Jump to content

gbang

Members
  • Posts

    295
  • Joined

  • Last visited

About gbang
 
 
  • Birthday 07/20/1976
 

Contact Methods

  • MSN
    gbangsmo@tiscali.no
  • Website URL
    http://filmantrop.net/
  • ICQ
    0

Profile Information

  • Location
    Tigerstaden
Contact Information
 
   

gbang's Achievements

Newbie

Newbie (1/14)

0

Reputation

  1. Nå tøyser du fælt Svanky :-)
  2. Da synes jeg kanskje, med unntak av Tim Burtons Batman, at skurkene har gjort seg bedre i det opprinnelige formatet.
  3. Oj! Det er et heavy spørsmål for en fyr som har slukt mye sånne saker opp gjennom årene... Må si at kanskje X-men har en liten ekstra plass i hjertet mitt, men det er nok mest fordi de er veldig enkle å identifisere seg med når man er 13-14 år og ikke har så mange venner... (for ordens skyld: så ordna det med venner seg etter hvert altså...).Når det gjelder de siste årene så er jeg kanskje ikke så opptatt av superhelter i tegnet form som jeg er i filmatisk utgave, mest fordi jeg finner underholdningsverdien av filmene mer engasjerende og ikke minst billigere å holde orden på. Jeg liker veldig godt de to første Spider-Man-filmene (er generelt veldig glad i Sam Raimi) og så liker jeg også årets Iron Man (Jon Favreau har grepet på passabel amerikansk underholdningsfilm så det holder). Ellers er jo Tim Burtons versjon av Batman ubestridelig de beste.
  4. Dette er det vel ingen som gidder å lese? Slumdog Millionaire: Muligens årets aller aller beste filmopplevelse. Danny Boyle har klart å adaptere en bok på perfekt vis, dvs. den føles mye mer som en levende film på egne ben. Filmen presser inn alt fra kjærlighet, oppvekst, action, vold, tortur, humor til snasen kameraføring og herlig musikk. Vanvittig god casting i tillegg gjør dette til en nesten perfekt filmopplevelse for meg. Det jeg liker aller best er kanskje at den er sentimental på den rette måten, dvs. den bikker aldri over kanten og blir ikke plump og flau en eneste gang. Akkurat i de øyeblikkene det kunne gått skikkelig galt, trekker den seg inn igjen og man føler seg verken manipulert eller overøst med følelser. Finfine saker. Det eneste jeg må trekke den litt for er at den åpenbart filmet digitalt og at skyggeområdene i filmen er veldig støyete (spesielt mye chroma støy synes litt for godt og forstyrrer helhetsinntrykket). Kameramannen har også vært veldig glad i i tilte kamera mot høyre, noe som førte til at jeg, som satt på høyre side automatisk bøyde hodet i samme retning. Uansett: denne er lett oppe blant årets tre beste filmer så langt. Patti Smith: Dream of Life: Et ok portrett vil jeg si. Ikke så mye mer enn akkurat det. Patti har fortellerstemmen her og det er akkurat så mye musikk som man kan ønske seg i denne dokumentaren. Det største problemet er at den ikke er spesielt strukturert, den hopper tilsynelatende fra hendelse til hendelse, person til person, sted til sted osv. uten at man egentlig klarer å henge noenting på noenting. Greit, men ikke bra nok. Afterschool: Debutfilm og veldig amerikansk indie, men ikke sånn feelgood indie om du skjønner. Premisset er virkelig fett, en litt utenforstående og nerdete, student filmer to populære tvillingsøstres død av dårlig dop ved en tilfeldighet og så braker det løs. Filmen er godt bygd opp og relativt interessant, men den mangler noe. Jeg tror dette "noe" er et miljø. Filmen er så opptatt av sin egen "overvåkenhet" at den glemmer å legge både karakterer og omliggende sosiale aspekter inn i ligningen. Det kan like godt være hele poenget, men da blir den i så fall litt for vag for de fleste av oss vil jeg tro. Café Isobé: Koselig nok egentlig, men den har noen mil å gå på både form, stil og generell særhet før den når virkelig inn i både hjerne og hjerterot. Et bedre manus og større budsjett neste gang vil nok hjelpe betraktelig. Synecdoche, New York: jeg tror jeg må si meg enig med Roger Ebert når han skriver at den må sees minst to ganger for å få et nogenlunde grep om den. Tre ganger for å virkelig like