Christian

The Walking Dead er en frustrerende serie. Digger zombiene, de er oldschool - knallgode effekter og fantastisk makeup og gore, selv om cgi blod begynner å bli brukt mer og mer. Har nettopp sett sesong 3 på us netflex, selv om jeg sa jeg aldri mer skulle se denne serien midt i sesong 2. Det var da de holdt til på farmen og det var mer såpe enn blod. Og jeg har egentlig aldri likt karakterene. Og latskapen blant manusforfatterene. Jeg hater når en karakter ligger under en bil og zombier går forbi og karakteren MÅ hikste og lage lyder. Det er fare på ferde og du klarer faen meg ikke holde kjeft. Eller du forteller ungen at du må holde deg HER for HER er det trygt og ungen MÅ stikke av. Sånne ekstremt irriterende scener er her for mye av, og når karakterene aldri klarer å gi meg noe form for sympati - jeg klarer ikke å heie på dem, ja så er jeg likegyldig når det dør - faktisk så HEIET jeg på enkelte hovedkarakterer når de døde. Endelig. Så jeg hørte at det tok seg opp når de forlot farmen og de havnet i et tomt fengel. Serien fant steamen igjen. Vel sannheten er at serien fant DELVIS steamen igjen. Sesong 3 er mindre såpe og mer zombieaction. MEN kom igjen, karakterene er like idioter og irriterende. Igjen MÅTTE de ta med masse irriterende scener, f.eks. et helikopter styrter og hovedpersonen gjemmer seg bak en busk og flere badguys dukker opp og undersøker vraket. Og hva gjør hovedpersonen, som vi liksom skal heie på, bak busken? HOSTER og lager lyder. Dette er Walking Dead i et nøtteskall, manusforfatterene gjør karakterene naive for å "lage spenning". Vel de lager ikke spenning, de lager forbannelse og irritasjon. Gi meg et hint når serien har kommet så langt at alle hovedpersonene dør, DEN episoden ser jeg frem til.

OMEN (1976) En slags Michael Moore dokumentar for de kristne dette. For oss vanlige dødelige er det en ganske stilig film egentlig, ikke så skummel som da jeg så den ung og grønn - men her er mye å sette pris på, knalltøft foto, et fantastisk soundtrack av Jerry Goldsmith, kule dødsscener, gode skuespillere. Og det ER gøy med disse bibelske fantasiene. OMEN II (1978) Har en kul dødsscene (heisen) men ellers er det tamme greier. En blir sittende å tenke tanker som "tenk at det er 28 år siden William Holden var med i Sunset Boulevard da denne filmen ble laget" og slike ting når en ser den. Og kråkescena fikk meg heller lyst å se The Birds oppatt. Var med i begynnelsen, men datt av halvveis. OMEN III (1981) Denne var den jeg likte minst av alle 3 når jeg så den på vhs. Nå er det helt omvendt. Ble overraskende involvert. Satans avkom har blitt voksen og ser sitt snitt å få makt gjennom politikken. Og selvfølgelig, nazareeren sin andre ankomst lager trøbbel for de planene og Damien må ty til det gode gamle bibelske trikset med å utradere guttebabyer født i samme tidsrom som Kvitekrist. Synes Sam Neill gjør dette til en fornøyelig affære. Nydelig film teknisk. POLTERGEIST II (1986) Nr 1 er en av mine store 80talls favoritter. Nr. 2 er ingen god film egentlig, men en ting skal den ha: Skal en begynne å rangere skrekkfilm badguys over hvem som er mest creepy, så komme Kane temmelig høyt opp på listen. Scenen da han rusler opp innkjørselen i strålende sol/regn imens han nynner "god is in his holy temple" gir meg gåsehud bare jeg tenker på det. Ellers er effektene stilige på sin 80talls måte og Goldsmith leverer atter en fantastisk soundtrack. Men mangelen på Spielberg er prekær, får ikke samme feelingen som den første.

