dodraugen

Har litt dilla på things that happen at day / things that happen at night for tiden. Førstnevnte er klart best. Bare sjekk den ut. Synes Milo balanserer hårfint mellom hipster-tematikk og nerding (i den grad disse ikke er to sider av samme sak), men det er såpass mange oppriktig morsomme linjer og så mye gjenkjennelig her at det lett godtas. I det hele tatt to veldig "lette" utgivelser. En mindre moden Buck 65, fra tiden hvor han lagde bra musikk? Ser ikke for meg at gjenhørsverdien er veldig høy, men foreløpig er dette snasne saker. Oppdaga også nylig Emskee. EPen fra i fjor er kule saker.

Godt å se at den fascinerer. Hong Kong er bra på mange måter, og dritt på mange måter. Det er dyrt (særlig husleie), luftkvaliteten er så-som-så, det er folk og skyskrapere over føkkings alt. Men det er også mye å gjøre her, det er lett å klare seg som engelskspråklig (ekstremt lett hvis du sammenligner med mesteparten av Asia), kollektivtrafikken er upåklagelig, klimaet er behagelig, og det er mange bra folk. Tror Hong Kong kan være et bra sted for en sjel som deg. Om det inntrykket jeg har fått gjennom flere år med dfilm stemmer greit. Men det er ikke et sted hvor det flyter over av jobber, så det avhenger jo fort av den økonomiske situasjonen man befinner seg i. Tror ikke det er det kuleste stedet å være blakk, for å si det sånn.

Fantastisk!

(Ser nå ved første gjennomsyn at man ikke ser noe særlig i denne videoen. Men som added bonus får man lyden av tung pust og skjæring i bladene.)

Kameraet mitt støtter visst ikke den gamle IR-fjernkontrollen min, så det har vist seg vanskelig å ta noe særlig bilder av prosessen når jeg stort sett trekker i < 10 sekunder. Skal gå til innkjøp av noe billig Phottix-rangel om ikke alt for lenge, skal få til noe da! I mellomtiden kan jeg jo skilte med disse høyst poetiske bildene hvor teutstyr spiller en ikke ubetydelig rolle: 1, 2. Ellers har jeg en video av prosessen med å bryte opp en Puer-kake liggende på youtube, som jeg jo kan dele. Usikker på om embedding funker når den er privat, men linken er uansett denne.