den. Den virker ikke som en regidebut og det er ganske tydelig at Kaufman er en av vår tids største visjonære filmskapere. På mange måter klarte jeg egentlig ikke helt å fri meg fra at det er noe Fellinisk over Synecdoche, New York, og da tenker jeg spesielt på 8 1/2. Hmmm, men som sagt, den må sees mer enn en gang. Eden Lake: Årets britiske slasher hørtes i utgangspunktet ut som en samfunnskritisk versjon av The Descent og det filmatiske uttrykket er ikke så forskjellig. Det som er forskjellig er at Eden Lake føles 100% mindre tilfredsstillende... som en kritikk av britisk samfunn og ungdom føles den langt i fra de filmene Haneke og Fukasaku (i sine respektive land) har laget. Jeg klarte ikke helt å like denne, og ønsket vel egentlig livet av alle i filmen. Ballast: Lavmælt indiedrama fra USA som både er søvndyssende og engasjerende. Egentlig en ganske bra film, men de få øyeblikkene av lykke som finnes kunne kanskje vært eksponert opp et par hakk. Religulous: Bill Maher and Larry Charles dissekerer og latterliggjør religioner med bred kam og det har blitt en veldig morsom film. En helt forferdelig dokumentarfilm riktignok... den er rotete, usammenhengende og det å ta for seg "religion" som ett tema bidrar nok en del til det. Alt i filmen er satt på spissen og respekløsheten herjer. Jeg applauderer viljen til å lage en slik film, men er vel litt skuffet over useriøsiteten i det hele. Underholdende er den i hvert fall. Snakes & Earrings: Europeisk premiere på nok en kritisk film til ungdomskulturen. Denne gangen dreier det seg om apati, og smertegrenser. SM og kroppsmodifikasjoner står sentralt i filmen signert en 73 år gammel regissør, basert på en visstnok sjokkerende bestselger av en bok. Bare i Japan slikt går an tror jeg.... filmen fikk jeg ikke all verden ut av, litt svevende og distansert. Blind Loves: Dramadoku fra Slovakia om kjærlighet mellom blinde mennesker. Litt søt, litt rar og veldig menneskelig. Fin. Rocknrolla: Guy Ritchie er en verdenskjent popkone mindre, og har vendt tilbake til Londons underverden i denne velkjent oppbygde actionkomedien. Ikke like morsom som er par av hans tidligere forsøk, men tight og relativt underholdende. Jeg er mest imponert over den lette tonen som aldri går over streken eller blir ondskapsfull. Og fet musikk. Wild Combinations: A Portrait of Arthur Russell: For meg som ikke visste noe om Arthur Russell fra før var dette en ren åpenbaring. Jeg vet ikke om dokumentaren i seg selv var så fantastisk, men musikken var det. Må skaffes så fort som mulig! Sword of the Stranger: Samurai-animé med hjerte og mye blod. Jo mer jeg tenker på denne jo mer liker jeg den egentlig. Mye god action og en ganske så flott historie. Veldig god. Zach and Miri make a porno: Denne er nok den eneste filmen med porno og bannskap som tema som du fint kan ta med en date på i år. Litt morsom, kanskje ikke morsom nok, men på et par steder også merkelig fin. Søt og ekkel på en og samme tid tror jeg er dekkende. :-) Det er tydelig at Smith har tatt til seg mer Apatow enn omvendt vil jeg kanskje si. DeUsynlige: Jeg har aldri helt forstått den trendy dissingen av Hawaii, Oslo, og jeg finner egentlig få feil ved denne (bortsett fra den sinnsyke bryllupslåta. Om noe liknende hadde blitt spilt i mitt bryllup ville jeg garantert ha klaget). Erik Poppe er i mine øyne en av våre mest "europeiske" regissører, og dette er en film som beviser det til fulle. Den er alvorlig, og den tar den tiden den trenger for å fortelle en historie. Filmen er også elegant gjort med tanke på skuespillet, for det må være få som reagerer på det akkurat her. Absolutt godkjent, og jeg applauderer den litt subtile tonen som ikke drar melodramaet eller melankolien for langt. Mye av dette hviler på den gode rollen til Pål Sverre Valheim Hagen. Når det er sagt så har jeg problemer med at filmen ikke beveger seg kronologisk, men følger de to hovedpersonene i to separate "bolker" av filmen. Jeg ser ikke at dette har noe for effekten av filmen bortsett fra at det kan