Har runda GTA V. Vet ikke helt, luften gikk sakte men sikkert ut av ballongen sånn halvveis da jeg innså at spillet egentlig er forbausende tomt. Belønningen for alt strevet er for liten, og det er liten utvikling blant karakterene. Det er nok ikke så bra som de fleste vil ha det til, selv om jeg var solgt (og snakket meget varmt om spillet) til å begynne med. Hadde det mye gøyere med å spille Far Cry 3, og det er langt fra opplevelsen jeg hadde med Skyrim.

Dette er godsaker og Criterions blu-ray er en lekkerbisken. Stemningen og atmosfæren i filmen er helt fantastisk.

Enig at denne er dårlig. Mitt største ankepunkt er at den prøver å "forklare" Myers, det tar bort all mystikk og gjør Myers mindre skummel. Ellers døde moderne horror ut, for min sin del, da asiabølgen tok slutt rundt 2005 (Found footage og torturporr, gjesp). Og jeg forstår ikke den gode mottakelsen Ti West får. House of the Devil, ja jeg forstår tiltrekkelsen mot 80tallet - men 80tallets horrorfilmer var jommen ikke SÅ kjedelige.

Vet ikke om det var meningen at en skulle bry seg om disse karakterene, overfladisk og avskyelig ungdom som var enda verre i virkeligheten (se dokumentaren), hvorfor prøve å gjøre dem sympatiske? Synes filmen var bra som horrorfilm, ble skremt over denne besettelsen og tankegangen disse kidsa har. Og ser en dokumentaren på blu-rayen så får vi faktisk vite at disse kjendisene ER så naive - Paris Hilton la faktisk husnøkkelen under matta og Lohan låste ikke døren når de reiste bort. De mente de bodde i et trygt overvåket område og det var ingen fare. Dette skjedde faktisk så da blir det feil å rakke ned på filmen handlingsmessig. Men ja den var litt slitsom, men mest fordi jeg ble irritert over kjendiskulturen og "kidsa i dag". Men søppelfilm, naaa.

Jeg hører/leser at min favorittfilm Battle Royale dukker opp støtt og stadig når det gjelder Hunger Games. Hvor like er disse filmene egentlig?

Hvor i all verden skal jeg få tak i denne filmen? Utifra det Svank skriver her MÅ jeg se denne hehe

Jeg vet ikke. Klarer ikke å se på Lynch´s Inland Empire som ekte FILM, mer som et eksperiment, en kuriositet. Så nettopp Lost HIghway på blu-ray, helt fantastisk, skikkelig filmfølelse. Men Inland? Nei, klarer ikke å kalle det en ekte film. Formatet blir for amatørmessig, for uinteressant, det kan ikke måle seg - NÆRME seg ekte film. Jeg krever en viss standard når det gjelder film, og jeg mister med en gang interessen når jeg ser filmer skutt med dårlig HD og lavere format. Social Network er en annen sak, skutt med en helt annen type dyr HD som er mer filmatisk. Stor forskjell, på samme måte some super8 og 35mm.

Synd babes-tråden ble slettet. Er dette første gangen en tråd ble sensurert på dette forumet? Off topic, I know, men lurer litt på om det er ofte moderatorene sletter tråder eller sensurerer poster.

Tiåret oppsummert, dette er min favorittplate: http://img109.imageshack.us/img109/8682/058f224128a034172e49401.jpg