Hva skjer blant Dfilms tedrikkere? Utvider man horisonten eller har man funnet "sine" teer? Om sistnevnte, har man en (eller et par) fast variant innenfor forskjellige kategorier, eller holder man seg til en kategori med flere varianter innenfor denne? For min egen del har oppholdet i Hongkong ikke overraskende betydd mer tedrikking. Men i det store og hele er det lokale markedet for te skuffende. Stort sett finner man enten butikker som er rettet mot turister (som i både pris- og kvalitetsnivå ligger i nærheten av Tepalasset) eller veldig dyre butikker med veldig bra kvalitet (primært Puer). Det betyr at de uten den aller tjukkeste lommeboka vil finne Hongkong ganske likt Oslo når det gjelder te. Hva teutstyr gjelder er utvalget i HK klart bedre, men for Yixing-kanner og lignende er prisnivået ganske likt. Puer er som sagt det som gjør Hongkong-markedet nokså unikt. Kakene transporteres ofte hit for lagringsprosessen. Men Puer-markedet er kanskje det dyreste av alle tesorter, og det er åpenbart at markedet er rettet mot de mer bemidlede. Ikke at det er annerledes med te av øverste kvalitet noe sted, men tror Puer er i en divisjon over samtlige andre når det gjelder dette. Kjøpte en nokså rimelig kake (fugleredeform)for 350ish kroner, og den er helt utsøkt. Importerte også to kaker (vanlig form, ca dobbelt så store som fugleredevarianten) fra fastlandet, den ene ("ripe") veldig rimelig (200ish) og den andre ("raw") noe dyrere (450ish). Må si jeg er skuffet over begge. Førstnevnte er ganske kjedelig gjennom samtlige trekk. Sistnevnte (som er dyr fordi den er "rå", og fra 2012) er altfor bitter. Når det gjelder kjøp av hele kaker har man nok mye igjen for å kjøpe fra steder hvor man kan smake før man bestemmer seg. (Noe som er umulig i Norge, med mindre det har dukket opp butikker som tilbyr dette. Ikke veldig sannsynlig, med tanke på at selv tepalasset knapt tar inn puer i kakeform.) Var også på en kort ferietur i Taipei med dama før jul. Tydelig at det er en mer utbredt tekultur der enn i Hongkong. Skikkelige butikker på annenhvert gatehjørne, vinduer prydet med puer-kaker. Betraktelig billigere enn Hongkong (men også her får man kjøpt langt dyrere, eksklusive, varianter). Kjøpte ikke fra noen av disse "normale" butikkene, men blir ikke overrasket om kvaliteten jevnt over er veldig god. Kjøpte derimot litt te da vi var innom Maokong. Maokong var i det store og hele en skuffelse, en konklusjon trolig godt hjulpet av urealistiske forventninger fra min side. Skal man lykkes kommersielt må man favne bredt, og for de utallige tehusene som driver i Maokong betyr det tydeligvis å kombinere passe god te (samt bastardvarianter, som blandingen av te og cappuchino) med vanlig restaurantvirksomhet. Og flesteparten av stedene hvor te var mer i fokus gjorde det tilnærmet umulig å smake en enkelt kopp til en billig pris. Her skulle man kjøpe kua får melken fikk testes, og på grunn av det føler jeg (selvom jeg ikke kjøpte noe herfra) meg trygg på at det som blir solgt her er forglemmelige saker. To unntak gjorde seg merkelig. Fant en butikk som tydeligvis har vunnet en haug konkurranser for sin lokaldyrkede Tieguanyin. Jeg har ikke så mye erfaring med Tieguanyin, men den jeg smakte (og endte opp med å kjøpe) her er noe av det aller beste jeg har vært borti. Minner litt om Da Hong Pao, men noe spissere. På denne butikken fikk man smake på mye, vi drakk vel te i minst 45 minutter før noe ble kjøpt. Ikke noe merkbart kjøpspress heller. Vet (dessverre) ikke helt hva navnet på butikken er. På pakken står det bare "Maokong tea" og det latterlige "Continuously special award system tea teacher". Finner lite med engelsksøk, men ser ikke bort fra at det er mer info på kinesisk. Godt mulig "Maokong tea" faktisk er navnet. Det andre høydepunktet var Chang Nai-miao Memorial Hall hvor barnebarnet til Chang sjøl serverte oss en "Taiwansk grønn te" (Baochung), ukjent for meg. Veldig god og frisk den også. Må tenke litt mer over sammenligningen, men tror ikke det er helt på trynet å si at den ligger midt mellom kinesisk og japansk grønn te et sted, ihvertfall ut fra (den veldig forenklede) smaksprofilen jeg assosierer med disse. Kjøpte med meg 150 gram. Litt på siden, men Taipei er en by jeg virkelig kan anbefale et besøk (fremfor Hongkong, hvis noen ba meg velge). Lufta er merkbart bedre, det lukter friskere (litt fiskeaktig faktisk, men på en god måte). Omgivelsene er langt mindre klaustrofobiske, det er nesten ikke skyskrapere der. Hvis man kan våge seg å komme med noen grovkornede betraktninger rundt gestalten til ulike kinesere, så vil jeg si at taiwanerne (taiwaneserne?) er langt mer avslappet og imøtekommende enn hongkongere. Unge gir bort seter til eldre på MRT-baner og busser, og er sjeldnere nedsunket i mobilspill og nettbrett. Vil definitivt tilbake til Taiwan igjen (og se litt mer, hadde bare fem hele dager til rådighet denne gangen). Noen bilder fra Maokong: http://imageshack.us/a/img560/3124/dsc5995l.jpg http://imageshack.us/a/img545/4285/dsc6007.jpg http://farm9.staticflickr.com/8503/8294168038_9297221906.jpg http://imageshack.us/a/img543/5174/dsc6030x.jpg http://imageshack.us/a/img820/5760/dsc6034q.jpg http://imageshack.us/a/img685/9291/dsc6043.jpg

Dæven. Skulle helst hatt EL-P på produksjonen, da. Det Vast Aire har gitt ut av soloplater har vært middelmådige saker, og Vordul Mega har vel vært for narkoman til å levere noe særlig mer enn gjestevers her og der (mange av disse har riktignok vært ganske gode). Men uansett kult å se at de samarbeider igjen, krysser fingrene for at det ikke blir en megaskuffelse.

http://img17.imageshack.us/img17/6779/55347571.jpg Kjøpte denne i dag, etter å ha hørt noen innbydende utdrag under dagens forelesning. (Det er foreleseren min som står for denne oversettelsen.) Revedamer, snørrsvelging, bestialitet og bøker med insektbokstaver i skjønn forening. Blir nok årets julelesing. (Kjøpte også Borges' "Ficciones," blir mitt første møte med han.)

