Angeleno

Nå er det ikke lenge til albumet til Sky Ferreira kommer!

Hva er dette for noe, Papillon? Ellers en helt fantastisk liste. Må få med meg de jeg ikke har sett. De tyske Berlinskole-folka. Ellers tommel opp for alt annet. Så mye bra.

Har du sett noen av de tidligste filmene hans?

Synes dette er spennende, men hvorfor er Kanye West hip-hopens første kunstner? Hva legger du egentlig i begrepet? Zelmo: Litt uenig i hyllesten av Yeezus - synes kanskje det er hans aller dårligste plate. Er ikke helt med på "først og fremst interessant fordi en artist av hans status gir den ut". Det er fortsatt relativt trygt for Kanye å gi ut en plate som leker litt med impulser fra industriell electronica, acid house, mørkere teksturer... det er et album av den typen kritikerne i målgruppen elsker å lovprise: et kunstnerisk sidesteg som fortsatt er ganske radiovennlig, "alternativt" nok, med en "ny" nok sound til å kunne tilfredsstille kravet om et nytt lydbilde. Poenget er at Kanye, som nå begynner å nærme seg uante høyder når det gjelder å være sitt eget, medieskapte produkt, er ganske fredet når det gjelder mottakelsen av selve musikken - og Yeezus er ikke akkurat avant-garde eller uhyre eksperimentelt. Jeg synes ikke han sjonglerer de nye elementene på noen særlig interessant måte, konseptet om Kanye som en vandrende selvmotsigelse begynner å kjede meg (det var interessant nok på MBDTF, som jeg fortsatt liker veldig godt), og de gode låtene uteblir. Synes overhodet ikke det er problematisk at han leker med nye stilarter, men resultatet er ikke bra nok. Skuffende - jeg holder fortsatt Kanye veldig høyt både som rapper og produsent, liker de tre første albumene veldig godt, og synes han gjorde ting med sampling på begynnelsen/midten av 2000-tallet som få andre gjorde. Men han er en fantastisk underholdende mediefigur, det er han. Se på disse utdragene fra det store intervjuet med W Magazine: http://www.wmagazine.com/people/celebrities/2013/06/kanye-west-on-kim-kardashian-and-his-new-album-yeezus/

To låter jeg er veldig, veldig begeistret for om dagen: - Regnet med at du skulle gå av hengslene for denne, Peru, men ser ikke en gang videolink! Uansett: #Beautiful. Årets beste i dette segmentet så langt, en åpenbar sommerhit. Det skulle altså litt tilbakelent crooning fra Miguel til for å hente frem det beste Mariah har gjort på lang tid. Liker at den er så enkel, ærlig, direkte. Conventional beauty. - Bring the Noize av M.I.A. er nok det beste og mest umiddelbare hun har gjort siden Kala.

Så kult. Gratulerer!

Har hørt gode ting om The Sailor Who Fell from Grace with the Sea og Confessions of a Mask.

Mye bra på den lista, awf. Det er litt vanskelig å komme utenom det første albumet til Boards of Canada på åtte år om dagen, og for puristene det første ordentlige Boards of Canada-albumet siden 2002, så det er greit å sette seg ned med det først som sist. Jeg liker det i alle fall veldig godt. På mange måter minner det om My Bloody Valentine, tiden har tilsynelatende stått stille siden 90-tallet, så det er fortsatt skurrete IDM-ambient som gjelder. Plata åpner veldig bra, det er litt slapt i midten, så tar det seg opp igjen mot slutten - omtrent som forventet. Akkurat nå tror jeg at jeg liker dette bedre enn godteboks-Autechre, selv om Exai også var veldig bra. Så ser det ut som om Neko Case snart kommer med et nytt album, og det blir plutselig nesten litt for mye å forholde seg til i år. Det er viktig å reservere seg mot "beste plateåret på leeeenge"-uttalelser, men nå går det nesten ikke.

