Fudoh

Basil Poledouris døde i natt av kreft, 61 år gammel. Han var en av de største filmkomponistene i moderne tid og en av mine store favoritter. Conan The Barbarian, Lonesome Dove, Robocop, Starship Troopers, The Blue Lagoon, Farewell to the King, The Hunt For Red October, Cherry 2000 etc er fantastiske soundtracks jeg aldri blir lei av. R.I.P.

Wow, godt å se denne holdningen i dette jantelovshelvete vi bor i. Stå på!

Asiatisk: A Dirty Carnival, Dog Bite Dog, Dragon Tiger Gate, The Banquet. Og BBC dokumentaren The Nazis - A Warning from History, av Laurence Rees. Må bare se den etter å ha lest boken. Ikke til å tro.

Heller ikke Haisommer boka.

Frostbiten. Gledde meg til denne svenske vampyrfilmen men ble ganske skuffet. Greitt, effektene er ganske ok utifra budsjettet, men herreminhatt for en likegyldig regi - filmingen og lyssettingen er veldig nær amatørnivå, enkelte skuespillere nærmer seg faktisk "22" nivå og da kan ikke all verdens effekter eller gørr (noe det var altfor lite av) redde noen film for min sin del. Replikkene høres ut som de leser rett fra manus uten snev av innlevelse. Begynnelsen var veldig bra, men i det handlingen endte opp i moderne tid falt filmen sammen som det berømte korthuset. At denne har tatt av forstår jeg faktisk ikke. Må vær en kjempekul trailer i omløp. Nacho Libre. Hele filmen beror på om en digger Jack Black eller ei. Og siden jeg gjør det hadde jeg det storartet med denne. Veldig koselig film og veldig morsom, selv om ikke det var hele tiden. Abominable. Hoi, har ikke sett Bigfoot på film siden Harry and the Hendersons på 80tallet. Her dukker han opp i en lavmengodbudsjettsfilm, blodtørstig og fæl med et Rear Window element i historien. Som funker. Stemningsfull, morsom (hey, Paul Gleason, Lance Henriksen, Jeffrey Combs dukker opp i små roller) og totalt uten dataeffekter. Godt å se et monster portrettert av en fyr i kostyme. Fikk en god 80talls skrekkfølelse av denne (a la Silver Bullet etc). Laget av sønnen til den berømte filmkomponisten Lalo Schifrin (Dirty Harry, Amityville, etc etc etc), og da er det vel ingen bombe hvem som laget musikken. Som forøvrig er den beste skrekkmusikken komponert på mange mange år. Feast. Enda en lavbudsjettsfilm (1 mill dollar), regissøren vant en konkurranse og fikk peng fra selskapet til Matt Damon og Ben Affleck (Project Greenlight) til å lage denne monster-splatteren. Og den var ganske blodig underholdende, iallefall med 4 øl innabords. Tar ikke seg selv særlig høytidelig, og rollene er veldig bra castet (alt fra Henry Rollins til Jeson Mewes fra Clerks). Eneste som irriterte litt er denne kaosfilming-i-rask-lukkertid-i-nærbilder i monsterscenene. Hvor kult hadde det ikke idag vært å se et kamera på stativ og full-shot av monstere gnage løs på offerene? (Ok, de prøvde kanskje å skjule det lave budsjettet). Igjen ingen datamonstere, men igjen folk i monsterkostymer og mekaniske latexbeist. Og det funker som F.

