Outze

Topp ti denne måneden. Av ting jeg ikke har sett før så klart. 1. Angel's Egg (Oshii 1985) 2. Whisper of the Heart (Kondo 1995) 3. Perfect Blue (Kon 1997) 4. La Planète Sauvage (Laloux 1973) 5. Le Roi et l'Oiseau (Grimault 1980) 6. Conspirators of Pleasure (Svankmajer 1996) 7. Millennium Actress (Kon 2001) 8. The Brave Little Toaster (Rees 1987) 9. The Woman in Black (Watkins 2012) 10. Elena (Zyvagintsev 2011)

Cassavetes-boksen er jeg også ute etter. Og jeg kjøper gjerne mer, hvis det er noe jeg vil ha da, for jeg kjøper ikke Blu-ray. Kunna du lista opp DVD'ene du per dags dato har til salgs? Du hadde jo en bråte tidligere her ser jeg, men aner ikke hva du har solgt og ikke solgt.

Har ikke hatt tid. Det er også grunnen til at jeg har sett såpass lite så langt. The Woman in Black kan anbefales som en fin måte å avslutte en kveld på, Teddy Bear var også fin, Haywire var rævmøkk, Kanske i morgen var interessant (men jeg ble litt skuffa), mens Wuthering Heights igjen var det beste jeg har sett på lang tid. Utover skal jeg se blant anna Hara-Kiri (som jeg fant ut NÅ var 3D), Elena (som jeg ikke rakk i Tromsø), The Guard og Outside Satan. Blir annerledes med festival i år enn i fjor, men det er jo likevel alltid kos. Og i kveld er det QUIZ og ØL! ()

Jeg merker også dette nå. Kan vi ikke bare si at vi utvider til 25 per liste da? ... er jo skandale noe av det som faller utafor i øyeblikket. Har for øvrig sett mye animasjon i det siste, og skulle til å skrive om det, men det var før jeg så Angel's Egg (Oshii 1985) og mista alle ord. For en film (!) Da får jeg heller komme med oppsummeringsposter etter kvart, når jeg får tid til det, og bare kjøre ut alle tanker samtidig og uten videre refleksjon. EDIT: Tristano, har du peiling på hvordan jeg kan få tak i Angel's Egg på DVD? Har veldig lyst til å bruke den til ei visning i framtida.

Nå blir det faen meg trippelpost. Det er som om jeg ser den samme kampen kvart eneste år. Tottenham er klart best, Utd får hjelp med dommeren, og scorer på et krisetidspunkt (like før pause nå) uten å ha skapt et lite fnugg av farligheter gjennom hele omgangen. Jeg tror ikke jeg orker fotball mer hvis det alltid skal være på denne måten.

Det var like før jeg la til dommeren eksplisitt til "det typiske" i forrige post, slik som erfaringa tilsier, og det viser seg at jeg selvsagt skulle gjort det. Aldri i verden er den hånda der med vilje, til hjelp for å kontrollere ballen på noen som helst måte, eller i det hele tatt til noe anna enn å være i veien. Tåpelig og feig avgjørelse av en dommer uten skjønn. Har blitt vant til det mot Utd, ikke misforstå, dette er langt fra den verste, blir bare irritert av at det alltid er slik.

Useriøst at to av mine undersåtter får røde kort denne runden. Og at de gule florerer attåt. Ikke bra... ikke bra. ... og der blir det nok ikke Tottenham-seier i dag heller; Bale, Van der Vaart, og Parker ute, er for mye å takle for balansen i laget, og når United har fått tilbake sine sterkeste folk blir det nok det typiske, og jeg tenker på hvordan det hadde vært med samme kamp for en to-tre uker siden. Faen.

Takk. Skal gjøre det etter kvart. Har bare ikke hatt tida på min side. Skal lage en oppsummeringspost for kortfilmene jeg har sett om ikke så alt for lenge.