En egen tråd for en av indies mest forhatte/elskede "sjangere". Det får være opp til enhver som måtte ønske å delta å definere "sin twee". Tja, av god, gammel twee liker jeg for eksempel , Beat Happening, Sundays og det meste som finnes på C86. Det er heller ikke noe galt med Sarah Records-relaterte utgivelser, eller ting som har blitt laget i Glasgow siden 80-tallet. Av nyere twee liker jeg veldig godt albumet Europe av Allo Darlin', et band som har skjønt popteften, forstått balansegangen mellom bittersøt stemning og sukkersøtt ræl. The Pastels har akkurat sluppet sitt første album på veldig lenge, og det er fortsatt linjer som "Rain is falling on a European street/park your car outside and be discreet", men albumet er produsert av John McEntire fra Tortoise, og både synth og jazzteksturer har fått lure seg inn blant blåøyde gitardufuser. Det er i alle fall et strålende album. Har også hørt gode ting om det nye albumet til Camera Obscura.

Skal få gjort det snart! Kommet i gang med plata? Må litt motvillig innrømme at jeg liker Disclosure-albumet ganske, ganske godt. Det er i alle fall bedre enn en god del andre UK-crossover-greier den siste tiden.

Men er Oksanen egentlig bra? Sånn generelt, en forfatter med bøker bak seg som rettferdiggjør et kjøp av innbundet bok til 400?

Jeg er med! Regner med at kriteriet er 2013? Isåfall får du The Elektrik Karousel av Focus Group.

Det har visstnok kommet en omfattende Coetzee-biografi av en sørafrikaner, nå oversatt til engelsk. Den må nok leses.

In Another Country er veldig bra. Den kan bli litt flåsete, det dras noen enkle jokes om språkbarrierer og kulturforskjeller (bør være noe for deg som har bodd/bor i Seoul?), som iblant tipper over i (riktignok god) slapstick, men Huppert har en strålende rolle, og de klumsete, pretensiøse mennene er på plass. Definitivt blant de bedre "arthouse-regissør lager film med stor europeisk arthouse-stjerne"-filmene de siste årene. Og den er virkelig morsom. For de som ikke har sett noe Hong bør vel Lost in the Mountains, en kortfilm på knappe tretti minutter, være en veldig fin introduksjon. Der skisserer han litt av den malen han ofte jobber med, et slags omriss. Og den har selvfølgelig dette "noen har driti seg ut for noen år siden" som han er så god på.

Av alle franchisesirkusene de siste årene er Fast and the Furious det jeg skjønner minst av, så jeg gleder meg til hva du har å si om Fast Five. Universal Soldier-filmen har vel vært utsatt for en av de mest uforventede inverted snobbery-bølgene på lenge. Måtte lese to ganger da til og med The Paris Review kalte den et mesterverk, men de samme alarmene som Zann snakker om, går av ganske raskt når det skrives ting som "Universal Soldier: Day of Reckoning is the most exceptional movie of 2012 in part because it has no right to be as good as it is". Tar meg i å lure på om denne typen kritikk er et slags forsøk på å gjøre kultfilm ut av noe som såvidt har kommet ut på DVD, et slags "hva var det jeg sa?" ti år før.

Begynner å bli overbevist om at han er en av de beste i faget pr. dags dato, en filmskaper som koker ned drama til en uhørt minimalisme, som åpenbart er inspirert av Rohmer, men toner ned Rohmer der Rohmer kan bli svevende og tørr på sitt verste (på sitt beste er det helt en annen sak), fremstiller og leker med en maskulinitet i krise, klarer å gjøre gammelt nag og anger til noe spennende uten å falle inn i "fortiden innhenter'æ", og ikke minst setter opp hverdagslige situasjoner med en balanse mellom vidd og bittersøthet uten å bli ubehagelig twee. Det er noe med karakterene til Hong Sang-soo som gjør at de er spesielt troverdige. Jeg tror det har mye med at samtalene får spille ut i real time å gjøre, at filmene ofte begynner uten et klart mål, at scenene ofte finner sted på de samme stedene, de samme barene og spiseriene, og at han har noen av de mest nyanserte mannlige karakterene i dag. Det er det ikke ofte man hører - "noen av de mest nyanserte mannlige karakterene"! Min favoritt er vel så langt The Day He Arrives. Har ikke sett noe av det tidlige i filmografien, men er spent på ting han gjorde rundt årtusenskiftet. Hva synes Diskuterfilm? Mesterverk eller oppskrytt trash?

