Jump to content

Zelmo Swift

Members
  • Posts

    178
  • Joined

  • Last visited

Contact Information
 
   

Zelmo Swift's Achievements

Newbie

Newbie (1/14)

0

Reputation

  1. Aner ikke om dette er praktisk mulig eller ikke, men jeg tror et system hvor man kan "like" individuelle innlegg (som på Facebook og noen andre nettforum, f.eks Spillegal) har potensiale for å øke aktiviteten på forumet. Kompetansen og interessen til folk her inne har etterhvert blitt så spissa at mange skriver anmeldelser, artikler og meninger om ting man kanskje ikke har så mye å si om selv, men som man likevel setter pris på. Likes kan være en måte å gi positiv tilbakemelding på i denne typen situasjoner, i tillegg til at det vil bli mer motiverende å ta seg tid til et innlegg om det er en større sjanse for at man i hvert fall får noe igjen for det. Det er kanskje banalt, men denne type belønninger fungerer faktisk. Å like noe kan dessuten fungere som et slags bokmerke, som gjør det lettere å gå tilbake til gode enkeltinnlegg som ellers ville forsvunnet i lange, gamle tråder. Hva tror folket? Er dette noe som lar seg gjennomføre, Svank?
  2. For meg virker det som om religiøse skikker (og særlig muslimske) både kan og blir kritisert hyppig i den offentlige samtalen (jfr. moralpolitidebatten fra tidligere i sommer, eller alle diskusjonene om religiøse hodeplagg og halalkjøtt for den saks skyld). Personlig tror jeg egentlig det er det motsatte som er tilfellet, at praksiser som blir legitimert ved at de er økonomisk eller politisk nødvendige er mer uangripelige enn praksiser mer eksplisitt basert på tradisjon, og da særlig fremmede tradisjoner. Hadde vært interessant å høre tankene dine om dette, Svank. Tror det er en mer fruktbar diskusjon enn den vi har nå. Poenget mitt var nok mer retta mot tåas påstand om at religiøs mishandling er prinsipielt verre enn mishandling for effektivitetens skyld, så beklager om jeg blanda kortene og tilla deg meninger du ikke har.
  3. De fleste kunne nok utmerket godt levd som vegerianere, man har kjøttindustri fordi folk flest liker å spise kjøtt. Norsk lov pålegger forresten bedøvelse av dyrene før slakting, så halal i Norge bygger ikke på prinsippet om å gi dyrene en mest mulig smertefull død (hvorfor ta seg bryet med å vende dyrene mot Mekka om så er tilfelle?). Og diskusjonen blir absurd når man ikke tar for seg hvordan dyret lever frem til slaktingen, men bare ser på selve slakteritualet. Hva er bedre: Et liv under inhumane tilstander som dette og en human slaktemetode eller det motsatte? Jeg forsvarer ikke halal qua sin status som religiøs praksis (jeg forsvarer ikke halal i det hele tatt), men det virker som om du og tåa vurderer halal mer ut fra at sin religiøse begrunnelse enn etter standarden i kjøttindustrien ellers. Jeg antar dere mener det er lettere å unngå religiøst motivert dyremishandling enn dyremishandling motivert ut fra strukturelle og økonomiske hensyn, fordi den ene synes arbitrær mens den andre virker nødvendig, men det synes jeg er en farlig retning å gå. Men her er vi vel for grunnleggende uenige til at å komme noen vei, så om du vil kan vi godt sette strek.
  4. Vil si halalslakting ligger et godt stykke unna konemishandling, men ser poenget. Ikke meningen å skape en stor diskusjon, men står fortsatt ved at halalkjøtt ved Arbeiderpartiets sommerleir er en ren symbolsak, all den tid man har en matindustri hvor rovdrift og systematisk utrydning både av dyr og miljø belønnes. Så lenge dyra slaktes etter norsk lov blir det poengløst å single ut religiøse praksiser bare fordi de er religiøse. Med mindre man mener man målrasjonelle handlinger bør underlegges en annen moralsk standard enn tradisjonelle handlinger, i hvilket tilfelle jeg er grunnleggende uenig.
  5. Ikke for å spille relativisme-kortet her, men er det prinsipielt verre å pine dyr for religiøse årsaker enn å gjøre det for effektivitetens skyld, slik man gjør ellers i kjøttindustrien? Dette må vel være definisjonen på en symbolssak. Det er enkelt å kritisere mot halal for dem som uansett aldri spiser halalkjøtt. Folk burde heller ta en titt på sine egne forbruksvaner enn å henge seg opp i dette. Dessuten: Religion (særlig islam) henger sammen med etnisk bakgrunn, som er i ferd med å etablere seg som en økonomisk skillelinje her i landet. Politisk interesse og erfaring fra organisasjonslivet kan veie opp for sosial bakgrunn. Om det å tilby halalkjøtt kan bidra til å senke terskelen for etniske minoriteter å engasjere seg politisk, synes jeg det er en ålreit byttehandel. Det er få ting som gir bedre grobunn til religiøs ekstremisme som sosial eksklusjon.
  6. Det er en hiphop-linje som kødder med måten visse deler av overklassen beskjeftiger seg med dyrerettigheter, samtidig som de profitterer på et økonomisk og politisk system som driver strukturell vold mot fattige (svarte). Skjønner ikke at det skal være noe å ta sånn på vei over.
  7. Zelmo Swift