Tinker Tailor Soldier Spy (Alfredson 2011) http://i43.tinypic.com/20p9b6.pnghttp://i43.tinypic.com/8zi7g8.pnghttp://i43.tinypic.com/dgt4xk.png Det er sikkert likeså greit å starte med å si at jeg fikk en ganske så underlig følelse av nostalgi når jeg så denne filmen – en sans av naiv og entusiastisk gledesrus som minte meg om når jeg i et tidligere liv oppdaga at film hadde ei intellektuell og emosjonell kraft prega av en råskap og umiddelbarhet som ingen andre medium kunne matche, men at den samtidig kunne være veldig god til å dempe den for å skape en litt annerledes affekt. Akkurat denne mer nedtona, men likevel gripende, feelingen er kjerna til Tinker Tailor Soldier Spy – essensen i et univers så strøkent og slepent at det kan være vanskelig å fokusere på andre ting enn det visuelle designet. Det bør du likevel gjøre. For alt fra den brilliant sammensatte handlinga til et galleri av skuespillere som slåss om å være den mest gjennomførte le Carré-karakteren er så prega av kvalitet og klasse at det er totalt uforståelig at denne filmen ikke har fått enda mer kredit enn den allerede har fått. At den ikke har blitt utropa til kuleste og smarteste filmen av året. For det er den jo. Den kalde krigen er kanskje en av de mest interessante settingene film kan leve i, det spesielt når du lager en spionfilm der aspekter som; å skule på kvarandre, hatt-og-frakkeri, det hemmelige og det enda mer hemmelige, svik og svindel, nerve og nervøsitet, og en generell mistro og mistanke, er alfa og omega. Enda mer fascinerende blir det når du har en karakter som George Smiley – en mann av lite ord men som med sitt vesen er med på å skape en rytme og flyt som passer perfekt til denne forma for puslespill-paranoid-plot. Og det hjelper også på at Gary Oldman er glimrende til den grad at jeg ikke har ord. Brilliant er også Colin Firth. Og supplert av navn i kategorien John Hurt, Ciarán Hinds og Mark Strong er det lett å påstå at dette også er den beste ensemblefilmen som har kommet til live de siste par åra. Uansett tror jeg den vil være en av dette årets beste filmer, og i denne tida er det så forfriskende, så unikt om du vil, og jeg håper at det vil åpne verden igjen for denne litt annerledes typen thrillerfilm. Det trenger vi så absolutt.

Det er jo årets beste film. Så det bør du, Peru, se den og be amazed.

Topp ti denne måneden. Av ting jeg ikke har sett. Pluss kortfilmliste. 1. Tinker Tailor Solider Spy (Alfredson 2011) 2. Le Dernier Metro (Truffaut 1980) 3. Watership Down (Rosen 1978) 4. Idiots and Angels (Plympton 2008) 5. Princess Mononoke (Miyazaki 1997) 6. I Married a Strange Person (Plympton 1997) 7. Kiki's Delivery Service (Miyazaki 1989) 8. The Plague Dogs (Rosen 1982) 9. The Girl Who Leapt Through Time (Hosoda 2006) 10. The Muppets (Bobin 2011) 1. Your Face (Plympton 1987) 2. More (Osborne 1998) 3. Storytime (Gilliam 1968) 4. Wind Along the Coast (Maksimov 2004) 5. Street of Crocodiles (Quay 1987) 6. L'Homme qui Plantait des Arbres (Back 1988) 7. Presto (Sweetland 2008) 8. Creature Comforts (Park 1989) 9. Guard Dog (Plympton 2004) 10. The External World (O'Reilly 2010)

Jeg likte Moon veldig godt. En kreativt designa og rytmisk film som leker seg med etablert sci-fi-tematikk. Duncan Jones er flink.

Kjempeboks det ja. Vil legge til Down to the Cellar og Darkness/ Light/ Darkness til lista Svank posta over. Synes disse er hans to beste.

Fint sitat, morty. Ellers synes jeg for øvrig at serien er bra og at grunnholdninga til film i den virker å være mer konstruktiv enn det typiske.

