Outze

I løpet av en film?! Det tror jeg det ikke er så alt for mange av, skal tenke og sjekke litt.

Er du ute etter filmer som i seg selv handler om forandring av roller og idealer? Eller bare film som viser til roller og idealer? Du må jo uansett alltid ha med Hustruer da! Og så synes jeg Chantal Akerman alltid er bra å vise i slike sammenhenger.

OK. Det er fortsatt kino. Og da er det jo svært sannsynlig at den kommer i ordinær distribusjon også.

Selvsagt er det film. Ikke at det ikke finnes nyanser og diskusjoner der altså. Men det er film. Svankis sier mye lurt.

Ja. Ser sånn ut. Her. Ubestemt premiere, men det ser ut til at den uansett kommer seinest da, kanskje tidligere.

Ja, kommer på kino i slutten av måneden. Usikker på hvem som står for kinodistribusjon.

The Girl with the Dragon Tattoo (Fincher 2011) http://i43.tinypic.com/10yi6tk.pnghttp://i41.tinypic.com/jjxkqw.pnghttp://i40.tinypic.com/widjt.png Jeg starta vel den litt kortere vurderinga av denne filmen med å slå fast at den er så mye bedre enn den svenske originalen at jeg aldri vil se eller tenke på den igjen. Remake eller ikke. Slik føler jeg det fortsatt. For selv om jeg allerede var klar over handlinga så ble jeg fanga av fortellinga. Hvorfor? Fordi alt det som gjøres i denne filmen gjøres bedre. Det audiovisuelle er ikke bare der for å vise fram og manipulere følelser, det er der for å utforske og avsløre, for å studere Rooney Mara sitt empatiske ansikt, for å skape affekt og ømhet, og for å generere en atmosfære av nerve og nervøsitet som gir kraft til bildene på en annerledes måte. Akkurat som det var i Seven (1995), Fight Club (1999), Zodiac (2007) og The Social Network (2010). Så det er David Fincher som skal ha kredit for det. Han bruker mediet på en måte som det er ganske så sjeldent jeg opplever i samtidsfilm – som andre kanskje verken vil eller klarer; i måten han bruker mise-en-scène omtrent som et bevegelig maleri, i måten han bruker kameraet som en tilnærma lumsk tilstedværelse som både er uforutsigbar og uggen, parallelt med at arbeidet er prega av eleganse og effektivitet. Klippinga har en lignende kvalitet. Og den skaper en rytme og et driv som uunngåelig får blodstrømmen til å flyte fritt. Lyddesignet og det urovekkende soundtracket fra Trent Reznor og Atticus Ross forsterker denne følelsen av å være i et univers som er ute av kontroll – med irrasjonalitet, vold og sex, og et uttrykk som brått og kvast kan komme til å miste beherskelsen over alt som koker under overflata. Legg til det at tittelsekvensen med stor sannsynlighet kan kalles en av årets beste kortfilmer også. Da har jeg nådd mitt kritiske punkt. Og jeg elsker det. Alt av det. Stil over substans? Ja, kanskje det, men jeg elsker det likeså. Stil er substans.

Irma Vep er bra. Og du bør se den. Men det er Demonlover som er Assayas sitt magnum opus. Så den må du også se.

Underworld: Awakening (Mårlind & Stein 2012) http://i44.tinypic.com/2uxz3ud.pnghttp://i39.tinypic.com/w4vgo.pnghttp://i44.tinypic.com/1phuzn.png Jeg elsker vampyrer. Det har jeg jo sagt før også. Og spesielt gjelder det Kate Beckinsale i vampyrform – finere dame skal du lete lenge etter – som danser og dreper seg gjennom et hav av fascistiske soldater og vakter, ser blåøyd og lengtende ut mot horisonten, og med sin fløyelsmjuke vokal supplerer det vi ser på skjermen. Derfor digga jeg Underworld (2003), men også fordi det var en god film – estetisk og narrativt. Uheldigvis var ikke saken den samme for Underworld: Evolution (2006) eller Underworld: Rise of the Lycans (2009), som til og med lot være å inkludere vår alles kjære Selene, der historia hadde blitt støl og glorete estetikk ble supplert med lite grunngjorte effekter. Så da er det med glede jeg kan melde at årets utgave til en viss grad returnerer til røttene. Selv om det igjen er både action og effekter som står sentralt, så har filmen den lignende mørkkorna estetikken og råskapen fra originalen, samtidig som at fortellinga i seg selv har fått et løft (ingen spoilere her) og da er jeg ikke vond å be. Tilbake til underverdenen har vi kommet. Tilbake til Selene. Og tilbake til galskapskjærlighet.