Hmm, nei, det er det kanskje ikke. Trodde den kom ut på Kompakt! Topp 10 så langt i år: 1. Hookworms - Pearl Mystic Den beste psych-relaterte utgivelsen på år, og kanskje den beste debutplaten fra et engelsk psykedelia-band siden Spiritualized. Record collector-instinktet blant 60- og 70-tallsfantaster resulterer sjelden i noe så energisk, tight og tilstedeværende. En salig blanding av Stooges, MC5, Spacemen 3, Flying Saucer Attack, Loop, kraut og annen motorik, men gjort med en følelse av katarsis - sorry - som får meg til å revurdere stort sett all psykedelia gitt ut etter 1980. 2. The Knife - Shaking the Habitual Det er et øyeblikk på "Raging Lung" hvor Karin Dreijer-Andersson synger "and that's why it hurts", og melodilinjen gjennomgår et lite skifte. Det øyeblikket er sånn ca. verdt hele plata, men gjennomgående er dette en i overkant av nitti minutters lang maktdemonstrasjon. 3. DJ Koze - Amygdala En av de mest behagelige electronica-utgivelsene fra Tyskland på flere år. 4. Marnie Stern - The Chronicles of Marnia Ut med trommisen til Death Grips, inn med Kid Millions fra Oneida. Det gjør den nest beste Marnie Stern-plata mer nedtonet enn på lenge, og det er en ballade her som overhodet ikke funker, men ellers er alt ved det vanlige - stort sett emosjonell shredding, velkalkulerte hooks og pop på høyt nivå. 5. My Bloody Valentine - s/t 6. Thee Oh Sees - Floating Coffin 7. Vår - No One Dances Quite Like My Brothers Iceage får mest oppmerksomhet, men jeg foretrekker egentlig denne - industriell, gotisk electronica med en vokal som grenser mellom en parodi på Ian Curtis og rørende bariton. 8. Yo La Tengo - Fade 9. Van Dyke Parks - Songs Cycled 10. Sandwell District - FABRICLIVE 69 Flere må gjerne lage lister.

http://www.spex.de/files/2013/02/dj-koze-amygdala.jpg Utrolig hvordan Kompakt fortsetter å være en premissleverandør for spennende electronica i 2013. Et av de beste albumene så langt i år.

Uoffisielt Live at Witch Trials, den har duret og gått i bakgrunnen i det siste. Offisielt og med gjennomgang spor-for-spor tenker jeg det blir Grotesque.

Hva synes dere Fall-disipler om Hotel Blöedel, egentlig? Er vel ganske klart at den "bryter litt" med resten av plata.