Tåa: Jeg er for grunnleggende uenig med verdensbildet ditt til at jeg tror det er mulig å komme noe videre her. Når du presenterer religionens “kraft” som en nødvendigvis og absolutt dikatom “god/dårlig” er du så langt ute i en binær verdensforståelse at selv manikeister ville hatt problemer med å svelge det. Hvordan skal dette regnestykket gjøres, egentlig? Skal man presentere et tall for “positiv kraft” og fra dette trekke fra et tilsvarende tall for “negativ kraft,” for så å se på svaret man får? La oss for et øyeblikk legge bort verdivurderingen som er uunngåelig når man skal plassere ulike effekter og resultater i de to kategoriene. Hvordan skal man konvertere fundamentalt ulike ting til en og samme måleenhet? Hvor mange dødsfall er “en oppfattet mening med livet” verdt, for eksempel? Når du ikke en gang er villig til å gå med på at ting som sistnevnte kan regnes med, fordi det er umulig å forklare deg hva de går ut på på en måte du kan akseptere, er vel svaret langt på vei fastslått allerede. Et av problemene med å påvise positive følger av religion er at det er umulig å bevise (i streng forstand) at religionen er årsaken til dem. Ta Zelmos eller Frenzys eksempler. Eller ta frigjøringsteologien i Søramerika, da USA og ymse militærdiktaturer herjet som verst. Et tilsvarende problem er at selv dersom motparten går med på at religonen spilte en positiv rolle i en og annen situasjon kan han i den større sammenhengen avfeie tilskuddet med at “men også uten religion kunne dette ha skjedd.” Og det stemmer selvsagt, selv om man med samme logikk kan avfeie absolutt alle sosiale fenomener, siden man kan tenke seg teoretiske eller eksisterende alternativer som kunne hatt samme effekt. Man ender da opp med en situasjon hvor religion må ha iboende, nødvendige og målbare gode egenskaper for å tilskrives verdi i det hele tatt. Hvis dette er forutsetningen sier det seg selv at svaret på om “Hva (faen) skal vi med religion” er “ingen verdens ting.” Du har rett i at jeg pirker mye på premissene dine, tåa, og det er fordi jeg mener de er urettferdige (legg merke til at jeg med vilje stiller meg lagelig til for hugg ved å velge ordet “urettferdige”, en eksplisitt verdivurdering, heller enn det mer objektivt lydende “feil.”) ---- Hele ressonementet ditt om hvorvidt vi “trenger” eller “ikke trenger” religion hviler på en antagelse om at logikk er alt vi trenger. Og dette begrunnes med at “alt som er sant er logisk”. Til å bare noen uker siden ha gått ut mot Hume (er/bør) for å slå inn åpne dører ser du neimen ikke ut til å ha tatt med deg mye av lærdommen hans. Jeg er enig med deg i at alt som er sant er logisk. Men dette er irrelevant, med mindre du mener at ingen har behov for noe som helst, utover det som er sant i en vitenskapelig forstand. Dette er et aksiom, ikke et argument. Her kommer vi til en diskusjon om menneskenaturen. Alle som har skrevet i denne tråden (inkludert Svank), bortsett fra deg, ser ut til å være enige om at det er et behov hos mange som manifesterer seg blant annet i religon, og at dette vanskelig lar seg fylle fullstendig av logikk og rasjonalitet. Svank: At de negative effektene du listet ("blinder, fordummer, forenkler og forkalker folk til å tenke på seg selv som oppdelte grupper og guds utvalgte, og ignorere virkeligheten basert på dogmer osv") i liten eller ingen grad kan sies å gjelde. (For historisk interesserte kan det meldes at taoismen ga langt mer rom for fritenking og intellektuell utvikling enn hva den sekulære konfusianismen, gjorde, og til en viss grad gjelder dette fortsatt.)

