Jump to content

Doctor Downs

Members
  • Posts

    1,019
  • Joined

  • Last visited

About Doctor Downs
 
 
  • Birthday 11/26/1986
 

Contact Methods

  • MSN
    erlendsp@gmail.com
  • Skype
    erlend.palm

Profile Information

  • Gender
    Male
  • Location
    London, UK
Contact Information
 
   
Recent Profile Visitors
 
 
14,841 profile views
 

Doctor Downs's Achievements

Newbie

Newbie (1/14)

0

Reputation

  1. Da har jeg endelig faatt somla meg til aa sette i gang produksjon av en ny kortfilm. Vi filma paa Lordag og det jeg har sett saa langt av raamaterialet virker lovende! http://imageshack.us/a/img163/7778/04gb.jpg http://imageshack.us/a/img802/933/t5uw.jpg http://imageshack.us/a/img827/9210/nhg4.jpg http://imageshack.us/a/img580/903/t5ji.jpg Og en liten "blooper": http://www.youtube.com/embed/9qtMUEDTlws Linker osv kommer etterhvert! Deilig aa lage noe igjen.
  2. https://vimeo.com/33724935 Lenge sida naa, men her er den naa ihvertfall uten passordbeskyttelse. Har ogsaa en ny produksjon paa gang som skal faa en egen traad!
  3. Takk! Godt å høre. Da sender jeg Pretender en melding i kveld.
  4. Jau, lenge sida sist. Kommer for aa bidra lite nytt og bare be om hjelp fra dere til egne "problemer". Jeg copy-paster like gjerne fra innlegget jeg nettopp skrev paa Kreativ1-forumet. Beklager den tilsynelatende latskapen, men jeg har plutselig faatt litt av hvert aa styre med i anledning, vel, dette. Er fullt klar over at dette er et diskusjonsforum for filminteresserte og ikke nodvendigvis folk som jobber i film eller TV, men det skader vel ikke aa prove.
  5. To The Wonder (Terrence Malick, 2013) Det er vanskelig å forsvare To The Wonder. Den er overbæren, forfengelig... men for en malick-fan er det samtidig vansklig å ikke kose seg med den. På sitt beste føles den som slettede scener fra Tree of Life, men på sitt verste, en fanfilm. Kanskje fordi To The Wonder ikke byr på noe direkte nyskapende for Malick så blir det lettere å se gjennom underet og legge merke til det litt late manuset, vanskeligere å tilgi den overhøytidelige fortellermonologen? Gardiner blafrer, drømmende kvinnfolk tar piruetter i kornåkere og undres "What is this love that loves us?". Det grenser til parodisk, men du har fortsatt ikke råd til å gå glipp av det hvis du liker Terrence Malicks filmer.
  6. Har Chasing Amy (DVD). Send PM hvis interessert!
  7. I tilfelle du ikke har sett den saa handler Istvan Szabos ondskapstrilogi ikke om store historiske personligeter, men delvis oppdikta figurer i historisk kontekst. Se hvis du ikke har sett!
  8. Ah, for et tiår! 01. Days of Heaven (Malick) 02. Zerkalo (Tarkovsky) 03. Aguirre, der Zorn Gottes (Herzog) 04. Suspiria (Argento) 05. Chinatown (Polanski) 06. The Enigma of Kaspar Hauser (Herzog) 07. El espíritu de la colmena (Erice) 08. Viskningar och rop (Bergman) 09. The Fly (Cronenberg) 10. Profondo Rosso (Argento) 11. Stalker (Tarkovsky) 12. Killer of Sheep (Burnett) 13. Apocalypse Now! (Coppola) 14. Hausu (Ôbayashi) 15. Le charme discret de la bourgeoisie (Buñuel) 16. Dog Day Afternoon (Lumet) 17. Halloween (Carpenter) 18. Alice in den Städten (Wenders) 19. Amarcord (Fellini) 20. Bronco Bullfrog (Platts-Mills)
  9. Så A Short Film About Killing i morges, og jammen skulle ikke den ha vært på lista. :/
