Jump to content

Sir

Members
  • Posts

    394
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    3

Sir last won the day on October 9 2014

Sir had the most liked content!

About Sir
 
 
  • Birthday 05/10/1994
 

Profile Information

  • Gender
    Male
Contact Information
 
   
Recent Profile Visitors
 
 
9,900 profile views
 

Sir's Achievements

Newbie

Newbie (1/14)

3

Reputation

  1. En stor kvinne har forlatt oss. Chantal Akerman. 65 år. La meg dedikere en haug tomme linjer til ære for hennes karakteristiske filmspråk. .
  2. Godt poeng morty, om du mener det slik som Susan Sontag (estetikk-filosof med spesiell interesse for film), at film må føles mer, og tolkes mindre. Uansett står jeg på lik linje med dere når det gjelder at det går ann å bruke disse begrepene rent subjektivt. Det Engangsgrill påpeker på slutten der er uansett det jeg egentlig sikter til. Når langdryghet, om man kan bruke dette begrepet om dette i det hele tatt (som forsåvidt nettopp er den problemstillingen jeg ønsker å ta opp), brukes som et kunstnerisk element for å fremme noe spesifikt, enten det er atmosfæresettende eller poengfremtredende, synes jeg personlig at det er meningsløst å trekke det frem som kritikk. Når det er en helt åpenbar del av filmens uttrykk, blir det for meg akkurat som å kritisere en film utelukkende fordi det er en action-film. En slik bemerkning blir jo i slike situasjoner rent usakelig, og kan etter min mening sees på som krenkende mot mediumet.
  3. Sir

    Det nye

    Girl Band - Holding Hands With Jamie Er bare på andre gjennomlytting, men jeg har gledet meg for mye til denne til at jeg kan la det ligge. Dette er den etterlengtede debut-LPen fra denne irske støyrocksgruppa. De har med andre ord gjort seg bemerket allerede, men det er altså først nå vi får den første virkelig gjennomførte opplevelsen. Sjangekonvensjonelt er Girl Band et meget forfriskende band. Lydbildet er gjennomsyra av støyrock-elementer, men det er vanskelig å peke på noen helt konkrete innflytelser. Dette er altså noe helt annet enn usjarmerende Metz, som slapp album nummer to i sommer. Nei, Girl Band klarer virkelig å gjøre seg selv relevante. Det er like rått som et tidlig punk-band, men samtidig henger de med i tida. En kan forsåvidt si at de legger seg opp mot moderne pop-musikk, men på samme tid er det totalt feil. Dette albumet er altså både forfriskende samtidig som det tilfredsstiller alt jeg ønsker meg fra et sjangerkonvensjonelt album. Ser ikke bort i fra at dette blir AOTY for min del. Skal mye til å toppe dette.
  4. "Langdryg", "langtrukken", "utdratt" eller rett og slett "kjedelig" - kjært barn har mange navn. Hører det stadig - selv fra folk man i utgangspunktet skulle tro hadde peiling på film. Kan det faktum at en film går litt tregt brukes mot den som kritikk? For meg høres det bare ut som ren fornektelse av filmens uttrykk. Hva mener folk?
  5. Louder Than Bombs: En flott dyptgående studie av mennesker fanget i tvetydighetene etter en middelaldrende familiemors uventede dødsfall. Høres kanskje dystert ut, men til forskjell fra Triers forrige stiller denne seg mer positivt ovenfor livets tvetydigheter. Et bedre begrep finnes nok ikke for å beskrive spenningene som er tilstede i omtrent alle filmens scener. Louder Than Bombs er dvelende på samme tid som den er konsis. I motsetning til den andre filmen jeg nylig har sett (nedenfor) er tematikken håndfast i det at den beskriver noe vi alle er kjent med. Selv om det er vanskelig å sette fingrene på, tok den rett og slett tak i sjela mi. Trier fortsetter å eksperimentere med hvordan han filmatisk uttrykker karakterene sine. Må innrømme at det er veldig virkningsfullt, selv om jeg egentlig ikke verdsetter slikt noe. Likte forsåvidt Triers to føregående, men dette er på et høyere nivå i min bok. Jauja: Ironisk at jeg valgte denne bort på Kosmorama fordi jeg syntes at en western med Viggo Mortensen hørtes for konvensjonelt ut. Dette her var jo nesten El Topo 2.0! Visuelt vakker, og avslappende å se på, men substansielt blir det for absurd og for lite håndfast. Beskriver den desperasjonen i Mortensens jakt etter dattera Ingeborg? Forteller den noe om menneskelig begjær? Nei, slik jeg ser det faller den ikke ned på noe. Det hele vikler seg bare dypere og dypere inn i absurditeter dess nærmere slutten vi kommer. Da jeg ikke trodde det kunne bli snålere kom avslutningsbildet... WTF? Uansett. Tolker det som det fokuseres mest på form. Filmatisk poesi? Ikke spør meg. Jeg forstår meg ikke på poesi uansett.
  6. Alt er cool. Humanetikere er ikke helt stuerene for min del heller, men la oss ikke gå for dypt inn på noe såpass off-topic. Jeg prøver bare å forstå filmen utifra dens retorikk, så det er ikke meningen å fremstå som totalt hippie, selv om det jeg skriver selvsagt er et resultat av meg også. Ivans Barndom må vell sies å være relevant, men se filmen det egentlig er snakk om så kommer du helt sikkert til å forstå.
  7. Sir