Vel, nei. Jeg har presentert flere i begge innleggene. Svank har forsøkt å forklare deg verdien enkelte finner i religioner. Det samme gjorde Badering og Angelo. Men du hopper bukk over dette, siden det ikke kan presenteres som konkrete størrelser, og konkluderer med at det derfor ikke er gyldig. «Manifest destiny» kom senere i innlegget, der du snakker om sivilisatorisk overgivelse. Og til det første: Nei, det er det ikke. Det som har blitt presentert for deg som positive sider ved religion kan enkelt avvises. Mening med livet? Tull og tøys (og hva er egentlig mening?). En tilhørighet som er forankret gjennom tradisjon? Tilhørighet kan man finne andre steder! Når det da forklares hvordan enkelte finner mye godt i religion skytes det ned med at disse tingene i seg selv ikke er avhengig av religion. Som om det endrer på noe som helst, eller som om det finnes en kilde som egentlig er det universelt beste for menneskeheten og som religion hindrer oss fra å nå. Korriger meg om jeg tar feil, men teologi har vel ikke byttet navn til Jesusologi enda? Mener du reigioner ikke representerer en unik måte å studere verden på? Hvorfor ikke? De tingene vi ikke kan gi noe klart svar på er av natur vage. Vaghet er ikke noen gyldig innvending. Det som er relevant her er at religiøse finner tilbudet forlokkende. Religion er verdifult fordi folk finner det verdifult. Det er en tautologi, men den gir fullstendig mening. Igjen, du leter etter målbare størrelser der de ikke eksisterer. Om folk har en oppfatning av at religion fyller et tomrom oppfyller denne oppfatningen i seg selv tomrommet. Om det er placebo eller ikke er sånnsett fullstendig likegyldig. Kom gjerne med så mye som en teoretisk mulighet for å bevise eller motvise at religion tilbyr en åndelig tilfredsstillelse. Hvorfor «kan det fort bli et problem» å søke utenfor det beviselige?Og tror du det er mulig å noensinne nå en tilstand hvor et såpass menneskelig behov ikke lenger finnes? Hva har en «ulogisk sannhet» å gjøre med dette? Det fundamentalistiske er at du bastant påpeker hva menneskeheten som helhet trenger. Det er en mildt sagt problematisk verdivurdering. Jeg tror ikke jeg forstår hva du legger i dette. Kan du utdype? Jeg spurte fordi jeg ikke skjønte koblinga du gjorde. Du skrev: «Eg tek avstand frå eit kvart verdssyn som hevdar at enkelte ikkje er i stand til å tenkje sjølve og må rettleiast eksternt. Ikkje berre er dette grenselaust nedlatande, ikkje berre er det ein sivilisatorisk kapitulasjon (ein gjev opp å kjempe for dei ideane ein trur på), det er òg fundamentet for sensur- og propagandasamfunnet.» Dette er en stråmann. Ingen har sagt at enkelte ikke er i stand til å tenke selv, eller at de må rettledes eksternt. Det som derimot har blitt sagt er at enkelte finner verdi i det fundamentalt sett irrasjonelle. Du ser ut til å være av den oppfatningen at det er umulig å være tenkende (i en forstand som fortjener at ordet brukes) og samtidig religiøs. Og man tenker seg til at man er enig nok med en eller annen religion til at man regner seg selv som en følger av denne, er man slik du ser det ikke lenger tenkende? Jeg tror egentlig hele denne diskusjonen koker ned til dette. Her er jeg grunnleggende uenig i alt du skriver. Den emosjonelle verdien er ikke uvesentlig, den er helt essensiell. Og jeg er veldig spent på hvilke kriterier du dømmer «bra» og «dårlig» for verden ut fra.

Svank: Jeg har inntrykket av at du, som tåa, ser religion og den Judeokristne arven som ett og samme fenomen når negative konsekvenser diskuteres. Mange av innvendingene du kommer med, som jeg sånn delvis er enig i, vil være bomskudd anvendt mot taoismen.