  10. Det å forlange at en hvilken som helst film med mennesker i fokus, og kanskje særlig "coming-of-age"-fortellinger som Moonrise Kingdom tross alt er, skal ha et snev av menneskelighet synes jeg ikke er begrensende. Det er ikke som å si at det må være humor eller intellekt eller kjærlighet. I mangel på bedre ord er det en sjel til hver--ihvertfall sentrale--figur i filmen; noe som hever dem over utstillingsdokker; noe som gir dem en viktigere funksjon i filmen enn på reklameplakaten. Jeg er forøvrig enig i at ren stil kan være plenty sebart, men da har jeg personlig mange preferanser over Wes Anderson, hvis stil jeg synes har mer komisk enn estetisk verdi. God komedie, men det begynner å bli gammelt.
  11. Ja, jeg kan ogsaa trygt si jeg har sett "young love" baade mer sjarmerende og mer treffende tidligere. Detaljrikt er det, men ikke med noen annen hensikt en "wink, wink"-faktor. Det er godt haandverk, men mindre imponerende fordi Wes Anderson har gjort minst mulig nytt. Magnum epos? Ja, hvorfor ikke? Men det bygger paa og understreker en side av filmene hans jeg alltid saa paa som... vel, ikke en svakhet men et stilvalg som en dag kom til aa komme helt i veien for det menneskelige. Og her synes jeg det gjorde nettopp det.
  12. Vel, den er fortsatt min favoritt fra 80-tallet, så den skulle vel strengt tatt hatt 19 poeng til.
  13. Moonrise Kingdom (Wes Anderson, 2012) Da tippa Wes Anderson-glasset omsider over for meg. Søt og vittig, men grunn og overfladisk. Fotografiet og regien føles som en SNL-parodi på Andersons tidligere filmer og det er ikke en eneste figur her jeg bryr meg littegrann om men et svakt unntak av Bruce Willis'. Stil over innhold fra begynnelse til slutt og ikke engang veldig morsom. Det ligger en ganske fin historie til grunne for filmen, men den slipper aldri helt ut, og figurene blir holdt tilbake as Andersons regi til den grad at det er håpløst å føle med noen av dem. Det er sikkert ikke mange som er enige med meg men jeg synes Darjeeling Limited er Wes Andersons beste film så langt og det beste eksemplet på at det menneskelige ikke trenger å lide for stilvalget hans. Moonrise Kingdom ble for meg rett og slett bare ganske tom. La Chiesa/TheChurch (Michele Soavi, 1989) Helt kurrant grøsser av den veltrådte gotisk-katolske spaghetti-horroren Mario Bava og senere sønnen Lamberto Bava ble berømte for. En middelaldersk sekt slakter ned en hel landsby og bygger en kirke over massegraven for å holde åndene deres i sjakk. Tusen-ish å senere i moderne tid finner en utrolig usympatisk bibliotekartype og ei annen dame som jobber i kirken spor etter det som skjedde og setter uvisst onde krefter i sving. Det tar en stund før man skjønner hva det egentlig er man skal være redd for. Zombier? Demonbesettelse? Pest? Heldigvis er La Chisea, i god italiensk grøssertradisjon, stemningsfull som bare det og holder på uhyggen selv når skuespillet og plottet er på sitt mest skranglete. Ingen uforglemelig klassiker dette her, men perfekt lørdagskos. Skulle ønske det fortsatt var kinoer som viste sånt på natta. Beasts of the Southern Wild (Benh Zeitlin, 2012) Jeg bare... Hvorfor må all dialog i sånne filmer være jævla kvasilivsfilosofi? "Ma momma always said..." this, "some times in life..." that. Full av stereotyper og en god dose instagram-fotografi. På sitt beste er den veldig søt og har noen nesten Amour-aktige ideer om hva som skjer når vi nekter hverandre å leve og død naturlig og på våre egne premisser. På sitt verste føles det som om Bubba fra Forrest Gump har fått sin egen spin-off. Det verste er at den sikkert blir krydra med Oscar-priser sånn som Slumdog Millionaire.
  14. Hvordan gikk poengrangeringa egentlig? Sånn for de listene som var rangert?
×
  • Create New...