Allment akseptert med en lesing av The Infotainment Scan som en tilstandsrapport etter ravehysteriet i England? Kan umulig se for meg at Mark E. Smith var særlig glad for det som skjedde. Setter pris på utgreiingen! Angeleno hører på Fall, del 2: Perverted by Language Har hørt på dette før, eller, det vil si, uoppmerksomt eller begynt, ofte med det resultat at Eat Y'self Fitter har endt på repeat, for så å høre på noe annet (ikke Fall). Må nesten ha med coveret, da det er det et av "de bedre": http://3.bp.blogspot.com/-dnMNaHrzHYE/TakT9mUt9MI/AAAAAAAAAvw/mCVocG4k9Qc/s1600/The+Fall1.jpeg Eat Y'self Fitter - 8.8 Dette er vel et av de sjeldne tilfellene der punk-repetisjon overlever i seks og et halvt minutt uten å miste tråden, at det fortsatt høres urgent og tight ut. Et uhyre enkelt groove, som nesten høres ut som en liten sample fra en ødelagt krautdemo, der variasjonen kommer inn i form av små endringer i koringen på refrenget. Mark E. Smith høres mer vital ut og mindre som "the town drunk", men også mer tilbakelent, på utsiden av puben, på taket. Skamløst fengende. Neighbourhood Of Infinity - 9.2 Her kommer dritten inn, som om åpningslåta var for myk og velmenende. Skjønner absolutt ingenting av teksten. En slags kollasj av innfall? Men på slutten: "We are the Fall". Får lyst til å høre dette om og om igjen, oppdager stadig nye detaljer ved hver nytt. Trommingen i denne låta må være noe av det beste som finnes. Garden - 9.0 Følelsen av at Smith er en slags fordrukken, desperat predikant vokser for hvert spor inn i albumet. Synes å merke en slags forskrudd progresjon, det tar stadig nye steg inn i noe mørkt, for dette er vel et såkalt monster av en låt, Mark E. Smith forteller åpenbart en slags historie, og om jeg skjønner noe særlig av det betyr mindre og mindre. Hotel Blöedel - 9.6 Den mest tilgjengelige låta på albumet? Den kommer i alle fall "right on time". Det skjer en fantastisk juxtaposition mellom vokalen til Brix og Smith selv, fatalismen på lydbildet er nesten gotisk, og det dukker opp en melankoli som tidligere ikke har vært der. Elsker hvordan vokalen til kona til Smith er mikset, hvordan den fungerer i samspill med Mark E. Smith, og hvordan det plutselig blir glitchy her og der. Både skjørt og urovekkende, og ikke minst: "Gregoror, satiated walking thru' capitol/Stumbles on two thousand dead Thai monks in SS uniforms/Then fled to Hotel Blöedel, outside Nuremberg/A long way south, to a reasonable smell of death". Smile - 9.1 En rant mot politikk som estetikk, hardt og monotont. Det begynner å demre at alt her er latterlig bra, at det er et en plate uten feilsteg, og at jeg sannsynligvis ville ha ratet tre første låtene en god del høyere om de plutselig kom etter dette. I Feel Voxish - 9.3 Dette kan høres ut som Wire anno 70-tall, i melodi, rytmeseksjon og tempo, men det trekkes ut, blir seigere, blir mer Fall. Igjen bra intonasjon i uttalelsen av "reasonable offer". Helt fantastisk. Tempo House - 10.0 Det er kanskje fordi jeg leser at dette er et opptak gjort fra Hacienda, men basslinjen er umiskjennelig likt noe Joy Division kunne ha gjort, men om det er en eksplisitt Wire-innflytelse på I Feel Voxish gjøres det samme her som på forrige spor, det blir noe eget. Det er vel en mer krautete, igjen seigere, oppdatering av klassisk Factory-post-punk, og det er utrolig fengende, men også brutalt morsomt og den kanskje mest direkte underholdende låta på albumet så langt. Hypnotisk og vanvittig bra. Den beste låta jeg har hørt av The Fall og den beste låta jeg har hørt for første gang på lenge. Hexen Definitive / Strife Knot - 9.3 Riffet som åpner det siste sporet på albumet er alt for bra. Det er vel resten av låta også, et slags postscript til noe som ikke er ferdig, en perfekt avslutning. "Businessman hits train/Businessman hits train/His veiled sex seeps through his management sloth". Samlet rating: 9.3 Begynner å like dette prosjektet.

Har Rangda lagd plate med The Dead C? Det må høres. Hvem dominerer lydbildet mest? Gitarnoodling i forgrunnen, et lag av støy bak? Setter pris på den kjappe Pan-innføringen!