Svank: Jeg skrev at religionsdebatter på nett vanligvis er lite fruktbare, ikke at «slike debatter ikke kan være fruktbare». Men fair nok, mulig de jeg har lest eller deltatt i ikke er representative. Der ligger mye av problemet, spør du meg. Du vil fullstendig klarhet, rasjonalitet og to streker under svaret der det ikke lar seg gjøre å oppdrive det. Spør du meg høres fjolledebatten du skisserer ut som et bedre utgangspunkt enn den påtatt krigerske logikk-posturen du går inn med her. Da utvider jeg spørsmålet: Hvorfor gir det ikke grunnlag for et eget fag? Hva med litteraturvitenskap? Er dette kun verdifullt dersom litteraturviteren fokuserer på historien rundt bøker, bakgrunnen til forfatteren (og lignende); men fullstendig verdiløst dersom man går inn i materien og antar at det er noe mer enn blekk på papir her? Uendelig er en overdrivelse. Enkelte ateister har slik jeg ser det en tendens til å se religion som problemet der kultur mer generelt er synderen. Robert Wright har skrevet om hvordan enkelte av de prominente ateistene bommer fatalt når de skal forklare konflikter fordi religion popper opp som et slags standardsvar. At du ikke klarer å se en eneste synes jeg fortsatt er ganske eksepsjonelt, men det har nok med at jeg ikke deler begeistringen din på vegne av logikk og rasjonalitet som «alt vi trenger». Mest fordi jeg ikke tror på det ene, universelle svaret for hele «vi». Du fikk en forklaring. Vitenskap kan ikke fortelle oss (per idag, ihvertfall) med sikkerhet hvordan alt startet, hva som kom før «alt», hvorfor vi er her, osv osv. La gå at religion heller ikke kan gjøre dette i vitenskapelig forstand og la gå at det siste spørsmålets antagelse om at det finnes noe «hvorfor» sikkert er feil. Uansett har religionene for mange en tyngde gjennon deres varighet, mystikk, osv osv. For mange er det derfor noe håndfast å forholde seg til. At argumentene ikke «holder mål» rent logisk er fullstendig irrelevant. Men om «alt som er sant» ikke holder for enkelte? Her er du inne i ateistisk evangelisme, gitt. Det er ingen nødvendig motsetning mellom «å tenke selv» og å søke mot ting som ikke kan bevises gjennom den vitenskapelige metode. Det eneste som er grenseløst nedsettende her er å kategorisk avvise all søken mot slikt som mindreverdig og usivilisatorisk. Så enten må man kjempe for at alle tar det samme utgangspunktet som en selv (en slags manifest destiny, om du vil), ellers kapitulerer man sivilatorisk? Veldig uenig, for meg høres det du skisserer ut som en sivilisatorisk sjåvinisme. I hvilken forstand? Og hva i alle dager er «sensur- og propagandasamfunnet»? Jeg savner imidlertid argumenter fra deg også.

Jeg tenkte det samme ...

Jeg pleier vanligvis å styre unna diskusjoner som denne fordi de er tidkrevende (om man følger løpet ut, that is) og vanligvis lite fruktbare. Om det er åpenbart at den som setter i gang diskusjonen gjør det i en oppspilt tilstand, som "faen" i trådtittelen får meg til å tro at er tilfellet her, er det et dobbeltvarsko. Men greit nok. Diskuterfilm har ikke vondt av mer aktivitet. Først og fremst: Hva legger du i religion. Er det den Judeokristne arven du vil til livs? Strekker misnøyen seg til retninger som taoismen? Hva med panteistme, for eksempel dypøkologi? Er det konsekvensene av religion som irriterer, eller er det det faktum at religioner (eller overtro mer generelt) har hatt en ubestridelig plass i nærmere alle kulturer til enhver (dokumentert) tid? Det er en voldsomt bred pensel du maler med her. Det er kanskje uunngåelig i religionsdebatten, men en klargjøring gjør det enklere å forstå hvor irritasjonen kommer fra. Hvorfor skulle ikke teologi være et "reelt" fag? Dette kan vel religiøse mennesker svare godt nok på selv. Og du gjør det forsåvidt i sitatet under. Spørsmålet kan besvares like nedlatende som mange av «nyateistene» gjør: Enkelte har behov for en sutteklut, noe å finne trøst hos i en ellers kaotisk, og fundamentalt sett meningsløs, verden. Hva «sannhet» og «visdom» gjelder tror jeg du godt er klar over at dette i siste instans koker ned til subjektivitet (bortsett fra påstander som går på det målbare, selvsagt, som historiske hendelser og naturvitenskapelige fenomener). Hvem er du eller jeg til å si at det å ha et solid rammeverk av prinsipper og leveregler å forholde seg til ikke kan ha en verdi for mange? Og at nettopp det tradisjonelle, den historiske og kulturelle tyngden, gir dette en aura for de mottakelige som det å «lage sine egne regler» ikke vil være i stand til? Hva med taoistiske meditasjon og sexritualer - er de mindre verdt enn en vitenskapelig gjennomføring av det samme, fordi de omfatter fjollete, udokumenterte (eller rett og slett motbeviste) begreper? (Jeg velger bevisst taoismen som eksempel, siden jeg vet at enkelte prominente ateister, for eksempel Sam Harris, verdsetter mye øst-asiatisk (religiøst) tankegods.) Hva forventer du egentlig? En ubestridt definisjon på et såpass kontroversielt konsept? Jeg har problemer med å tro på at du ikke på et eller annet plan har din egen ide om hva som menes med «å finne en mening» eller «noe mer». For hvilket formål er et svar nødvendig? Om man kjenner at man higer etter noe men ikke er i stand til å forklare hva dette «noe» er, er savnet innbilt slik du ser det? Kan det fylles av empiri? Hvorfor? Det er ikke meningen å terge, men jeg er genuint interessert i å forstå all frustrasjonen andres religiøsitet skaper hos enkelte. Er det en slags utilitarisme som ligger til grunn? Religion forringer livskvaliteten vår, og fører til undertrykkelse, drap og det som verre er? Isåfall melder et tidligere spørsmål seg igjen: Er det noen utvalgte religioner du har i tankene, eller er vi fortsatt på et helt generelt plan? Ellers er jeg enig med de andre som har uttalt seg. Og jeg har problemer med hvordan disse debattene alltid blir så forbanna kategoriske. Enten er religion fundamentalt sett noe dritt som holder oss tilbake, ellers er det en positiv kraft som løfter oss fra et materialistisk fengsel besatt av det målbare.

