Jump to content

Engangsgrill

Members
  • Posts

    1,073
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    9

Engangsgrill last won the day on May 21 2016

Engangsgrill had the most liked content!

Profile Information

  • Gender
    Male
Contact Information
 
   
Recent Profile Visitors
 
 
17,996 profile views
 

Engangsgrill's Achievements

Newbie

Newbie (1/14)

16

Reputation

  1. Forsøkte å se på Westworld, men forstod raskt at det ikke var noe for meg. Alt for mye babbel; helt uten driv. Det meste virket umotivert, og jeg har store problemer med å takle all selvhøytideligheten. To episoder var nok. Black Mirror 3 var en gedigen skuffelse. Den første episoden? På det tidspunktet var jeg forsiktig optimist. Det var ikke bra, men det var ikke direkte dårlig heller. Kanskje jeg misforstår appellen serien opprinnelig hadde, men for meg var de beste episodene White Bear og 15 Million Merits -- ikke fordi de var så forbanna dype, men fordi de tok en enkel idé og lot den utfolde seg innenfor en konsis og snerten ramme. I sesong tre mangler dette helt. Episodene virker ufokuserte, banale og uten dramaturgisk struktur. Lavmålet kom i episode tre, som var så forutsigbar og nitrist at jeg ikke klarte mer. Så litt av de påfølgende episodene med det ene øyet lukket, men nei og nei. Ellers begynner neste sesong av Man in the High Castle neste uke. Det tror jeg kan bli spennende. Interessant serie, kul cliffhanger.
  2. Engangsgrill

    Spill prat

    X-COM 2 var definisjonen på grei skuring, ja. Det manglet helt den eksistensielle brodden til forgjengeren, mye på grunn av det manglende drivet jeg husker fra forgjengeren. Det virker som løsningen er å skape abstrakte parametre som kunstig begrenser framferden din, men alt i alt synes jeg det å miste ressurser var en mye bedre løsning enn å sette tidspress på deg. Toern hadde ikke et eneste øyeblikk der jeg følte på desperasjon, og selv om jeg måtte generere brett på nytt enkelte ganger, var utfordringen relativt overkommelig så snart jeg lærte meg hvilke oppgraderinger som var nødvendig for å kunne tåle en skur med kuler. Det var egentlig ingenting i spillet jeg likte spesielt godt, men heller ikke noe jeg hadde store problemer med. Så snart jeg kom meg over den verste kneika ble det aller meste en monoton øvelse i velpløyde prinsipper.
  3. Jeg likte Midnight Special veldig godt! Det var noe særpreget amerikansk over den; en tydelig følelse av identitet som jeg har savnet i filmene til Nichols siden Shotgun Stories. Som Jared Hess finner han skjønnhet i det tragiske, og gjør mennesker vi under andre omstendigheter kanskje hadde sett ned på til helter. Midnight Specials interne logikk gjør at den ikke behøver å svare på sine egne spørsmål. Sett utenfra er det tull og tøv, men da jeg så filmen var det hele tiden besnærende detaljer, gripende motivasjoner og overraskelser som grep meg. Og slutten? Den tar undring tilbake til amerikansk sci-fi. Det er ingen liten prestasjon i en industri der såkalte sjangerfilmer dikterer hva en film skal være.
  4. http://montages.no/2016/10/analysen-kongens-nei-2016/ Spennende tekst, dette, til tross for noen litt uklare formuleringer. Fint å se gode skribenter forfatte seg med en relativ lengde.
  5. Oshimas Naked Youth og Sun's Burial To strålende desperate filmer som takler Japans sosiale utfordringer på 50-tallet. Naked Youth tar inspirasjon fra den franske nybølgens gangsterskildringer, men istedenfor å beskrive likegyldigheten til Pepsi-generasjonen, forsøker Oshima å komme under huden på et lands sviktende identitet. Ei ungjente trekkes mot en småkriminell, og de innleder et forhold som går fra vondt til verre. Nyansene i seksualitet som forholdet mellom begjær og kjærlighet har helt forsvunnet fra mainstream-underholdningen, og Oshimas tilnærming har en langt mer solid forankring i menneskelig natur enn det som er vanlig i dag. Naked Youth er en rastløs beskrivelse av ødeleggelse som balanserer mellom nihilisme og eksistensiell fortvilelse. The Sun's Burial graver seg enda dypere ned i Japans underverden. Det som er mest slående med filmen er utgangspunktet. Stygghetene og svakhetene i de ubetydelige handlingene til fattige svindlere og wannabe-gangstere viser mennesker på sitt mest stakkarslige, men Oshima finner en paradoksal varme i selvødeleggelse også her. Oshimas tidlige filmer har mye å by på, og spesielt bør man merke seg bruken av symbol og metafor. Det føles både naturlig og likefremt når det spises et syndens eple, eller solen går ned over Soloppgangens rike.
  6. Engangsgrill