Angeleno hører på Fall, del 1: The Infotainment Scan Årsaken til at dette albumet, fra 1993, er valgt som første del i serien "Angeleno hører på Fall", til tross for Bills advarsler om at det muligens ikke egner seg for en nysgjerrig pre-Fall'er, og den "lusne" ratingen 6.9, er for å få en motvekt til det jeg forbinder med The Fall, nemlig skitten post-punk anno sent 70-tall. Formålet er altså å få en slags tidlig forståelse av spennet i diskografien, som jeg forstår er både stort og veldig polariserende. Relevant bakgrunnshistorie: Har ikke noe nært personlig forhold til The Fall. Liker (svært godt) This Nation's Saving Grace, Eat Y'self Fitter, Hip Priest, Hey Student, noen andre låter. Har en rekke ganger blitt anbefalt å høre på bandet, "noe du kan like". Frem til nå har jeg lest flere intervjuer med Mark E. Smith enn jeg oppmerksomt har hørt låter av The Fall. Ok. Ladybird (Green Grass) - 7.0 Legger i hovedsak merke til to ting. Det første er at det er relativt høy "production value" i denne låta, det høres ikke så skurrete ut, det er stort sett mulig å høre hva Smith synger, noe som igjen gjør at jeg legger merke til intonasjonen når han snøvler "flee ladybird, ladybird fly". Plusspoeng for bra intonasjon! Det andre er en veldig kul basslinje. Fengende refreng. Lost In Music - 8.5 Det åpner med en franskspråklig sample, Mark E. Smith kommer inn med tullefransk ("Le money il sur le table") før et aggressivt diskogroove tar over. Er samspillet mellom tekst og lydbilde en slags ironisk refleksjon etter "The Second Summer of Love"? Er han oppriktig? Er det kødd? En spøk på bekostning av Screamadelicas oppriktige rave-hedonisme? Jeg vet ikke, men jeg ante heller ikke at The Fall kunne høres så pop ut. Elsker det. Glam-Racket - 6.5 Mark E. Smith ranter mot en imaginær figur, en Glam Rick, noe jeg antar er et bilde på kulturelt forfall i England tidlig på 90-tallet, en slags chav? Plukker opp tråden etter Lost In Music? Teksten er bedre enn låta, men den har noe for seg. I'm Going to Spain - 7.1 Greit, det er definitivt en rød tråd her, en slags satire over hvit, britisk (u)kultur. Smith gjør et mer enn hederlig forsøk på å synge, det er noen veldig fine synthlyder som bærer låta fremover og bandet vet å kutte låta før den blir for gladslitsom. It's A Curse - 6.9 Kult groove, bra tekst. Blir litt ensformig. Tar meg i å tenke at den er litt i overkant lang, før det tones ned og vokalen mikses høyere helt på slutten. Da tar det seg opp. Paranoia Man In Cheap Shit Room - 8.6 Lydbildet er hakket dystrere og sender tankene mot mer fatalistisk anlagt post-punk, det er bare drypp av disco-Fall, men likevel som om de to lydbildene krangler litt med hverandre. Hektisk, tight og veldig, veldig bra. Service - 5.3 Her skjer det mye. Så langt den mest utpreget discobaserte og dansbare låta på albumet. The Fall takler sjangeren bra, men man kommer ikke utenom at vokalen til Mark E. Smith egentlig ikke er skapt for dette (kontroversiell påstand?). På det jevne. Eller, vel, den kjipeste så langt. The League of Bald-Headed Men - 5.6 Ser at dette er Zelmos favoritt fra The Infotainment Scan. Ikke helt min favoritt. Bra rytmisk monotoni, men det er litt, eh, kjedelig. A Past Gone Mad - 8.4 Mark E. Smith fyrer seg opp. Det er en dårlig stemning på denne låta som minner meg litt om XTRMNTR av Primal Scream, det hele er veldig frenetisk og aggressivt, det er en del sinne her, og det er linjer som "Why is Peter Gabriel always following us?/And before the grub comes a moralist/Dissonance of infotainment". Generell grinebiting bunner ut i en stygg latter. Light / Fireworks - 3.8 Blir for kjedelig. Skjønner ikke helt hvor dette kommer inn, et slags etterord som overhodet ikke funker før den blir en helt annen låt de siste sekundene. Why Are People Grudgeful - 5.6 Noen fine tilløp til ett og annet, egentlig ingenting som er direkte fail her, men jeg er litt lei. Begynner å tenke at dette kunne ha vært en jævlig bra EP med de fire-fem beste låtene. League Moon Monkey Mix - 6.0 Tidsriktig remix av The League of Bald-Headed Men. Overflødig, men jeg liker den forsåvidt bedre enn originalen. Samlet rating: 6.6 Det er egentlig NOE lavt, en samlet rating som egentlig ikke gir et riktig inntrykk av hva jeg synes om plata, men, jo, kanskje gjør den det, for dette er fryktelig ujevnt, der der altså strekker seg fra 3.8 til tre låter i sjiktet mellom 8.4-8.6. De beste låtene er låter jeg kommer til å høre om og om igjen, albumet som helhet ser jeg for meg at vil legges litt på hylla frem til jeg er mer "inne" i The Fall og skjønner mer av greia. Uansett en god start på evighetsprosjektet det er å fordype seg i en voldsom diskografi. Det er noe rart og appellerende ved at det er så ujevnt og rotete. Kanskje jeg skal rate enkeltlåter fra Peel Sessions-boksen? Neste album blir muligens Hex Enduction Hour.