Captain Murphy Mixtape som ble sluppet i går (?). Mange spekulasjoner rundt hvem dette er. FlyLo har gjort mye av produksjonen, og Tyler og Earl er definitivt involvert.

Stort rom! Bor i New Territories, så grei avstand fra sentrum ja. Men ikke fullt så trangt og klamt her, så trives veldig godt.

Dette er det nærmeste en "post bilder av kåken din"-tråd vi har, ikke sant? Jeg har bodd her siden september, så det er vel på tide å legge ut noen bilder. Disse er fra da jeg flyttet inn (bortsett fra siste bilde). Rommet mitt er betraktelig fullere av bøker og papirlefser nå. http://img13.imageshack.us/img13/1750/dsc4569tk.jpg Stua. TVen har HDMI-inngang, for første gang kan jeg nyte denne teknologien. http://img805.imageshack.us/img805/480/dsc4577.jpg Kjøkkenet. http://img515.imageshack.us/img515/9087/dsc4576.jpg Rommet mitt. (Deler leiligheten med en irsk ungdomsskolelærer.) http://img222.imageshack.us/img222/3126/dsc4596a.jpg Utsikt fra stuevindet http://imageshack.us/a/img836/6808/dsc5046.png Tesamlinga. Jobber iherdig med å farge tennene mine gulbrune. Noen andre som har flyttet nylig? Papillion, USA-kåk?

Jeg satt igjen ganske skuffa etter første gjennomlytting. Den har vokst siden det, men jeg synes nok andreplata var markant bedre. Jeg vet ikke helt, mye av materialet føles for likt, samtidig som at enkelte sanger bare er slitsomme (de jeg hadde hørt på forhånd, "Plague" og "Wrath of God," men aller mest "Insulin"). Dette er definitivt en plate som gjør seg best ca 20 minutter etter en kaffekopp. Jeg merker musikkteknikkvokabularet skorter her, men selve "sounden" (ugh) er langt mindre raffinert enn på forrige skive. Noe som sikkert gjør mer spredte reaksjoner uunngåelig. Farg meg sånn passe skuffa. Men det er fortsatt nok bra her til at jeg synes det er en god plate, alt i alt.

Liker den nyeste skiva til Lindberg bedre enn den han ga ut tidligere i år. http://www.youtube.com/watch?v=G7W05zPuAjQ Mikset i sin helhet av Todd Terje. Det høres. Ny skive fra Fat Jon også: http://www.youtube.com/watch?v=L2xYB8XJtR0

Litt snålt dersom du ikke likte den forrige skiva hans (eller en eneste sololåt han har gjort), da. Synes plata er solid, helt klart blant de fem beste hiphopskivene fra i år. Selve "konseptet" kan jeg ikke forstå (eller jo, egentlig) at folk lar seg begeistre så voldsomt over. Men det er mer enn nok av god produksjon og tålelig bra tekstmateriale her, og bortsett fra et par sanger som har fått litt for mange minutter til rådighet, samt et par generelt svake, er dette bra saker.

Gratulerer med det!

Enig. Forrige episode var ikke så verst, men ellers har det vært en rekke ganske kjipe episoder, begrenset til et eller to "øyeblikk" per episode. Kommer til å fortsette å følge med, men håper det tar seg opp.

Er jeg så gjennomsiktig, altså? Jeg synes Key to the Kuffs jevnt over er en svak skive, ja. Jneiro Jarel er en spennende produsent, men her synes jeg han bommer like ofte som han treffer. Det er et par låter som sitter skikkelig (Banished og Wash Your Hands er soleklare favoritter), men jeg savner mer av DOOM, og synes ikke gjesteartistene bidrar med noe særlig. Likte Born Like This bedre. De fleste har sikkert fått med seg denne nå, gleder meg virkelig til Flying Lotus' nye. http://www.youtube.com/watch?v=-pVHC1DXQ7U (Jeg synes Nils m/Skills er en flink fyr, men har ikke hørt om skeez tv før nå ...)