    Seriemani

    Ikke sett The Vikings, men ble imponert av The Americans. En av disse high-concept-seriene som også får til karakterisering og tight plotting, bra stemning. Mer Mad Men enn The Walking Dead, heldigvis.
  8. Synes ikke forumet burde stenges. Selv om det ikke postes så mye her akkurat nå er jeg ofte innom for å bla gjennom gamle film-, musikk- og litteraturtråder, for å få anbefalinger og finne frem til ting jeg ikke har hørt om fra før. Det er mye kunnskap her inne, mange fine diskusjoner og anmeldelser, altfor mye til at det burde bli slettet. Og om det ikke slettes, er det vel like greit å holde det åpent?
  9. Mange gode, interessante lister så langt. Selv falt jeg av litt etterhvert, men fikk nå sett en del. Slik må det bli: 01: Au Hasard Balthazar (Bresson) 02: Faces (Cassavetes) 03: An Autumn Afternoon (Ozu) 04: Death by Hanging (Oshima) 05: Une femme mariée (Godard) 06: Intimate Lighting (Passer) 07: La religieuse (Rivette) 08: Valley of the Bees (Vlacil) 09: Profound Desires of the Gods (Imamura) 10: l'Enfance nue (Pialat) 11: l'Armee des ombres (Melville) 12: Nanami (Hani) 13: Andrey Rublyov (Tarkovsky) 14: le Trou (Becker) 15: Sunna no onna (Teshigahara) 16: Yearning (Naruse) 17: An Untitled Film (Gladwell) 18: The Joke (Jires) 19: Nattvardsgästerna (Bergman) 20: l'Avventura (Antonioni)
  10. Angeleno: Vakke meningen å hylle akkurat, som jeg skrev synes jeg skiva er bedre som kulturelt fenomen enn som musikalsk opplevelse. Liker starten på albumet godt, men det er ujevnt hele veien gjennom, og kvaliteten synker ganske drastisk etter Hold My Liquor. Synes dog skiva er eksperimentell nok. Kanye bør nok forstås som popartist først, og deretter som kritiker/hipster-favoritt. Kanye er den type artist som vinner Grammy-priser, som er med på Oprah, en person med masse penger og et gigantisk PR-apparat bak seg og alt det fører med seg av føringer og begrensninger. Jeg kommer ikke på noen andre midstrøms popartister av den størrelsen som kunne gitt noe slikt på samme måten. Sammenlign med promoteringen av det nye albumet til Jay Z, traust som pokker. Ser heller ikke at Kanye har noe særlig "krav" rettet mot seg om et nytt lydbilde. Det tryggeste for ham ville vel vært å holde seg til MBDTF/Graduation-formelen (særlig etter mottagelsen av 808s, som MBDTF etter sigende ble laget som en slags unnskyldning for). Alt i alt tror jeg Yeezus er den mest kontroversielle platen Kanye kunne gitt ut nå, realistisk sett. Bortsett fra det er jeg enig i det du sier om platas musikalske kvalitet. Når det kommer til sitater, hadde han også en del choice quotes i NYT-intervjuet:
  11. Skjønner at folk ikke liker Kanye, men å kalle ham talentløs er direkte useriøst. Begrunnelse, plz? Interessant prosjekt Engangs, håper du fortsetter. Selv liker jeg Yeezus godt, selv om skiva kanskje er morsommere å tenke på enn å lytte til. Skiva befester Kanyes posisjon som den ledende (på godt og vondt) figuren i hip-hop akkurat nå, og er først og fremst interessant fordi en artist av hans status gir den ut: Den er stygg, vulgær, bevisst utiltrekkende, uten radiosingler, og kulturelt relevant som pokker for å videreføre beskrivelsen av det schizoide senmodernitetsmennesket portrettert på Power. Skildringer av hvordan forbrukerkultur gir en falsk følelse av egenverdi og identitet sidestilles med en skamløs glamorisering av rusen denne falske følelsen gir. I den politiske New Slaves interpolerer han Strange Fruit (en velkjent protestsang basert på et dikt om lynsjingen av svarte på tredvetallet) til en frenetisk, følelsesladet effekt, før han et par kutt senere sampler Nina Simones versjon av låta for å gnåle om personlige problemer i autotune. Poengterte beskrivelser av rasismen i det amerikanske samfunnet danner en rød tråd i skivas første halvdel, før han går videre til å legemliggjøre stereotypiene av svarte (dette siste synes jeg er det mest interessante ved skiva, hvordan den skamløst dyrker et dyrisk, truende bilde av den unge, sorte mannen man kjenner igjen fra gammel sørstatspropaganda, men også fra veldig mye hip-hop). Skildring av usikkerhet sidestilles med stormannsgalskap man ikke aner om skal tas på alvor eller ikke. Avhengighet ligger tungt over låtene, avhengighet til rusmidler, til kvinner, til oppmerksomhet og bekreftelse, men avhengigheten blir også portrettert som en drivkraft Kanye åpenbart elsker å være fange av. Selvmotsigelse og dissonans har alltid vært en viktig del av Kanyes persona, til en slik grad at det er blitt forventet, noe forutsigbart. Lilkevel får Yeezus kraft ved å være hans mest utypiske plate, og det mest rendyrkede selvportrettet han har laget så langt. Til og med Bound 2, på papiret låta som ligger nærmest hans tidligere materiale, fremstår som en grotesk selvparodi. Om MBDTF var en lang utforskning av overjeget er Yeezus ren id, portrett av kunstneren som manisk superstjerne, et siste sprell før han går inn i den bisarre familien han har ordna seg. Gleder meg til å se hva han gjør neste gang.
  12. Zelmo Swift