    Spill prat

    Da var jeg nesten gjennom Mankind, og optimismen har glidd over i frustrasjon og likegyldighet. Karakterprogresjonen er dessverre symptomatisk for designet i spillet. De fleste senere oppdragene har vært latterlig enkle. Det toppet seg da jeg skulle bryte meg inn i et høysikkerhetshvelv, og vandra rett inn og ut ved hjelp av Deus Ex' svar på en usynlighetskappe. Problemet er at jeg ikke har gjort meg fortjent til det. Egenskapen er en lett tilgjengelig del av spillet som ødelegger det fullstendig. Jeg tror ideen er at du skal kunne skreddersy en karakter, men hvorfor gjøre spillet enklere underveis? Jeg har ikke hatt behov for mer enn et våpen (stun gun), og bruker knapt augmentations, for etter en rask undersøkelse viste det seg at samtlige er støttehjul. Ellers er det litt merkelig å se hvor lite ting betyr. Ikke at jeg noensinne har brydd meg om at spill skal være voksne, men jeg forstår ikke hva Eidos ønsker med spillets historie. Du har en haug med figurer som introduseres og skrives ut uten at de blir gitt vage trekk en gang, og valgene du må ta har ingen tyngde overhodet. For å (igjen) ta bankranet som et eksempel: her kunne jeg også ha reddet dattera til en fyr jeg ikke visste hvem var (hun stod bak terroraksjonen som innleder spillets hoveddel). Så hvorfor valgte jeg bankranet? Det hørtes kult ut! Uansett: underveis har jeg gjort en del andre «valg», men jeg har aldri forstått hva jeg velger mellom. Konsekvensene går fra umerkelige til kosmetiske, og om noe annet skulle vise seg å være tilfellet mot spillets slutt er jeg langt fra å bry meg.
  7. Engangsgrill