Okei, halvannen uke tilbakelagt i Hongkong, så på tide med noen betraktninger. Lang slutten-på-uka-post må være lov. Det er neppe kontroversielt å anta at det har mye å si for innfallsvinkelen, hvordan man oppfatter omgivelsene sine, og «persepsjoner» mer generelt, hvorvidt man reiser et sted som turist (på kort sikt) eller for å bosette seg der for en lengre periode. Det som kan virke spennende og forlokkende med turistmentaliteten kan lett fremstå skummelt og stressende når man har i bakhodet at «her skal jeg bo et helt år». Her er det selvsagt en haug variabler som spiller inn, ikke minst hva slags personlighet man har, og kanskje også hvor mentalt forberedt man er på annerledeshet. For min egen del vet jeg veldig godt at jeg trives trygt plantet i komfortsonen, eller (siden den setningen er tautologisk) rettere sagt at komfortsonen min gjerne snurpes inn etterhvert som jeg danner meg faste rutiner. Enkelt og greit at redebyggingtendensen er der. Så jeg var forberedt på at det ville bli en overgang, jeg hadde fortalt meg selv at det nok ville bli mentalt slitsomt den første tiden. Og det har helt sikkert hjulpet, selv om det ikke gjør deg immun. Uansett. Det jeg ikke hadde satt meg noe særlig inn i var Hongkongs ulike distrikter. Jeg visste at Mongkok var «midt i smørøyet», men at det var så trangt, så bråkete, så klamt, og så preget av mat- og eksosluft, var jeg ikke klar over. (Eller kanskje var jeg det, men uansett hvor mye innsats man legger i å forestille seg diverse sanseinntrykk kommer det sjelden særlig nært virkeligheten, i hvertfall når det er en virkelighet man ikke har personlig erfaring med.) Så da området viste seg å være Bangkok på steroider, da jeg knapt hadde sovet de foregående 48 timene, og da jeg så hostellrommet og omgivelsene, var det vanskelig å ikke tenke «hva faen har jeg egentlig gjort nå». Kontrasten var enorm, det var under en uke siden jeg fortsatt var på ferie i indre Sogns fjellheim, med knapt et menneske rundt meg. Den eneste tidligere erfaringen jeg har med (Sør)Øst-Asia er Thailand, og mens klimaet ikke er helt ulikt er atmosfæren, tempoet og gestalten radikalt annerledes. Også er det det der med turist kontra langtidsboer igjen, i Thailand var det hele tiden «her skal jeg være i tre uker». Og ikke minst reiste jeg den gangen med familie. Det å reise med andre i motsetning til å reise alene er også relevant, fordi man med andre har muligheten til å dele både de gode og de dårlige erfaringene. Man har noen å snakke med når man spiser, det er lettere å innta den «leve i øyeblikket»-mentaliteten heller enn å falle inn i dype tanker. Engelsknivået her, eller hvertfall folks villighet til å snakke engelsk, er mer begrenset enn jeg hadde forventet. Før jeg kom i snakk med siste huseier (mer om det senere) var det en fyr med Downs syndrom (som samler inn penger til en veldedighet) som utvilsomt tronet lista over alle som pratet med meg, både når det gjaldt guts og språkferdigheter. Så det har vært spesielt, særlig den første uka, å være i verdens tettest befolkede område uten en eneste person å snakke med (om vi ser bort fra butikkekspeditører og tilsvarende, selvsagt). Filmreferanser har vært en slags trøst til tider, særlig (og de som ikke har sett den gjør det nå) Tsais «What Time is it There» har tankene vandret til (med meg i rollen til Shiang-chyi Chen, bare geografisk inverst (hun reiser fra Taiwan til Frankrike) ). Og Lost in Translation, hvor jeg har rollen til Scarlett Johansson, bare at jeg lever under langt kummerligere forhold og ikke har noen Bill Murray å kose meg med. Litt kjipt at jeg ikke finner noen referanser med mannlig protagonist, men føkkit. Det er også litt overveldende å tenke på det formelle som skal fikses, selv om jeg gjorde mye på forhånd. Ikke minst det med bosted, det står hele tiden som den største utfordringen. Som redebyggere flest har jeg en ofte overdreven frykt for å ende opp med å bo under forhold jeg misliker. Det er ikke ment som at kravene mine er spesielt høye (her er alt jeg ønsker meg/forventer et sted hvor jeg kan sove, dusje og kanskje koke meg litt ris, uten at jeg går og tråkker i kakkerlakker på et fuktskadet gulv). Men fra det jeg har lest (og siden sett selv) er