virke fancy på en eller annen tilfeldig kinogjenger. Wanted: Jeg synes denne var helt ok jeg, og langt bedre enn Bekmambetovs Day Watch f.eks. Jeg fikk litt av de samme vibbene av denne som jeg får av flere av Wachowski-brødrenes filmer, og da mener jeg det egentlig ikke negativt. Problemet med Wanted er at vi stort sett har sett mye av dette før, og at den kjører seg fast i et litt for enkelt spor. Man skal kanskje ikke forvente for mye av en sånn film dog... Body of Lies: En midt på treet-film for min del. Godt håndtverk, men akk så forutsigbart og intetsigende egentlig... Morsomt å se DiCaprio og Crowe bli spilt ut på sidelinjen av den langt mindre kjente Mark Strong. Jeg tror kanskje litt av problemet mitt med denne filmen er settingen i Irak/midtøsten. Det er en spionthriller, nesten oppskriftsmessig sådan, med en dæsj av Bourne/Bond-action, og selv om den første halvdelen har en lovende upartisk Syriana-liknende struktur så faller filmen ettertrykkelig ned på amerikansk platthet i andre halvdel. De få lovende historielinjene som kunne blitt utfordret, og ikke minst utfordrende, blir forlatt for løsninger som er langt enklere å svelge. Trist, og sett slik kunne denne filmen egentlig vært plassert til en hver konflikt i verden i dag. Mao. ikke en politisk film, og det burde den kanskje vært. Tokyo Sonata: Kiyoshi Kurosawa har beveget seg lenger og lenger vekk fra j-horror de siste årene (ikke det at han noen gang var en typisk representant for den genren heller) og presenterer her sitt kanskje mest stillferdige drama til dags dato. Nydelig liten film om "vanlige" japanske problemstillinger som lojalitet, familie, individ og ansvar. Dessuten kanskje årets nydeligste avslutningsscene. Anbefales på det varmeste! Confessions of a superhero: Flott dokumentar om merkelige utskudd som kler seg opp som superhelter i Hollywood for å posere for penger. Litt i lengste laget kanskje, men fullt av flotte stills og mennesker med fordreid virkelighetsoppfatning. Nord: Jeg har fått en liten sniktitt på denne norske filmen, som ikke kommer før til neste år. Manus av Erlend Loe. En slags roadmovie om en fornektende tjukkas som reiser ut på snøscooter for å treffe sønnen sin for første gang. Kan ikke si annet enn at dette er ganske kjedelige saker. Antar man heller bør se Kurt om man skal se en Erlend Loe-film de nærmeste månedene. There Will Be Blood: Herrejesus! Det er på mystisk vis slik at Paul Thomas Anderson bare har 15 min. med fantastisk filmskaping i seg. Hver gang han kommer en ny film sitter jeg som trollbundet de 15 første minuttene og så sklir hele saken rett i dass. Alltid. Denne er som Scarface satt til oljebusinessen på begynnelsen av 1900-tallet, og de som vet hvor lite jeg liker Scarface skjønner sikkert hvor jeg vil hen... El Orfanato: Flott humanistisk spøkelseshistorie. Jeg likte denne veldig godt. En av grunnene til at folk ikke liker denne er at de tror det er en skrekkfilm, og ikke innser at det er en viss forskjell på skrekk og spøkelseshistorier. Det er så deilig å se en slik film som ikke baserer seg på Bøh-effekter, men heller en som gir en krypende uhygge ETTER at filmen er ferdig. Du vet du har sett en god grøsser når du må kikke deg et par ganger over skulderen på vei til dusjen morgenen etter at du så filmen :-) Dessuten er filmen veldig trist, og metaforene rundt sykdom, vansirethet og de utstøtte er godt gjort. Ikke grensesprengende godt dette her, for all del, men absolutt meget godt håndtverk.
  5. Hva kan jeg si? Jeg er over 30 og liker superhelter. Dobbel-ironi er min kryptonitt.
  6. Å! Det er så gøy å være på DF igjen! Hadde nesten glemt hvor seriøse dere er! Gøy gøy gøy! @Uruloki: Mitt svar, om du ikke leste Svankys opprinnelige innlegg, var et forsøk på en ironisk/sarkastisk karakteristikk over samme lest som han benyttet. Altså, ikke så veldig personlig. Ikke ta det ille opp om du følte deg truffet.