    Det nye

    Viet Cong sitt debutalbum må være noe av det beste jeg har hørt så langt i år. Kom visst allerede i januar, men jeg fikk den ikke med meg før nå. Uansett en etterlengtet verdig gjenoppliving av post-punk-sjangeren. Albumet er veldig eklektisk. Det blander mange forskjellige elementer fra både ny og gammel musikk, men mange har allerede pekt på This Heat som en stor innflytelse. Noe som i min bok er positivt, både fordi Deceit er et av mine personelig favoritt post-punk-album, og fordi This Heat generelt er et kriminelt oversett band. Viet Cong er et band jeg hvertfall skal se opp for i framtiden, men for nå koser jeg meg stort med deres selvoppkalte debutalbum. http://www.brooklynvegan.com/img/bp/viet-lp.jpg
  8. Enkeltindivid. Individ med trykk på entallsformen av ordet. Humanismen er vell opptatt av det enkelte menneskets grunnleggende rettigheter og behov. Hvertfall i min bruk av ordene. Mandariner er visst laget av en mann som mistet folk som sto han nær i den omtalte konflikten. Hans perspektiv er selvsagt preget av dette. Synes du ikke tilfeldig innvolverte bør ha rett til å ytre seg vedrørende noe de har følt så nært på kroppen? Filmen er altså til en viss grad farget av dette, men jeg synes den klarer å holde et veldig nøkternt og usentimentalt uttrykk likevel. Dessuten prøver ikke filmen å finne en løsning på noe som helst. Kunstens oppgave bør ikke, etter min mening hvert fall, være å uttrykke noe så konkret som det. Det handler bare om å ytre sitt perspektiv, som et eventuelt innspill i en relevant debatt. Du mener vell ikke at bare hovedaktørene skal ha lov til å ytre seg i noe som berører såpass mange fra ulike sosiale grupper? Har du lest Micheal K av J. M. Coetzee forresten. I såfall bør du skjønne hva et humanistisk perspektiv på krig er. Ikke at den minner veldig om Mandariner, men du må vell ha vært borti et slikt perspektiv på krig før, som ikke er pasifistpropaganda, slik du virker å automatisk tolke det.
  9. Sommerens litterære høydepunkt for min del ble Coetzees delvis selvbiografiske trilogi. Barndom er et fint perspektiv på rasesegresjonen i Sør-Afrika. Hvordan disse holdningene ble en del av morsmelka til et hvitt barn som vokste opp på 40-tallet, og hvordan hans egen frykt for å bli assosiert med afrikanerene preget han. I Ungdom får vi et innblikk i hvordan kunstneren i han ble formet, samtidig som det er et flott stykke bildungsroman og et dokument over kulturkrasjen han opplevde da han flyttet til London. Disse to bøkene er selvsagt begge som vanlig gjennomsyret av rå ærlighet og nøkternhet. Liker veldig godt hvordan de er konstruerte først og fremst som karakterportretter, og ikke overdramatisert historiefortelling. I Sommer overgår han sin egen selvinnsikt en stor gang, i det han gir et portrett av seg selv gjennom forskjellige mennesker han har hatt stort og smått med å gjøre i løpet av sine voksne år. Uttrykket i sistenevnte bok er hårreisende rått. Tok ikke minst med meg en del forfatter-tips fra Ungdom, som jeg for tiden fryder meg stort over.