standarden her en helt annen, for samme pengemengde. Som i: Det er billigere, i absolutt forstand, å bo i Norge. Og det er mye billigere å bo et sted i grei stand. I hvertfall når det er snakk om å bo alene. Av alle visninger jeg var på, var det kun to steder som ikke umiddelbart skrek «her kan du ikke bo». Det ene av dem (samt alle de andre) hadde huseiere som ville binde leieavtalen til 12 måneder. Av de jeg ikke en gang vurderte seriøst var det ene en hustakløsning, hvor man er gjerdet inne, den andre en av de ulovlige løsningene (en leilighet delt opp i flere forskjellige, med en elektrisk løsning fra innerste helvete, årlig ansvarlig for en del dødsfall og uten noen skikkelig rømningsvei). Så selv etter at jeg begynte å bli mer komfortabel med omgivelsene mine, med klimaet, med lydene og alt det andre, sto hele bostedsituasjonen over meg, og gjorde det vanskelig å nyte disse ukene før semesterstart som en ferie. Men selv om jeg syntes bostedsituasjonen var stressende satte jeg daglig av tid til mer behagelige stunder. Det lokale biblioteket ble en åndelig gullgruve (tolk det på minst mulig svulstig vis, plis), jeg fant et uteområde hvor man kan sitte i skyggen og lese, og bortsett fra meg er det mest vaskehjelper/vaktmestre på pause, og lokale folk som bare ser ut i luften og tar en pause «fra alt», som henger der. Har kommet halvveis i tredje bind av Brødrene Karamasov, og siden jeg ble ferdig med andre bind rett før jeg dro (i nevnte fjellheim) har det vært noe behagelig fortsettende ved å lese det tredje bindet her. For ikke å nevne at det er en ekstremt god bok, da. Ellers har jeg pratet en del med hun som driver hostellet, en veldig pratsom og åpenbart ekstrovert dame, ikke så mye eldre enn meg (og den eneste på hostellet som prater engelsk). Det har også vært bra å besøke universitetet, selv om forelesningene mine ikke starter før 10. september. Det funker som en slags påminnelse om at jeg faktisk er her for noe bestemt, at den «svirre rundt og bekymre seg for bosted»-situasjonen er midlertidig. Fått satt meg bedre inn i bussystemet på campus også, godt å ha gjort. Stakk innom kontoret tilknyttet programmet mitt i går og hilste på de jeg har utvekslet en haug eposter med derfra. Veldig hyggelige folk, og ikke minst en sjokkerende god uttale av «Knut». Herr Landlord lo godt og lenge over at jeg het «Nut», eller uttalt på norsk «keh-nøtt», så jeg har begynt å si til folk at de heller kan kalle meg «Newt». Over til det beste, da. Fikk signert avtale med huseier i dag (og betalt depositum for to måneder, pluss septemberhusleia). Det var den desidert fineste leiligheten jeg så på. I en relativt ny bygning (fra 1996), i veldig fin stand, med et stort (minst 3-4 ganger så stort som det andre jeg har sett) kjøkken, full innredning, osv osv. Skal dele det med en ire (engelsklærer fra og med september) som jeg møtte i dag, virker som en hyggelig fyr. 4000 Hongkong dollar i måneden, aka 3000 norske kroner (før vi regner med vann og gass, men akkurat det er ganske rimelig her). Ligger i Kam Fung Court (bilde), rett ved Ma On Shan. Det er et rolig strøk til Hongkong å være, mest familier som bor der. Utsikten er veldig bra, det er joggevennlige strekninger rett ved blokka, osv osv. Buss (og minibusser) direkte til universitetet også, og bare ett bytte om jeg tar MTR. Huseieren har nettopp flyttet ut selv, og det er første gang han leier ut, så jeg lurer på om det er derfor prisen er såpass rimelig. Så ja, en enorm byrdelettelse, flytter inn neste fredag. Med bostedsitusjonen løst er det mer eller mindre bare det å åpne en bankkonto som gjenstår. Posten er treig, venter på adressebevis. Men det er en så minimal (egentlig ikke-eksisterende) bekymring at det nesten ikke er verdt å nevne. Gleder meg veldig til semesteret begynner for alvor, til jeg møter folka jeg skal studere med, osv, osv. Nå kan jeg slappe litt mer av, skaffe meg noen nye klær, de greiene der. Nå er dette meg. Bortsett fra at jeg ikke eier, men leier. http://www.youtube.com/watch?v=4-0utDrWa5w

Brukeren SHDR fra Spillegal (som jo ikke er helt ukjent for lesere av Spillborring) har fått et tilsvar til Alex Hutchinsons kritkk av japanske spill på trykk hos Edge Online. Verdt å lese.