For tiden: Ikke soundtracks 1. Zero 7 - Simple Things 2. Massive Attack - Protection 3. Mercury Rev - Deserter's Songs 4. Beck - Odelay 5. Faith No More - The Real Thing 6. Smashing Pumpkins - Siamese Dream 7. Soundgarden - Badmotorfinger 8. Death in Vegas - Dead Elvis 9. Sia - Colour the Small One 10. Emiliana Torrino - Fisherman's Woman Soundtracks 1. The Queen - Alexandre Desplat 2. Indiana Jones and the Temple of Doom - John Williams 3. Giu' La Testa (Fistful of Dynamite) - Ennio Morricone 4. La Dolce Vita - Nino Rota 5. The Da Vinci Code - Hans Zimmer 6. Chinatown - Jerry Goldsmith 7. Mannix - Lalo Schifrin 8. A Bittersweet Life - Kim Jee-Woon 9. Oldboy - Yeong-Wook Jo 10. Shinobi - Taro Iwashiro

Har sett Miike's Imprint, og den hadde vært et lite mesterverk hadde det ikke vært for en viss Billy Drago, den eneste amerikanske skuespilleren her, som overspiller så grusomt i fakter og replikklevering at det er ikke til å tro. Pinligste jeg har sett på mange år (og jeg følgte med på TV'2 Filmstjerne reality). Miike har tydeligvis gitt faen og latt Drago fått seile i sin egen sjø (eller kanskje de ikke forsto hverandre). En annen ting er at de japanske skuespillerne snakker sannsynligvis engelsk for første gang i sitt liv, VELDIG vanskelig å forstå. Vet at MOH er en amerikansk serie og at amerikanere hater teksting, men dette var fullstendig feiltenkt fra produsentene. Ellers var filmen utrolig bra, historien, stemningen, bildene, musikken, mystikken - ekte Miike. Bare synd en irriterer seg grenseløst hver gang Drago dukker opp. For hadde de snakket japansk og med kun japanere på rollelisten hadde dette vært en stor stor film. Slik den er nå kan jeg umulig gi den full pott.

City of Violence. Underholdende gangsterslostefilm fra Korea. Fra mannen bak Arahan og Crying Fist. Dvs kvalitet på alle fronter og bauger. Musikken var en nytelse. Bandidas. En Luc Besson produsert/manus film med norske regissører. Ca 20 minutter inn i filmen begynte jeg å lese lørdagsbilaget i Dagbladet. Maken til uinteressant manus, film, regi og skuespillere med NULL kjemi skal en lete lenger etter. Hvorfor sa dere ja til denne dritten, våre "dyktige" reklamefilmregissører? When a Stranger Calls. Begynner å bli lei av PG-13 skrekkfilmene fra Hollywood. Hvorfor blir slike filmer fremdeles laget? Lenge siden jeg har opplevd noe så forutsigbart. Grusom film. Yamato. Japansk krigsfilm (sann historie) om krigsskipet Yamato (verdens største på den tiden) som ble sendt på et selvmordsoppdrag med katastrofale følger. Litt for melodramatisk selv for meg (og musikken er VEEEL lik hovedtema fra Zimmer's The Rock), men likte filmen alikevel. Angrepsscenene er av typen veldig blodig og realistisk. Interessant å se en krigsfilm fra 2. verdenskrig fra et Japansk perspektiv.

Skal tro om noen hadde reagert hvis noen kalte Uwe Boll en dufus.

Effekten heter ganske enkelt en "dolly zoom". Også kjent som en "Hitchcock zoom", siden han gjorde den kjent. Sist gang jeg la merke til typen zoom jeg mener fungerer, var i "Munchen". Skikkelig go' 70talls zooming. Den type zoom som som jeg hater...hmm den som husker Derrick vet hva jeg mener. Er enig i dette utsagnet: "..zooming into a person can never convey the same sensation as moving closer to the person. [if you zoom] the move feels unnatural and your spectators will sense (and share) your distance from the action (…) If you zoom too much, you may destroy the spectator’s suspension of disbelief in what they’re seeing." Mer om zoomen for eksempel her: http://www.hermenaut.com/a18.shtml

I følge yahoonews fortalte Luc Besson mandag at hans 10. film , "Arthur et les Minimoys" (premiere i Frankrike 13. Desember) blir hans siste: http://news.yahoo.com/s/ap/20060911/ap_en_mo/people_besson