    Spill prat

    http://www.pressfire.no/anmeldelser/PS4/11107/deus-ex-mankind-divided Begynte på dette, og liker det ganske godt. Tutorialen er veldig døll, men etter det tar det seg opp. Det ser ganske jævlig ut, og var veldig ustabilt lenge, men etter at det slutta å krasje hvert tiende minutt klarer jeg å sette pris på spesielt graden av utfordring i det som må sies å være ganske velkonstruert sniking. Nivåene har en fin blanding av driv og mulighet til å utforske, og selv om du ikke egentlig har noe insentiv til sistnevnte, er det morsomt å se designet som ligger bak. Har flere ganger jobbet meg mot mål det viste seg kunne vært nådd på andre måter, og det er ganske ålreit. Selv om fienden er helt korka, virker det som at desto mer energi er lagt i å plassere den så tett at du ikke legger merke til det. Interessant løsning, kan man vel si, men det fungerer ganske bra. Her kan spillet minne litt om Dishonored, men du er ikke like mektig som der, så spenningen føles litt sterkere. De fleste områdene har ganske bra vertikalt design, noe som legger opp til noen ganske kule fluktforsøk siden du kan fjerne fall damage med en (valgfri) oppgradering. Det som fungerer mindre bra er karakterprogresjon og valuta. Etter en times tid virket det som at jeg egentlig ikke har bruk for noen av delene. Du kan bygge egenskaper ganske fleksibelt, men mange av mulighetene du har er knapt kosmetiske forandringer en gang. Så langt har jeg fått lastet etter meg skill points i en slik grad at jeg knapt vet hva jeg skal bruke dem til. Noen av egenskapene er såpass praktiske at du ønsker dem med en gang. Resten er enten flashye takedowns eller forbedringer av grunnferdigheter som undergraver utfordringen. På den andre siden har du penger og material (entall), men ingen av delene har så langt tjent noen funksjon. Du finner stort sett det du trenger. Jeg har vel knapt brukt et dusin skudd på tre timer, og om jeg vurderer å spare til å kjøpe et ålreit våpen, finner jeg det et eller annet sted før jeg rekker å fiske fram lommeboka. Liker hackeminispillet da, selv om det er latterlig dårlig forklart. Ellers ser og føles verdenen bedre ut enn den fungerer som fiktivt univers. Den lemfeldige omgangen med betent politikk er direkte fornærmende, og veldig banal, mens muligheten til å overtale antagonister til å ta din side er en veldig dårlig idé. Om kampferdighetene mine er særs begrensede, er det desto teitere å kunne overtale fanatikere til å se lyset ved hjelp av Stein-saks-papir-dialog. Så mye dårlig, men også en del ting som fungerer overraskende bra! Mikrotransaksjon-debatten gidder jeg ikke ta stilling til.
  8. Tangerine Jeg får virkelig ikke grep på mottakelsen av denne særs gjennomsnittlige indie-filmen. Det ser ut til å eksistere en slags konsensus om at filmens budsjett er en estetisk seier, og at selve ideen om at det går an å gjøre en spillefilm med iPhone er et underverk. Smak på det: iPhone. Ikke et billig kamera. Ikke smarttelefon. iPhone. På sitt beste har Tangerine mye energi, og den første adrenalinpumpende vandringen gjennom LAs sidegatene var behørig orkestrert med synkronisert musikk. Det gjentas dessverre ad nauseum, for hver gang historien begynner å halte, kan du ta deg faen på at det vil skje igjen. Estetisk er det en lekmannsversjon av tidlig Wai, og mangler helt teft, men det skaper i det minste driv og følelse av framdrift. Tematisk er filmen direkte svak. Den føles overfladisk som Spring Breakers, men snor seg unna gjennomført kynisme. Resultatet er en slags hyllest til selvødeleggelse, der degenerasjon blir framstilt som hustling. Likevel klarer skuespillerne å redde filmen fra å bli fullstendig parodisk, og spesielt Sin-Dee er litt av et funn. Selv om faktene hennes fra tid til annen tar overhånd, gir hun rollen en dybde som resten av filmen fullstendig mangler. Dialogen er faux-realistisk i et forsøk på å dekke over egen middelmådighet, og brukes aktivt for å sette opp freak shows som ikke føles det spor bedre enn psykodrama. Jeg fikk ikke så mye ut av Tangerine, med andre ord. Den styrer uelegant unna alle former for kontroverser, som er ganske påfallende når man velger å skildre transer. Noen av scenene er riktignok varme, men jeg nekter å applaudere den gjennomgående desillusjonismen i skjønnheten ved å se mennesker gå under. Dessuten er filmet med iPhone omtrent like interessant som å skrive en bok uten å bruke k.
  9. Engangsgrill