Jepp, nå funka det. Takk skal du ha. Pasta er godt.

Det tror jeg ville skjedd den beste av oss. Du kan bare glede deg til å høre vindens voice-over i denne her da.

Nå må ikke du være såpass grisegutt eller eventuelt frekk tøs hele tida heller da, herr Kiddo of the Woods of Shaolin.

Hvis Eden Hazard går til Tottenham skal jeg kysse de fem neste personene jeg møter, uavhengig av alder, kjønn og art.

... og (LOL) hvordan gir jeg den et annerledes navn etter jeg har kopiert den inn?

DU er gæærn kjærlighet. As love will prevail in art, this love will be mad, or it will be without value, and love, for love is mad. Ord.

Jeg liker det når Kiddo tenker med film. Med ord. Om opplevelsen og følelsen av film. Mer av det takk.

Takk. Ser den ja. Skal prøve nå.

Tja, kan vel ikke med hånda på hjertet si akkurat det. Jeg fikk litt assosiasjoner til The Tree of Life, men det kan like gjerne ha vært min egen ballast i det øyeblikket, eller bare at begge filmene opererer med et impresjonistisk bildespråk. Generelt er den ganske så unik. Uansett er det absolutt å anbefale å se den på kino. Om du liker eller ikke liker den, så kan jeg love en ekstrem opplevelse.

Hvordan linker jeg til en post i en anna post egentlig?

Wuthering Heights (Arnold 2011) http://i40.tinypic.com/343ssnp.pnghttp://i43.tinypic.com/jajew4.pnghttp://i39.tinypic.com/r9n2bd.png Jeg har både på godt og vondt store problemer med å sette ord på opplevelsen jeg hadde i møte med denne filmen. Allerede fra den første sekvensen var det ganske så tydelig at jeg ville bli utsatt for noe unikt, noe vidunderlig og annerledes, noe som ville gjøre inntrykk. Og inntrykk er virkelig det beste stikkordet som kan brukes; det sanselige, det taktile. Bildene sitter igjen. Ei berøring av hånda. Hår som flagrer i vinden. Piskeslaga. Alt har ei spesiell kraft. Og når dette impresjonistiske filmspråket kombineres med en emosjonell og irrasjonell råskap og nakenhet gjør det virkelig noe drastisk med meg – noe jeg må innrømme at filmatiseringer av denne fortellinga ofte gjør i seg selv også. William Wyler sin versjon fra 1939 gjorde det. Bunuel sin særegne variant fra 1954 gjorde det i enda større grad. Men det er Andrea Arnold som så langt har gjort det mest og best. Hun har laga bra film før; Red Road (2006) er veldig god, og Fish Tank (2009) er enda bedre, men med Wuthering Heights har hun løfta nivået til det fantastiske, nesten til det sublime. Med et premiss om ei lita gruppe mennesker som vasser i dritt oppe på en ås – i Yorkshire, med dialekt og manerer som passer attåt, har hun komponert en genistrek i det surrealistene kalte ”mad love” – kjærlighet uten like. Heathcliff er naturligvis den ultimate byronske anti-helten, til tider vanskelig å heie på, men alltid vår inngang til universet, og her er han gjort på en måte som tilfører ekstra kraft til både det konkrete og mytiske med karakteren. Både James Howson og Solomon Glave bidrar til dette med glans. Cathrine er derimot framstilt på ganske tradisjonelt vis, men bra, og hvorfor forandre noe som fungerer godt (?), og er kroppsliggjort av to flotte skuespillerinner i Kaya Scodelario (alle husker krakilske Effy fra Skins eller?) og Shannon Beer. Alle med lite erfaring og gjort til veteraner av en glimrende og brilliant filmskaper. Og hva lager brilliante filmskapere? Joda, de lager mesterverk. Og dette er et mesterverk, i kursiv, den soleklart beste filmen jeg så på festival i Tromsø – sannsynligvis den beste filmen som ble vist på festivalen generelt – og jeg tror også den kommer til å stå seg som en av de absolutt beste filmene jeg får sett i 2012.