  10. Det er den type humanisme som Mandariner fremmer. Krig sett i fra enkeltindividenes perspektiv = meningsløst. Irrational Man. Woody Allen holder koken oppe. Sommerens film er en spennende Hitchcock-aktig-thriller som er tonet ned til et solid stykke karakterdrama. Her er ingenting overfladisk. Filosofi, som er det studiemiljøet filmen foregår i, blir ikke bare et banalt bakteppe, men blir utforsket i den grad at det danner en ekstra dimensjon med substans. Karakterene, som med første øyekast virker noe karikerte, viser seg å ha masse med dybde. Woody Allen har i år virkelig klart å få noe autentisk ut av et overbrukt og i utgangspunktet banalt plott. Stille Hjerte. Personelig leverte den ikke slik jeg hadde ønsket. Jeg hadde ønsket litt mer dybde til karakterene, men Bille August vil først og fremst utforske anvendt etikk gjennom et melodramatisk kammerspill der alle brikkene faller på plass til et komplekst puslespill. Spennende nok, men det irriterer at alle karakterene aldri blir noe mer enn tidskorrekte typer. Det er tydelig at dette er noe han har nedprioritert, men autentisk sett, som jeg mener er viktig i slike etiske problemstillinger, er det ikke solid nok. Fant det også kvalmt hvordan hasj blir dratt fram som en banal etisk sammenligning til det som virkelig er tematikken her.
  11. Hou er en av mine absolutte favorittregissører, men at han skulle lage en Martial Arts-film er mildt sagt overraskende. Det er ikke en av mine foretrukne sjangere, men jeg får håpe at han klarer å implisere noen av sine signaturelementer, selv om The Assassin nesten virker til å være det motsatte av hva han er vandt med. Blir spennende uansett. Ser at den foreløpige norske premieren er satt til 29. januar.
  12. Mandariner. Et fint karakterdrama og en sterk antikrigsfilm. Fortalt nøktnern nok til at det ikke blir svulstig og oversentimentalt på tross av at historien filmen forteller er ganske tragisk. Tankevekkende om krigens totale meningsløshet. Virkelig en film folk bør få med seg i sommer.
  13. Mr. Turner er flott ja. Et filmatisk portrett må man nesten kalle det. Tar nesten mer fra kunstformen maleri enn den tar i fra film. Essensen av William Turner blir malt med de filmatiske virkemidlene som med en pensel. Vakkert og forfriskende fra Mike Leigh! Game of Thrones er jeg også blank på. For min del står jeg over alt som har med TV å gjøre.
  14. Er vell på tide å gjøre seg kjent med Jacques Audiard, etter at hans siste vant gullpalmen i Cannes. Sett Rust og Bein (2012). Det mest fremtredende med denne er det forbildende filmspråket. Her er det virkelig ikke bruk for fortellende voice over. Alt ligger i bildene. Ta for eksempel sluttscenen, det aller siste bildet i filmen, og se for deg selv hvor mye det alene forteller om framtiden til disse karakterene. Det er litt her filmen ligger. Audiard presenterer bare karakterene og handlingen, historien blir først og fremst til i hodene våre. Handlingen er en enkel historie om to karakterer som begge sliter med sitt, men som lærer av hverandre og skaper noe flott sammen. Det hele er litt anstrengt kanskje, litt i overkant 'feel-good', men det er tydelig at Audiard har kvaliteter som filmskaper. Venter i spenning på årets Dheepan.
  15. Men jeg syns forsåvidt det er interessant hva Houellebecq utforsker, og det er veldig interessant å lese dine oppfattelser. Jeg mener ikke å si at jeg er uenig i samfunnskritikken hans, og mitt standpunkt der spiller egentlig ingen som helst rolle. Kritikken min handler nemlig ikke så mye om substans som det handler om form. Det eneste jeg er uenig i er hvordan han skildrer og utforsker karakteren i Platform. Jeg mener at man ikke kan skildre en karakter innenifra uten å på en eller annen måte sette han opp mot virkeligheten. Jeg oppfatter romanen selvabsorbert på den måten. At måten han utforsker tematikken på blir for isolert fra virkeligheten. Det fremstår for fremmed, og det blir derfor vanskelig å i det hele tatt ta det seriøst. Når jeg må lese meg opp på kunstneren for å i det hele tatt forstå verket hans, mener jeg at han har gjort noe feil et sted.
×
  • Create New...