CGI er fett, bring it on. På samme måte som stop-motion var fett, bring THAT on. Stop-motion var ALDRI realistisk, men i min bok ser det dritfett ut uansett. Er motstanden mot CGI fordi det ikke er laget for hånd? Der en stop-motion animatør, som den eminente Phil Tippettt (Star Wars, Indy, Robocop), brukte tid på å animere en liten dukke brukt i bluescreen for å blende inn ekte film, eller en som maler bakgrunner for hånd på glass i form av matte paintings - er det mer KRED enn en fyr som sitter bak et tastatur?? Ja jeg digger Temple of Doom, da de faller fra taustigen og kamera følger en bluescreen animert person nedover fjellskrenten. Men det ser ikke realistisk ut. Personene som faller er så markerte de har et omriss, på samme som monsteret i begynnelsen av Return of the Jedi for eksempel. Effekter som stop-motion og bluescreen har aldri vært realistiske. Men det bryr jeg ikke meg om. CGI, ja mye dritt, mye drittbra. Den første offisielle dataeffekten var vel fra Young Sherlock Holmes i 1985 da han ridderen fra kirkevinduet blir levende. Så kommer en bølge av filmer med banebrytende dataeffekter: Willow, The Abyss, Terminator2, Jurassic Park etc. Men hele tiden vet vi at det er effekter. So what? Mye av CGI tenker vi aldri over, bakgrunner, pusse/fikse ting i bildet. Noen ganger kommer effektene i forgrunnen som for eksempel i nyeste Indiana Jones, la oss ta den scenen da sønnen i Tarzanstil hopper mellom trærne med masse aper, eller da maurene kommer opp fra tuene og spiser en kommunist. Ingenting her ser fotorealistisk EKTE ut. Men hadde det sett bedre ut i stop-motion eller andre teknikker anno 2009? No way. Vil det si at vi bare skal lage realistiske fantasifilmer utifra det som ser fotorealistisk ut? Selvfølgelig ikke. Alle disse teknikkene, gammeldags eller moderne, klarer ikke å ødelegge en film for min sin del. Er jeg med i selve filmen, så driter jeg i om det er stop-motion eller CGI. Det som teller er om jeg hadde en god opplevelse, om jeg klarte å innvolvere meg - for meg har da effektene ingenting å si. Hvis du hater dataeffektene i Avatar, er det egentlig effektene du hater, eller er det bare en motstand mot alt ikke er ekte og realistisk og du egentlig ikke liker sånne filmer? For å si at dataeffektene i Avatar er dårlige er i min bok som å si at foto i Gudfaren var ræva. At skuespillet til DeNiro i Raging Bull sugde. At Lawrence of Arabia er for lang og kjedelig. Du får null respekt for ditt syn hos meg. En må ta en film for det det er. Jeg blir kvalm av folk som sier at King Kong fra 1933 ikke var noe særlig fordi effektene sugde, de holder ikke mål idag blah fuckings blah. Vel, hvis du ikke klarer å se en film utifra den tiden den ble laget og på samme bedømme den utifra den teknologien de hadde og måten de gjorde ting på eller tenkte, så forstår jeg faen meg ikke hvorfor du i det hele tatt er interessert i film.

Har siden i idag tidlig pløyd gjennom sesong 4. Sesong 3 var litt tam, likte denne mye bedre. Kan være at min gamle favorittskuespiller fra 80tallet som jeg ikke har sett på noen år, John Lithgow, dukker opp her og stjeler mye av inntrykket. For en fantastisk fyr, for en knall skuespiller. Ja, Dexter sliter med familien i denne sesongen også - men synes tempoet tok seg opp og likte bi-historiene bedre enn på lenge. Faktisk så gikk det alt for fort å se disse 12 episodene. Og nevnte jeg John Lithgow?

Nr 4 er Sophia Bush (One Tree Hill, The Hitcher). De fleste av disse chicksa er med over hele sesonger (Sophia er bare med i 3-4 episoder etter det jeg husker).

Digger du Seinfeld så skjønner du greie med Curb. Larry David er en mer "realistisk" versjon av George Costanza, og George er jo basert på Larry. Pinlige situasjoner, nedrakking av sosiale normer/koder etc. Og siden Curb er på HBO kan han ta alt mye lengre enn hva Seinfeld kunne. Men i bunn og i grunn er Curb en SVÆRT nær slektning av Seinfeld. Begge er serier "about nothing" som Seinfeld og David sier.