Otth

Det er gjort mye interessant forskning på utviklingen av kultur, kommersiell kunst (film, musikk, o.l. som er produsert i et primært profittøyemed) og produksjon generelt. Boken "The Long Tail: Why the Future of Business is Selling Less of More" av Chris Andersen er å anbefale for de som er litt interessert i kommersialisering, globalisering, økonomi, o.l.. Filmen, i likhet med annen produksjon fra den industrielle revolusjon og utover, er i økende grad karakterisert av økende langhale produksjon. Filmer og musikk lages i større og større grad for nisjene. Vi vet i dag mye mer om målgruppen for filmen og kan skreddersy mye bedre. Samtidig har film og musikk, i likhet med religion, en sosial og kulturell enhet. Man går ikke nødvendigvis i kirken pga. at man er religiøs eller tror på Gud, men på grunn av at alle andre gjør det. Samme er tilfellet med moderne film. Halen har blitt mye lengre, men samtidig har toppen blitt mye høyere og smalere. The Dark Knight var en film som jeg alle måtte se når den kom. Siden alle andre mente at det var verdens beste film, måtte selvfølge vi også mene det. Et år senere, når det sosiale presset er over og glemt, er det ikke mange som hylte denne filmen mer. Poenget med dette er at om du kan skape et inntrykk av at andre tror filmen er bra trenger ikke filmen være bra i seg selv. Her er en ganske god artikkel The Economist om Blockbustere som er ganske interessant: http://www.economist.com/node/14959982

Etter et halvannet års opphold har jeg smått begynt å se film igjen. Siste filmen jeg så var Machine Gun Preacher. Synes Gerard Butler og Michelle Monaghan dro ned denne filmen ganske mye. Ikke særlig imponerende skuespill fra disse. Når jeg så denne filmen fikk jeg følelsen av dette var en film der økonomene og markedsførerne hadde fått for stor makt. Det virket som det lå et veldig godt konsept i bunnen, men at noen hadde ofret endel av den kunstneriske integriteten for å treffe en målgruppe bedre. Jeg synes dette kommer spesielt frem i actionsekvensene. Min mening er at disse burde vært tonet ned mye mer. Litt av problemet med denne filmen er at den tar opp et tema som publikum allerede er mettet på. Publikum er i dag blitt såpass eksponert for de stakkars sulte barna i Afrika at de er mettet og lei av å høre på de. Personlig gir jeg blanke i det som skjer der nede. Filmen prøver å fokusere mer på karakteren til Butler enn tragedien rundt, men Butler gjør ingen god rolle. Jeg ser mye potensiale i manuset, men gjennomføringen er ikke helt der.

Fikk ikke så veldig mye tid i San Francisco, men det er uten tvil en plass jeg vil anbefale. Jeg var der kun halvannen dag så har ikke så mye å komme med. En tur ned til Fishermans Warf or Pier 39 er et must, men du trenger ikke mer enn en formiddag. Clam Chowder er et must som NK skriver. Jeg vil ikke anbefale å bruke særlig med tid på trikken/trammen. Det er ikke dumt å leie seg en sykkel for dagen. Du får sett mye.De mest kjente gatene Lombard Street og Filbert Street er også noe du like godt droppe ikke særlig imponerende. China Town er ganske dødt på dagtid, men på kveldene går anstendighetsnivået ned i god asiatisk stil.

Mener Røkke tar for mye av Møllers Tran Dagbladet

Det var ikke ment som klaging på valgresultat, men bare å påpeke hvor håpløst den demokratiske prosessen er i Norge. Rødt er en av de partiene som taper mest på dagens valgordning. Sympatiserer man med Rødt og bor utenfor Oslo kan man like godt drite i å stemme; resultatet vil være det samme uansett. Venstre tapte mye på ordningen dette valget, men i motsetning til Rødt er det for de faktisk mulig å komme over sperregrensen.

De borgerlige fikk 45.000 flere stemmer enn de rødgrønne Kom ikke akkurat som et sjokk.

Økt frihandel på matvaremarkedet, liberalisering/avkriminalisering av narkotika og demokratisering av Norge (la hver stemme telle likt). I tillegg kommer saker det ikke er noe å gjøre med, som t.eks. økende grad av outsourcing av offentlige tjenester, fjerning av overformynderske fillelover (som t.eks. forbudet mot å fiske på søndager) o.l..

Ikke at jeg er en dårlig taper, vurderte å ikke stemme i år, men tror dette blir det siste stortings-/kommune-/fylkesvalg jeg kommer til å delta i. Forskjellen mellom fløyene (og partiene) er så liten, sett i forhold til hva jeg ønsker, at disse forskjellene har en minimal påvirkning på meg personlig. At ingen partier verdsetter mine kjernesaker særlig gjør ikke saken bedre.

The Mark of Zorro (Fred Niblo, 1920) - God underholdningsfilm, men når dessverre ikke mer enn det. Storyen var ganske svak og løsningene på konfliktene ble alt for enkle. Artig å se at det vi i dag kaller parkour har en så sentral rolle i en så gammel film. Etter Nosferatu tragiske itonesetting sist høst ble jeg ganske skeptisk til livemusikk, men Dr. Bekken knuste heldigvis denne fordommene.

Usikre svar i valgdagsmålinger Et søkt forsøk på å holde motet oppe hos leserne?

Har man gjentatte ganger fått servert møkk, er det ikke urimelig at anta at man også neste gang vil få servert møkk.

No Country..., The Dark Knight, Kill Bill, Persepolis, A Beautiful Mind og Waltz with Bashir ville ikke vært i nærheten av min liste. Ei heller Inglourious Basterds om jeg hadde sett den. Likte Head-On og The Edge of Heaven da jeg så de, men tror ikke et gjensyn av førstnevnte ville vært all verden. The Wrestler, The Departed, Pan's Labyrinth og There Will Be Blood er for all del gode filmer, men ikke liste stoff.

Da jeg leste at den handlet om en prest som har et korstog mot pornoindustrien, eller hva det var, hadde jeg ikke regnet med at dette korstoget skulle være en voldorgie; ødela ganske mye for min del. Like sammenklippingen av animasjon og "hjemme"-film (dogme?).

Venter med å lese ferdig listen din til du har gjort den leselig. Begynner å bli god på å kjenne igjen endel uforståelige titler, men det er fremdeles ganske mange som går meg hus forbi.

District 9 er så absolutt noe å se frem til. Filmen er en underholdningsfilm som ikke føles som en underholdningsfilm, samtidig som den er en seriøs film som ikke føles som en seriøs film. For all del ingen perfekt film, men likevel svært imponerende. Men nå over til dagens filmer: Frequently Asked Questions About Time Travel (Gareth Carrivick, 2009) - Summer Time Machine Blues møter Shaun of the Dead møter The IT Crowd. Filmen Bringer lite nytt tilføye sjangeren, men fremdeles svært underholdende for de som liker litt nerdehumor og sci-fi. Le charme discret de la bourgeoisie (Luis Buñuel, 1972) - Surrealismen har for min del mistet sin sjarm. Godt gjennomført, men alt i alt lite givende.