Tabu Miguel Gomes, 2012 http://25.media.tumblr.com/434f8e0d784844828751529a0028257a/tumblr_metpmm36az1qzpdnho1_r2_500.png Sjeldent ambisiøs portugiser, som uten tvil lever opp til mesterverksbeskyldningene den har fått etter å ha ligget en stund under radaren. Det skjer veldig mye på en gang her, mange konsepter som introduseres samtidig, en hel masse som skal knyttes opp mot hverandre, fiffige parabler, tilfeldige innfall. Men det funker først og fremst - og ikke på tross av - filmspråket, som følger en irrasjonell drømmelogikk, det nekter å være forløsende, sette ting i system, og det i seg selv blir en poetikk satt opp mot det den prøver å si noe om: å bearbeide minner. Den første historien har noe illevarslende og uvirkelig over seg, "ubehag i hverdagen", tre ensomme, urbane kvinner hvorav den ene bare fabler om noe som hintes til å være en uforløst fortid. Det funker, det er noe mystisk over første halvdel, men så snur Gomes alt på hodet. Som et prov på at han kan gjøre akkurat hva han vil (film som illusjon og innenfor illusjonens rammer er ingen grenser, osv) introduserer han denne fortiden, men som en lett satirisk kolonifarse, med post-kolonialisme forstått som hvit ignoranse, en såpete kjærlighetshistorie, krokodiller i jungelen, tropehatt og globus. Selektiv hukommelse. Og ikke minst Be My Baby på portugisisk. Det er vanskelig å si om det trekkes opp en parallell mellom den hvite portugisiske overklassen i Afrika og hvordan seeren (målgruppen er jo uansett den kulturelle middelklassen) "tilfredsstilles" gjennom et klassisk narrativ, men det gjør egentlig lite. Tabu er såpass latterlig bra nettopp fordi den nekter å forholde seg til filmen som den nekter å forholde seg til minner. Den lar alt være enigmatisk. Dette er helt seriøst det mest nyskapende jeg har sett av "nyere europeisk kunstfilm" på lenge, og får meg til å lure på om mange av filmskaperne jeg setter så høyt egentlig lurer seg selv ved å gjøre det enkelt i film etter film.

http://www.youtube.com/watch?v=Kv9kJLO9QqE ...men så har jo Italians Do It Better gjort Drive-disco lenge før Drive i det hele tatt kom på banen. Overrasket over at jeg ikke blir kvalm bare av å høre den samme "analoge" synthlyden, vocoderen og Italo-nostalgien. Kanskje det er fordi Johnny Jewel og resten av labelen omfavner nettopp hvor camp dette er, for så å gjøre det så oppriktig som overhodet mulig.