Verdens nydeligste dame, Maureen O'Hara, forteller om sitt møte med Peckinpah da han lagde sin første spillefilm "The Deadly Companions.": "It was a total fiasco. He was oblivious to the fact that he was missing shots that were necessary to cut together a cohesive story in the editing room.. Peckinpah later reached icon status as a great director of westerns, but I thought he was just awful. I found him to be one of the strangest and most objectionable people I had ever worked with. He was mean and got a bizarre satisfaction on the set whenever something cruel happened to an animal. I remember watching him shoot a sequence where a horse tramples a snake to death. Peckinpah nearly worked himself into a frenzy with delight. But my most vivid memory of SP, the one that has stayed with me over the years, is how terribly uncomfortable I felt watching him waste the day away relentlessly scratching his crotch." (fra biografien hennes, 'Tis Herself, anbefales varmt for interesserte av The Golden Age.) Hahaha. Og dette fra en dame som overlevde å ha John Ford som regissør i mange filmer.

Sist gang jeg var på kino reiste jeg meg opp og skreik "hold kjeft for i helvete". Var slikt nødvendig for 5 år siden? Er det bare meg eller har kinopublikummet bare blitt mer uforskammet og likegyldig og ufordragelig? Eller har jeg bare blitt så bortskjemt av hjemmekinoanlegget og vant til NADA forstyrrelser at jeg blir irritert av ingenting når jeg er på kino? Betaler mye for å se en film på kino for tiden så når jeg havner ved siden av et tilsynelatende oppgående eksemplar av kvinneslekten som har med seg babyen sin inn i salen, hvordan i granskauen skal det forventes å kunne leve seg inn i noen film når babyen skriker og dama driver å hysjer hele tiden, da er det faen meg ikke verdt turen. Opplevelsen totalt ruinert. Hva er det folk tenker med?? Film på kino ER best når forholdene ligger til rette, dvs de i salen oppfører seg, holder kjeft, slår av de helvetes mobilene og unngår å ta med seg potetgullposer og fuckings babyer (skulle tro det var unødvendig å si det). Men siden sjangsene for det er mikroskopiske etter min oppfatning, slår jeg herved fast: Film er best på hjemmekinoen.

Og så får jeg vite på øret at en kjempeboks med alle filmene kommer neste år, med masse masse ekstramateriale som den forrige boksen ikke har - nei nå er det nok, Lucas får ikke et øre mer fra meg. Og disse utgivelsene som kommer nå, med originalversjonene som BONUS materiale (en skam at en må ha dobbelt sett av de nye), tydeligvis gitt ut på faen (laserdiskbilde og no-futt lyd) av en som ikke bryr seg utenom å utnytte fanboys. Hadde han brydd seg hadde han restaurert de og gitt de ut med god lyd. Men så lenge filmskaperen ikke bryr seg, gjør ikke jeg heller det.

La oss gå langt tilbake i tid: Hvem husker "Majka - Jenta fra verdsrommet", en tjekkisk serie fra tidlig 80tall tror jeg - der hovedrollen ble spilt av en gullsprayet jente med øyne som glitret og kunne gå på vannet/i taket. Husker den var kjempeskummel, et høydepunkt da den gikk søndagskveldene etter barne-tv. Noen som er gamle nok til å huske en norsk sci-fi/horror serie på NRK som hette "Blindpassaskjer"? Foregikk på et romskip der besetningen fant ut at en av dem var... ikke fra jorden. Ufattelig skummelt for en liten pjokk som egentlig burde ha vært til sengs for lenge siden. Henny Moan spilte en rolle (70 år i disse tider, grattis!) og hadde ikke Floberg en rolle også?? Uansett, ingen av disse seriene hadde jeg våget et gjensyn med idag, altfor risikabelt. Vil ikke ødelegge gode barndomsminner.