    Spill prat

    Dark Souls III Gav det en sjanse; angrer ikke. En stund spilte jeg det som jeg tidligere har spilt Souls-spillene, men det var først da jeg gav slipp på alt jeg trodde jeg visste at spillet virkelig kom til sin fulle rett. Du kan jo spille DS som du spiller Bloodborne! Det tok riktignok noen timer før jeg fant det ut, men når du blir sånn halvveis flink er skjold og rustning bare til hinder. Spesielt drottene var noen jævler der de drepte meg på ett angrep over en lav sko, så til slutt ble jeg lei. Jeg kasta alt av klær og plutselig ble rulling veldig mye mer effektivt. Selvfølgelig krever det litt innsats å memorisere angrepsanimasjoner, men det finnes ikke et eneste øyeblikk der DSIII tvinger deg til å ta skade. Jeg kjørte Astora Greatsword, og selv om Ultra-sverdene kan føles litt klønete til tider, skader de så det holder. Etter min umiddelbare suksess som halvnaken bestemte jeg meg for at nonne-kostyme var veien å gå (Bayonetta-referanse), og deretter var alt fryd og gammen. DSIII har forresten noen av de beste drottene i serien. Pontiff Sulyvahn, Aldrich, Devourer of Gods og Dancer of Boreal Valley er tre av de beste drottkampene jeg noensinne har opplevd. Evil Within Spiller det igjen med dama, og hun tar seg av mesteparten av spillinga. Det eneste jeg får lov til å ta er drottene hun ikke liker. EW kommer til å bli stående som en klassiker, det blir bare mer og mer tydelig. The Age of Decadence Begynte på dette rollespillet med en viss skepsis, men det snudde seg raskt til fryd over det kompromissløse designet. AoD er kanskje ikke spesielt enkelt, men det er utilgivelig på den riktige måten. Kjører en ganske kampglad og kynisk leiesoldat som ikke er spesielt skarp, så får vi se hvor langt jeg kommer meg. Å leke seg med ulike figurer virker veldig givende, og jeg er overrasket over hvor godt både stemning og tonefall fungerer. Det gjelder både for karakterutvikling og verdensbygging. Etter noen timer virker dette som det desidert beste isometriske retro-rollespillet fra de siste årene. Splinter Cell: Blacklist Dette var en overraskelse. Jeg spilte en del SC for ti års tid siden, og det noe klønete designet kan neppe ha stått seg særlig godt. Blacklist føles som en vellykket versjon av Hitman: Absolution. Det er veldig glatt, men flyten gjør i stor grad opp for det. Camp-elementene er også overraskende bra gjennomført. Unravel Det er unektelig spennende, med noen veldig fine sekvenser. Samtidig er det noe som mangler. Noe som driver deg framover, kanskje?
  10. Som du ser meg Usedvanlig usympatisk. Jeg vet oppriktig talt ikke hva filmen er ment som, men skal jeg være snill kan den kalles en slags farse. En forfatter leser inn sin egen bok, og vi blir på rad og rekke introdusert for tre akk så misforståtte kvinner. Den ene er en sykepleier som ikke mestrer stress, den andre en oversetter som selger sjela si, og til slutt oppsummerer filmen seg selv med et familiedrama der fattig møter rik. Målet er å vise hvordan mennesker tolker seg selv og andre, men det blir urimelig etter mitt syn. Regissøren gir oss karakterer på rekke og rad, og svært få av dem er mer enn parodiske sjablonger definert av manerismer som stikker ut som slagord. Skuespillerne er filmens lyspunkt, der de gjør sitt beste ut av ikkeeksisterende indre liv, men bortsett fra det er Som du ser meg bare en serie banale og tilfeldige stikk mot en udefinert fiende. Den autorale stemmen understreker igjen og igjen at karakterene nærmer seg en allmenngyldig sannhet, og det er kanskje derfor filmen blir så tåpelig. Ofte degenererer dialogen til ren nonsens, før den tvinges videre med en ufrivillig absurditet. Selv om samtalene mellom karakterene ofte har en viss schwung, går de ingen steder. Flere ganger var det uforståelig for meg hvorfor ting skjedde, og ikke på en god måte. Følelsen av empati forskyves uavhengig av virkemidler, som regel fordi karakterene ikke er konsistente, og når det virkelig legges opp til patos forstår du ikke en gang hvem du skal føle med. Jeg tror ikke filmen ønsker å stille mennesket i et hånlig lys, men det var slik jeg opplevde det. Misantropi kan være gøy nok - dette er først og fremst dårlig håndverk. En siste ting: Oslofilmen kan gå og henge seg.
  11. Love and Friendship Ikke sett noe Stillman før. Dette var en meget positiv overraskelse. Synes han fanger tonen til Austen bra uten at det blir slavisk, og kostymedramaet trengte virkelig denne vitamininnsprøytningen. Istedenfor å fokusere på tunge og klassiske temaer ser Stillman på komiske lyter ved mennesket. Det er enkelt å kjenne seg selv og andre igjen, men samtidig er avstanden mellom seer og karakterer såpass stor at følelsen snek seg lumsk inn på meg. Beckinsale er fantastisk, og type-castingen sitter. For de som regner Austen som en satiriker først og fremst går nok dette rett hjem. Tredjeepisode av Preacher var ikke helt forferdelig; bare veldig dårlig. Gitt opp serien for godt.
  12. Sunset Song Stor fan av Davies, og dette er ganske nært en tier. Her konstruerer han en kompleks fabel som minner meg om Markens grøde, et sterkt karakterportrett og en følelse av åndelighet som Malick nærmer seg i sine beste stunder. When Marnie Was There Ghibli fortsetter å jobbe med nyansene i det og være barn og voksen. Denne gangen faller den kanskje litt for modne historien sammen idet klisjeene hoper seg opp, men alt i alt en fin film. High-Rise Fiasko av dimensjoner. Det fascinerende premisset blir aldri levd opp til, og som stor Ballard-fan var dette direkte trist. Louder Than Bombs Så bare noen minutter, men langt fra overbevist. Virket helt uten identitet. Beyonce - Lemonade Årets desidert beste så langt! Her fungerer nesten alt, og det umulige crescendoet All Night er ikke bare et musikalsk øyeblikk: Det er også stor filmkunst! Preacher TV-serie som står til stryk. Jeg ser ingen formildende omstendigheter i denne referansefesten uten retning eller mening. Ellers da: Er Skam virkelig verdt fem flate? Jeg snubla tilfeldigvis over den scenen man vil ha inn i seksualundervisningen nå, og makan til påtatt og forutsigbart vrøvl!
  13. The Radetzky March av Joseph Roth Ting som dette liker jeg. Store karakterer, sterke følelser og glimt i øyet. Det meste jeg setter pris på ved romaner finnes her. Så noe ganske annet: Min bok. Eros' kirurg ser ut til å være fanget i limbo. Åtte uker siden jeg fikk bekreftet at den var mottatt, men ikke hørt et pip siden. Har jobbet med et nytt prosjekt siden januar. Livet på innsiden (eller hvordan jukse seg til suksess). Det er en mer åpenlys satire, men undertonene er selvfølgelig mørke. Gustav Olaussen trodde han kunne jukse seg gjennom livet. På seg selv kjenner man andre, og når NAV gjennomgår en ny reform, ser Gustav sitt snitt til å profittere på sitt talent. Men med en mor som ikke klarer å la være å blande seg og en maktgal NAV-sjef, kommer alt ut av kontroll. Livet på innsiden er en politisk satire om et land ikke helt ulikt vår eget. Med komplott, justismord, og et og annet kaldblodig drap, males et bilde av et hysterisk samfunn der løgn og sannhet er like forferdelig. Og kanskje litt juks er akkurat det som trengs for å ordne opp?
  14. Engangsgrill