Yo, Nå har altså jeg også laga en journal. Med et ganske uklart tema. Planen er egentlig bare å skrive impulsivt og introspektivt om god film jeg har sett den siste tida, om både film jeg har og ikke har sett fra før av, enten dette har en rød tråd fra det umiddelbare intrykket; auraen, følelsene, erotikken; eller fra den generelle opplevelsen slik jeg kan oppsummere den nogen lunde i etterkant. Håpet er uansett at dette ikke bare kan være godt for min egen sjel, men også givende for dere andre her på forumet, og at dere involverer dere med kritikk, diskusjon, ideer, tips, eller bare arbitrære ord i retninga mot enten ris eller ros. Det er ikke alt jeg vil skrive om her, men et utvalg av film jeg føler for der og da, og aktiviteten vil kanskje derfor være litt variabel, men jeg skal likevel holde tråden oppdatert så godt som tid og mulighet lar det gjøres. Akkurat nå kommer jeg ikke på mer å skrive. Så da er det jo bare å starte. Oversikt over film fra denne tråden: - Wuthering Heights (Andrea Arnold 2011) - The Girl with the Dragon Tattoo (David Fincher 2011) - Blue Velvet (David Lynch 1986) - Tinker Tailor Soldier Spy (Tomas Alfredson 2011)

Da har animert kortfilm à la Bill Plympton vært på agendaen. Og det har vært jævlig kult. http://i40.tinypic.com/3fhc.png http://i43.tinypic.com/34nrvnm.png http://i43.tinypic.com/11hrnfm.png Jeg starta som tipsa med Your Face (1987) og det var rett og slett en fantastisk opplevelse, surrealisme med sjarm om du vil, og selv om jeg ikke kan noe om det tekniske ved animasjon så vil jeg si at dette også er vidunderlig fra et formalt perspektiv. Alt ved denne filmen er prega av vidunderlighet. Bildene. Musikken. Følelsen. Dette er faktisk blant de beste animerte kortilmene jeg har sett. Garantert listeplass. Videre fortsatte jeg med One of Those Days (1988), som ikke var like god, men som likevel var både gøyal og kreativ... tja, sadisme, med stil; med 25 Ways to Quit Smoking (1989) som var hysterisk og skarpt sketsjeri av beste sort; med Guard Dog (2004) som er like søt som den er brilliant ned til beinet (lol) og oppfølgeren Guide Dog (2006) som var nesten like bra; med The Fan and the Flower (2005) som for så vidt var ganske så konservativ og standardisert sett opp mot det andre her, men både fortellinga (med voice-over fra Paul Giamatti) og animasjonen er nydelig, så jeg klager så absolutt ikke; før jeg avslutta ballet med The Cow Who Wanted to Be a Hamburger (2010) som var et reelt og grotesk tøysespark som gjorde både godt og vondt. To-tre av disse vil kanskje kjempe om plass på lista til slutt. Etter det gikk jeg videre til et mye mer variert utvalg av film. Humorous Phases of Funny Faces (Blackton 1906) og Fantasmagorie (Cohl 1908) var begge imponerende for sin tid, men ble aldri noe mer enn gode øvelser. Komposition in Blau (Fischinger 1935) var mye bedre, men jeg fikk likevel ikke den store opplevelsen her heller, selv om konseptet og rytmen var fantastisk. Grunnen til det er ukjent. Filmen var uansett bra. Storytime (1968) av Terry Gilliam var det annerledes med. Den er like genial i 2012 som den var i 1968 og vil være like genial også i år 2270; en kakerlakk som heter Don (!), en Albert Einstein som blir bua på fordi ikke han fant opp relativitetsteorien, et bilde som ikke går fordi noen stjeler deltakerne, og en generell surrealistisk digresjonisme, med den gode gamle vitsen om at animatøren får sparken, som ikke ligner grisen, ja, da er jeg ganske så lettkjøpt. The Miracle of Flight (1974) var omtrent like bra og like absurd. Så nå ble jeg også inspirert til å se mer Monty Python – igjen. Oppsummert blir det bare listeplass til Storytime fra denne bolken. Beklager at jeg ikke skriver mer enn dette, men det har gått ganske så fort i svingene i det siste, så jeg prøver å være kort og konsis (og kjapp). Takk til Tristano og Svank for tips (... gjelder også videre i kåringa, men skriver det bare nå).

Ekko til det. Håper denne tråden kan gi meg masse tips til tøys og tull (... som skjuler en skatt) jeg kan kose meg med seinere.

Alt for mye bilder er aldri bra heller da. Det synes jeg vi har mange eksempler på her på bruket. Ord trengs alltid. Håper du finner en bra balanse. Og lykke til med prosjektet.

Dette er den rareste tråden jeg har sett på lenge. En kommentar til tematikken orker jeg bare ikke. Leve blindsyn?