Jeg tror nesten ikke jeg klarer å drasse meg gjennom 15 timer med denne irriterende fortellerstemma. Den går jo opp og dveler på annakvart ord. Ick.

Det siste jeg hørte på var den nye Sleigh Bells-plata og jeg merker jeg er litt ambivalent. Digga debuten, der bråk og melodi brått var samme sak, men her sliter jeg litt med den mindre dynamiske og mer dronete susinga som omringer alt. Dette er kanskje bare fordi dette var den første gjennomhøringa, og det vil nok bedre seg, i alle fall håper jeg det. Uansett er "Comeback Kid" den klart den beste låta (så langt). http://www.youtube.com/watch?v=ZXP4Rhu5pJo

Ricky Gervais som delfin i nyeste Family Guy-episode. Godt som gull.

Nå har jeg akkurat kosa meg gløgg i hjel med The Muppets; like tøysete, teit, meta og absurd som den burde være; fulgt opp av dokuen Being Elmo, som ikke bare er interessant, men også supersøt. Koseligere kveld skal du lete lenge etter, tror jeg. Anbefales til alle som ikke er surfjesduster. A+ til båda två.

Dette er vanskelig å svare på. Både fordi det er så individuelt og fordi det er noe som alltid har vært intuitivt og instinktivt på min side. Har likevel et par tips du kan prøve, som er annerledes enn Frenzy sine, bare slik at du kan prøve ut ulike ting og se hva som fungerer for akkurat deg. Når det gjelder det med konsentrasjon er det absolutt det vanskeligste å veilede om, det kan være så mangt og jeg sliter ofte selv (spesielt med masterprosjektet mitt nå... det er i stillstand), men å "stenge seg ute" er et godt råd generelt, for eksempel ved å sette på musikk (det har jeg nesten alltid) og slå av nettverket. Gå inn i din egen verden på en måte. Og bare la det stå til. Den tråden vil jeg også følge opp når det gjelder skriving og lesing. På sistnevnte nivå er jeg stor tilhenger av å se verdien av taktilitet (her er mennesker også ulike: noen foretrekker å høre, noen liker bare å se, mens andre har behov for å skrive selv - jeg er ofte slik), av å skrive notater, for hånd, og så eventuelt strukturere etterpå, men dette bruker jeg stort sett til skolearbeid. Skriving om film - her eller andre lignende tekster - har ofte en annerledes form. Jeg bare hopper i det og skriver, impulsivt og brått, som en slags tankestrøm, og håper på at det blir bra. Noen ganger blir det såpass (eller bra nok) og da bruker jeg det bare. Andre ganger må jeg revidere og reorganisere i ettertid. Det spørs. Uansett liker jeg veldig godt å skrive på den måten, assosiativt og med sin egen logikk, men det er ikke alltid det resulterer i godt skriveri. Jeg ville bare fortelle om en måte som kan fungere, men du må bare prøve deg fram til hva som er den beste metoden for deg, så vil du helt sikkert få bedre flyt. Av det jeg har sett deg skrive ser det jo ut til at du allerede har mye av det i systemet. Du må ikke være for kritisk mot deg selv heller. Lykke til videre.

Takk for den. Til meg fordi jeg ikke liker bildeonani? Da slo det litt feil ut. Jeg synes dette var søtt.

Eller bare bilder i bevegelse? Og er det filmens essens eller egenart? Det er det mange som vil være uenige med deg i og det er absolutt ikke opplest og vedtatt. Den digtale filmen representerer et teknologisk skifte (som lyden, farger, osv.) fra det analoge til det digitale, men representerer det også et ontologisk skifte? Må vi blande indeksikalitet inn i dette? Jeg mener at indeksikalitet ikke er grunnleggende for mediet. At det har blitt tatt ut av sin kontekst og reformulert uten særlig mye refleksjon. For det første finnes det ikke noe likhetstegn mellom det analoge og det indeksikale. For det andre kan det også argumenteres for at digital film kan være referensiell(les for eksempel den glimrende filmteknologiske teoretikeren Tom Gunning). Det viktigste synes jeg er å ikke kvele film [cinema] med å knytte det til ett aspekt eller en dimensjon for sin essens eller egenart, film har aldri vært en ting, alltid flere, og det har aldri vært konsensus om hva film er eller vil være. Dette er så absolutt en interessant diskusjon og så lenge vi holder oss unna det deterministiske nivået synes jeg også den er konstruktiv. Eller kanskje akkurat det bare er fordi jeg synes ideen om at for eksempel Inland Empire (2006) eller The Social Network (2010) ikke kan kalles film blir destruktivt og reduksjonistisk mot film både som medium og kunstart. Hva heter forresten den filmen som ble laga utelukkende på mobil og datamaskin?

