nok. Kropp/sjel-dikotomien er kanskje ikke sann, men den er viktig. Det er noe skummelt ved å referere til kunstneriske verk som et fullendt uttrykk, og når Hval Barthes-inspirert vurderer Paris Hilton eller Freddy Krueger som pop-kulturelle fenomener er det vanskelig å forstå hva hun egentlig ønsker å oppnå. Retten til å bestemme over egen kropp burde bety like mange ting som retten til å bestemme over sitt eget sinn, og her finner jeg boka ganske reduksjonistisk. Hvals forløsning uteblir også. Fokuset forsvinner, og en ny retning stakes ikke ut. Hvis livet hennes er et prosjekt, er det for vilkårlig etter min smak. Musikken hennes er innmari bra da!
  23. Au Revoir, Les Enfants En skjellsettende opplevelse. Usedvanlig fin film om vennskap og menneskelig anstendighet. Black Moon Fascinerende, om enn ikke veldig givende. Setter pris på forsøket. Knock Knock Noe av det verre jeg har sett på en stund. Bare nei. Samurai Rebellion Langt fra den beste samuraifilmen jeg har sett, men har noen fine øyeblikk.
  24. Engangsgrill

    Spill prat

    Jeg skjønner ikke hva Nintendo har gjort for å skape denne vrangviljen. Kommentarfeltet får jo Dagbladets til å virke som en fornuftens røst. https://killscreen.com/articles/shut-up-gaming-positivity/ Killscreen bommer kanskje oftere enn de treffer, men fra tid til annen treffer de skikkelig. Det er en fryd å se hvor gretne enkelte blir over at noen utfordrer maktbalansen. Det er ikke utenkelig at Ed Smith er inne på grunnen til at Nintendo ikke er kult lenger heller. Etter mitt syn har Wii U langt flere kvalitetsspill enn konkurrentene (jeg har kjøpt omtrent ti spill, mens jeg vel har fem til Playstation 4 hvorav tre er tilgjengelig på PC), og med titler som Tropical Freeze, Bayonetta 2, Mario Kart 8, Super Mario 3D World og Smash Bros har det vært et gjennomgående tema at de små endringene har holdt seriene friske. Samtidig er Wonderful 101 og Splatoon to av de bedre nye IP-ene fra de siste årene (Bloodborne er den eneste reelle utfordreren jeg kommer på). Når man ser hvordan EA, Ubisoft, Activision, Take-Two og Square Enix holder på, faller jo kritikken på sin egen urimelighet. Der florerer det virkelig av nye serier, og man tar seg god tid mellom oppfølgere. Hvis det er slik at Nintendo blir mislikt fordi de ikke er verken artsy eller teknologisk avanserte nok til at det støtter ideen om et voksent spillmedium som nærmer seg det perfekte, er det vel bare å få Ayn Rand opp av graven først som sist.
  25. Engangsgrill

    Spill prat

    Det der er relativt fantastisk, ja! Kommer stadig tilbake til Shovel Knight, som gjør seg godt i små doser. Det er ganske veldesignet, og jeg får en skikkelig god følelse hver gang jeg beseirer et brett. Siden det går en stund mellom hver gang jeg spiller er læringskurven ganske bratt, men det liker jeg. Brettene er en blanding mellom gåter og presisjonsorientering, og begge deler fungerer utmerket. De frenetiske bosskampene er alltid høydepunkter, og dødsfellene underveis lindres av et relativt snilt sjekkpunktsystem. Kjøpte Disgaea V, som er et turbasert strategispill og en ruskende animeparodi fra NIS. Serien går litt på tomgang der den introduserer stadig mer absurde undersystemer, men samtidig er det ikke slik at du trenger å benytte deg av dem. God underholdning er det uansett. XCOM 2 er visstnok the shit. Gir det nok et par måneder slik at det blir litt mer stabilt, men forgjengeren var veldig bra. The Witness... tviler på at jeg gidder. Braid var ikke min greie. Til slutt har Molyneux vendt tilbake etter stillheten Godus etterlot. Alice O'Connor skrev en motbydelig tekst om det på RPS, som tydeligvis ikke kan la det ligge. Ja, han fucka det ganske horribelt til sist, men det er ikke akkurat som om han setter spillbransjen i et dårligere lys enn den allerede er i. Står ved at Curiosity var et strålende interaktivt eksperiment.
 
×
  • Create New...