    Spill prat

    Mer Bloodborne på NG+. Kom meg til første huledrott, og det var jo litt av en opplevelse. Nå som DS3 snart blir sluppet vurderer jeg å melde overgang, men jeg vet jaggu ikke om det er noen vei tilbake her. Altså, jeg vet at jeg spiller BB som en idiot. Jeg benytter meg stort sett bare av dodge og basisangrep. Jeg kan vel også telle gangene jeg har brukt noe annet enn den korte formen på Saw Cleaver. Poenget er at spillet fungerer som jeg spiller det. Jeg dør selvfølgelig noen ganger, men jeg liker rytmen i raske angrep og tilbaketrekninger. Old Hunters er litt vanskelig, men det har de samme grunnreglene. Å gjemme seg bak et skjold nå? Jeg vet ikke.
  15. Nothing Like the Sun av Anthony Burgess Clockwork Orange-forfatteren viser seg fra en annen side her. Shakespeares liv blir en bildungsroman, en varm bok om et menneske med en uvanlig evne til å se og dikte som ikke er annerledes enn folk flest. Uhyre poetisk, med en ganske utpreget form for fri tankestrøm som fortellerteknikk (mer Joyce enn Woolf), er dette en vanskelig bok å lese, men også å legge fra seg. Cryptonomicon av Neal Stephenson Det er noe med dette jeg virkelig ikke liker. Da jeg leste Snow Crash for en haug med år siden trodde jeg det var en bok man måtte like, men etter noen kapitler her slår Stephenson meg som totalt uinteressant. Kanskje det er stilen (eller mangelen på sådan)? Tommelen relativt langt ned. The Bookshop av Penelope Fitzgerald Ikke glimrende, men ting som dette kan jeg iallfall sette pris på. Fascinerende skildringer, småoriginale karakterer og varm satire.
×
  • Create New...