Blue Velvet (Lynch 1986) http://i41.tinypic.com/2eus6tl.pnghttp://i39.tinypic.com/zu38jt.pnghttp://i43.tinypic.com/2yo28hu.png Vi satte opp denne på filmklubben mot slutten av forrige måned. På forhånd skrev jeg både en omtale og en artikkel om filmen. Dette er en syntese av tankene mine før og etter jeg så den igjen – og igjen. Og det er en grunn til at jeg gjør det slik. Det er fordi jeg alltid, uavhengig av hvor mange ganger jeg har sett et verk, finner noe nytt hos Lynch. Fra anslaget av, med det som kanskje er den mest geniale omveltinga fra idyllisk forstadstilværelse til underjordisk død og fordervelse jeg har sett og et samtidig et brilliant frampek mot den dobbelheta som finnes i universet som blir konstruert, er det alltid nye ideer, følelser og assosiasjoner jeg opplever, for det er for mye å takle fra den ene visninga til den andre. Denne gangen var også akkurat sånn. Jeg har alltid sett på Blue Velvet som en drøm med en start og en slutt. Opphavet til det er involveringa av det avkutta øret. Det avkutta øret – en katalysator for to nivå av fortellinga; mysteriet og drømmen. For på overflata eksisterer et mysterium, der vår og vår protagonist sin jakt på sannheta om øret er nettopp ei detektivhistorie, som inkluderer både ei femme fatale og en ondsinna skurk. Under finnes det derimot en annerledes verden. Av drøm og illusjon, av fantasi, av flytende grenser mellom det indre og det ytre, og mellom identiteter, som åpnes og avsluttes nettopp via et øre. Det synes jeg også blir understøtta av at alt fra ekspressiviteten i mise-en-scène; scenografien, stiliserte farger, lyssettinga og bruken av skygge; til kameraet, den intime flyten og den bevisste utnyttelsen av nærbilder, og det impulsive og irrasjonelle lyddesignet, viser til ei form for subjektiv styring av det som blir representert. Derfor blir det såkalte mysteriet irrelevant – og mysteriet blir heller vårt møte med drømmen. Jeg har også ofte tenkt på Blue Velvet som et eventyr. Vårt eventyr i blått – om du vil (og som også var tittelen på teksten min). Et eventyr om en gutt som må redde ei prinsesse fra et udyr. Jeffrey Beaumont er vår blåøyde protagonist. Dåden han må utføre er å dra på ei reise for å redde nattklubbsangerinna Dorothy Vallens – ”a woman in trouble” – og derfor må han gå i møte med en skitten verden av sex og vold, skopofili og masochisme, og misbruk og død. Og redde Dorothy. Hun er prinsessa. Offeret. Hora. Og må reddes fra eksentriske og regelrett jævlige Frank Booth. Han er udyret. Djevelen. Ondskapen. Og han er nødt til å dø for hennes frihet. Derimot viser det seg etter kvart at eventyret har en revisjonistisk kvalitet. For det er to prinsesser. Dorothy og Sandy. To prinsesser med ulike egenskaper. Sandy er den søte nabojenta. Dorothy er den erotiske elskerinna. Sandy er forelskelse. Dorothy er begjær. Begge må reddes. Videre finnes det kanskje også to udyr. Og ingen prins. For Jeffrey er ikke bare uskyldig og naiv, han er lysten, til og med pervers, uvøren, til og med en opphisser, og han er med på å skape risiko i dette universet. Alle disse speiles og kontrasteres til kvarandre. Nå har jeg brått også fått opplevelsen av Blue Velvet som en slags moralsk parabel. Ei historie om ondskap og kjærlighet. Om dialektikken mellom det gode og vonde i oss – eller den bittersøte sannheta om menneskelighet. Lynch stripper fortellinga ned til det arketypiske, ideer og følelser knytta til kontraster mellom det lyse og det mørke, det gode og det onde, og det vakre og det vonde, og til nedbrytinga av distinksjonen mellom disse, før han lar kampen ende lykkelig med bildet av en rødstrupe med en mark i munnen. Rødstrupen blir symbolet på kjærlighetens seier over ondskapen. Eller er den symbolet på mysteriet vi har opplevd? Og for drømmen? Eller for konstruksjonen og opplevelsen av surrealitet? Jeg har nemlig fått enda en teori etter dette gjensynet. At følelsen av såkalt vidunderlighet og lyrisisme er det sentrale, en søken etter surrealitet, og at rødstrupen og montasjen etterpå viser til nettopp det. Og da har vi sirkulert tilbake til starten. Og videre hit igjen. Alt kan faktisk eksistere sammen – som det så ofte gjør med Lynch. Det er også derfor jeg er så forelska i Blue Velvet – vår symfoni i blått.