  7. He he he! Om jeg kan få replisere på ditt vis så vil jeg karakterisere mesteparten av DF som mye pretensiøst vrøvl av unge medievitenskapsstudenter som tror de kan "kose" seg med Tarkovskij og Godard. Det er jo bare tull, og en øvelse i en eventuell parringslek ute på byen i Trondheim hvor man kanskje kan dra like pretensiøse damer som liker å diskuter brudd på 180-graders-regelen klokken 5 om morgenen. :-) Når vi først setter ting på spissen altså :-D
  8. Grattis! Synes egentlig dette er en beskrivelse du bør holde deg for god til Svankyboy. Du vet bedre enn det. Hos oss som her så finnes det forskjellige mennesker med forskjellig type filmsmak, og om du sjekker etter mer enn annenhver måned så ville du vite det. Nå vet jeg at både du og jeg liker å sette ting på spissen så jeg lar tvilen komme deg til gode denne gangen. Ser forøvrig at det er snart to år siden jeg var innom DF siste gang... :-)
  9. Jeg anbefaler deg å ta tur innom sonitus.org for å avkreftet de mytene du tydeligvis tviholder på. Og her viser du i praksis hvor lite interessant et forum kan være. Jeg synes det er interessant å ta denne debatten før disse "såkalte" webloggene dere har her utvikler seg videre. Om grunnlaget og baktanken ikke er god nok så blir det hele en endeløs flåsing kamerater imellom. Fortell meg så hvilke lengre tekster som er interessant for et forum som dere ikke allerede har kategorier på her: nyheter; artikler; anmeldelser.?
  10. De klarer å lage et helvetes leven og mer oppstyr rundt visningen enn det som kanskje var planlagt. Ris til egen bak kanskje?
  11. Vel... da påstår du(melkor) i og for seg at en weblog er en genre. Noe det definitivt ikke er. I hvert fall ikke som et samlende begrep. Og hva annet er det enn en kommentar til observasjoner, eller meninger generelt? Og det er vel bare å innse en ting: om man ikke er Kafka så skriver man definitivt ikke for seg selv. Ingen som ikke besøker en hjernekrymper (og skriver) gjør det. Man skriver for å bli lest. Man skriver for å pushe sine egne meninger på folk. Man skriver for å få noen irritert, eller få noen til å le. Det å si at man skriver for seg selv er like teit som å si at man lager film for seg selv. Det gir ingen mening. En blogg behøver heller ikke være "noe helt annet enn et foruminnlegg". Et forum er også noe man kan lese hvis man vil. Se på denne for eksempel. Kunne ikke dette vært skrevet et sted i forumet? Det tror jeg. Har de som blogger her fått mange kommentarer på sine innlegg? Virker ikke sånn. Det viktigste med en blogg er i mine øyne ikke hvor mange besøkende den har, hvor mange som leser den eller hvor mange av dine venner som er innom for å si hei, men nettopp hvilke reaksjoner den vil vekke. DET er poenget. Og ikke bare en dum tanke om at det ikke finnes folk der ute som ikke kan skrive fordi de ikke har det som yrke, men som en populær hobby. Kall det selvelskende eller hva du vil, men slik jeg ser det fungerer ikke dette dere gjør her. I hvert fall ikke foreløpig. Og oldboy: din blogg var interessant! Det skal du ha!
  12. Orions belte? Pokker Melkor!
  13. OK. som utenforstående blogger stiller jeg meg uforstående til dette prosjektet. Hva? forsøker dere å bli dagbladet? eller underskog? Hva er vitsen med en blogg som ingen andre enn de som allerede er aktive på forumet kommer til å lese? Tar ikke dette fokuset vekk fra forumet? Jeg driver allerede en blogg som det har blitt et forum rundt, før noen forsøker å arrestere meg på deg, og det blir derfor en annen sak. Vi har etablert et miljø der det finnes en bunn og et engasjement (ikke det at det ikke eksisterer her), men en blogg er i utgangspunktet et rop om oppmerksomhet. Det vil ingen av bloggerene her få om dere ikke inkluderes i miljøer som sonitus.org, depesjer.no eller bloggrevyen o.l. Dessuten: hva er mulighetene for å skape et personlig uttrykk her (bortsett fra det som skrives)? Hva er mulighetene for en særegen grafisk presentasjon? Finnes det noe å skrive om i bloggene som dere ikke kunne gjort i en mer inkluderende sfære eller i dette forumet? Hva er vitsen? Og ja, en slik debatt er viktig!
×
  • Create New...