    2013

    Blir med på bølgen, og slenger ut 25 skiver jeg har likt fra 2013. Noenlunde rangert, med fokus på ting jeg ikke har skrevet om her før. The Knife - Shaking the Habitual The Haxan Cloak - Mark Templeton - Jealous Heart Fire! Orchestra - Exit! The Fall - Re-Mit The Drones - I See Seaweed Dirty Beaches - Drifters/Love is the Devil Dean Blunt - The Redeemer William Basinski - Nocturnes Kurt Vile - Waking on a Sunny Day Anthony Naples - Rad-An1 Ensemble Pearl - s/t Jefre Cantu Ledesma - Devotion Dadub - You Are Eternity Barn Owl - V Prurient - Through the Window Segue - Pacifica Black Jungle Squad - S/T Colin Stetson - New History Warfare 3 Howard Stelzer - The Impossible Astronaut Paysage d'Hiver - Das Tor Sandwell District - Fabric 39 Savages - Silence Yourself Hair Police - Mercurial Roots Demdike Stare - Testpressing #1/#2 MBV har falmet litt, dessverre. Fortsatt mange fine enkeltøyeblikk, men usikker på hvordan det står seg som helhet. Må høre/høre mer på Keith Rowe/Graham Lambkin, Jenny Hval, Joe Panzner/Greg Stuart, Sundrugs, generelt mer hip-hop, Baths, Lapalux, Wolf Eyes, James Rushford/Joe Talia. Dette er veldig på siden, og kanskje et faux-pas: Er det noen her inne som har en invitasjon til what å bomme bort? Har bare gymnasium-invitasjoner i bytte, men det har vel Satan og bestemora hans allerede. Om noen føler seg generøse er det bare å sende på en PM, lover å oppføre meg.
  13. Zelmo Swift

    The Fall

    Hotel er bra, ja. Re-Mit også. På tide å rangere litt snart, Bill? Tenker på å kjøre en spor-for-spors-gjennomgang, poster den nok her i løpet av helga. Hva er neste Fall-skive for deg nå Angeleno?
  14. Zelmo Swift

    The Fall

    MES var aldri noe særlig glad i Madchester-bølgen, men tror fascinasjonen for dance og ravekultur er mer ektefølt enn ironisk. Lost in Music, for eksempel, ikke et fnugg av ironi i den. Tolker alltid skiva som forholdsvis innadvendt - Paranoid Man in a Cheap Shit Room er åpenbart selvrefererende, nærmest utleverende, mens The League of Bald Headed Man er jo et kjærlig spark til egen fanbase (og en sabla god beskrivelse av publikum på den ene The Fall-konserten jeg har vært på). Forresten enig i at "We are the Fall"-linja på Neighbourhood of Infinity er helt fantastisk. Skivas beste øyeblikk for min del, går aldri lei den låta. Om jeg noengang lager en film skal den spilles under fortitlene.
  15. Zelmo Swift

    The Fall

    Bra omtale! Enig i at A Past Gone Mad er en sabla flott låt. Du siterte dog ikke den beste linja: If I ever end up like Ian McShane slit my throat with a kitchen tool/And if I ever end up like U2 slit my throat with a garden vegetable. Personlig holder jeg forøvrig skiva for å være den mest fullendte kombinasjonen av pop, punk og kunst The Fall har levert. For meg er dette kjennetegnet ved gruppa: Blandingen av repetisjon og poppa melodilinjer, Smiths abstrakte lyrikk med beinharde riff. Det er noe befriende upretensiøst og eget over det – kunst uten runkeri, pop uten publikumsfrieri, punk uten idioti. Ved å bruke disco som utgangspunkt setter Infotainment Scan både riff og repetisjon i høysetet, koblet med noen av Smiths mest presise linjeleveringer. I tillegg representerer skiva et tekstlig høydepunkt, et tidlig eksempel på det moduset Smith har befunnet seg i de siste ti årene: En forkastelse av narrativ og konvensjonelt metrikk, til fordel for løsrevne fraser og setningsfragmenter, som settes sammen til et karakterstudie, en tilstandsbeskrivelse eller en tematisk utforskning gjennom repetisjon og kontrastering. Smith er en noe ujevn lyriker, men få slår ham på sitt beste, og på Infotainment Scan er han jevnt over svært sterk. Får forøvrig skyte inn at hverken Why Are People Grudgeful og League Moon Monkey Mix egentlig er med på skiva, de er bonusspor tilhørende en CD-reissue. Mange av de gamle Fall-skivene på Spotify har bonusspor stukket inn før, etter og til og med midt i skivene, så en liten heads-up på det.
×
  • Create New...