@Morty: Det er ikke nødvendigvis to forskjellige medium. Det er to forskjellige teknikker, to måter å få fram, to dynamikker eller to steg av en evolusjon, to forskjellige varianter av et medium, avhengig av hvordan du definerer det. Analog og digital film er ikke det samme, men, begge deler kommer under fanen for film som medium og kunstart. Det er mitt ståsted. Ellers prøvde jeg ikke si at du var apokalyptisk, det var en referanse til en lignende diskusjon som så ofte dukker opp i forvridde og fatalistiske måter i filmteorien (noe jeg selvsagt burde klargjort), som jeg fikk assosiasjoner til når du snakke om film som et døende medium. Så akkurat den kan vi legge død (heh). @Kiddo: Det er jo akkurat dette jeg gikk inn på. At dette handler nettopp om ontologiske ideer og definisjoner. Om hva vi bruker som kriterium for en definisjon av film som medium og kunstart, og om vi bruker ett eller flere aspekter eller dimensjoner knytta opp til det.

Ja, det var det jeg trodde, og da passer både Anja Breien og Chantal Akerman godt. Selv om dette er 1970-tallet da. Du vil muligens ha noe litt nyere som tematiserer dette på samme måte? Kanskje til og med tematiserer hvordan roller og idealer har forandre seg fra den perioden igjen? På et veldig overfladisk nivå vil jeg si at mye av amerikansk komedie det siste tiåret (Juno, Knocked Up, Mean Girls etc.) har tatt opp denne tematikken også.

Ok. Greit nok. Da er det to ting jeg må kommentere. For det første er jeg ikke nødvendigvis med på tanken om at film som medium er døende, uavhengig av om alt blir digitalt, for hva er det som definerer film som medium? Må det være det tekniske? Hva med ideen? Hva med opplevelsen? Jeg synes slike dommedagsgreier er veldig rart og unyansert. Ellers er jeg enig i det du skriver; en æra er over, og det er jo trist og en grobunn for nostalgi, men forandring er ikke nødvendigvis forjævlig, og hvorfor kan ikke film ha en evolusjon og være dynamisk? At det vi har kalt film forandrer seg til noe til dels annerledes som vi kaller film trenger ikke være en tragedie. For det andre har jeg aldri nekta på at det er lov å favorisere en periode over andre (noe jeg gjør selv med 1960-tallet ofte), men det er forskjell på å ha en preferanse og det som ble posta originalt i denne tråden her, uten argumentasjon eller perspektiv. Da blir premisset vridd og diskusjonen blir både uinteressant og ikke-konstruktiv.