Peru

Heisann. Morsomt å se både arkiv og nye poster. Litt surrealistisk å grave i egen fortid på nettet, når det har gått noen år. Jeg var litt sen til å oppdage mailen, nå får jeg ta en kikk på hva som ligger her.

Ikke sett Love & Friendship ennå men er veldig begeistret for at noen tar tak i andre Austen-verk enn de store romanene. Her boltret hun seg oftere i ren parodi og utdriting. Som du påpeker, det bør gjøre det enklere for filmskapere å unngå å romantisere/sentimentalisere satiren. Lady Susan, som den er basert på, er en av de minst outrerte av disse historiene. Ellers går det ofte i mord, utroskap og alkoholisme, med innslag av kannibalisme.

Facebook kan være et alternativ - såfremt folk vil diskutere under eget navn, og at man ikke bare melder seg inn i en gruppe utan å diskutere noe. Om Facebook er feil, synes jeg et gratis, enkelt alternativ er en bra løsning. Vil ikke kreve at noen skal betale for en såpass beskjeden aktivitet, og vi trenger ikke en kompleks forum-struktur med mange forum. Melder meg uansett inn i FB-gruppen.

Hvis du plutselig blir fristet til å skalke ut tusenlapper på en Rift eller Vive, sjekk ut Giant Bomb's launch day stream.. masse novelty crap som knapt nok henger sammen, og støtte for noen 'vanlige' spill som .. .ikke bør spilles i VR. Mye hype rundt racing games og VR, men gutta konkluderer raskt med at Project Cars og seriøs racing ikke vil bli gjort med brillene på. Jeg har en Gear VR for min Samsung, ble litt revet med og hadde jo uansett den dyre telefonen. den kostet knappe tusen kroner (gratis i visse sammenhenger), og er kanskje ikke verdt det, men virker som den hovedsaklig er det samme som den mye dyrere PC-versjonen med lavere resolusjon. Og den deler mange av de samme appene på Oculus-butikken. Teknologien funker for å gi deg sug i magen, som en tusenfryd-attraksjon, men uaktuelt å ha på seg i timer, og uaktuelt å vurdere å spille gjennom lange spill med den.

Interessant, kanskje, å se forskjell på mottakelse av Batman v Superman i Norge vs USA. Så filmen og er litt usikker selv, noe stor film er det ikke, men samtidig mindre kjedelig enn The Avengers. Men Marvel-filmene får generelt alt for høye scores (i USA såvel som i Norge) og jeg skulle vel først og fremst sett de straffet av amerikanerne på samme måte som Snyders pretensiøse liksom-mesterverk.

Birkebeinerne - kan godt repetere at jeg er glad for at norsk film har begynt å benytte seg av norsk historie, men dette er ekstremt slapt!

http://www.gamer.no/artikler/kommentar-nintendo-ma-gjore-noe-for-a-snu-den-negative-trenden/262777 Sensasjonelt dårlig! Det går an å skrive en Nintendo-observasjon med pessimistisk fortegn, men ikke på denne måten.

Apropos ultrakonfronterende, fra Armond White's 'better than' i år http://www.nationalreview.com/article/429435/movies-2015-best-and-worst?target=author&tid=1152026

Jeg kunne kanskje kostet på meg 39 kroner men gidder ikke trykke meg gjennom skjemaer for å gjøre det. Men ja, er litt interessert i hva han har å si der. Har ting å utsette på hans Bond-anmeldelse men han har rett i at den nye filmen suger og at QoS er den suverent mest undervurderte og mest interessante Bond.

Årets spillhøydepunkt kan ha kommet veldig tidlig. Denne videoen har mange lag, og SM64 fortsetter å fungere som et lerret speedrunnere maler den vakreste spillkunst på. "Now you're probably wondering what I'm gonna need all this speed for. After all I do build up speed for 12 hours. But to answer that, we need to talk about parallel universes."

Manohla Dargis, som alltid har vært aktiv med å diskutere og problematisere det overdøvende simple spetakkelet i blockbustere nevner også temaet i hennes SW-anmeldelse http://www.nytimes.com/2015/12/18/movies/star-wars-the-force-awakens-review.html?_r=0

Force Awakens - ganske så bra! Føler A Kielland bommer her, filmen har en del av de samme elementene som ANH, men opptrer aldri som et billig speilbilde. Bortsett fra noen litt lame enkeltreplikker som spiller på nostalgi føles TFA som sin egen film. At det t.o.m er en ny dødsstjerne-sak føles som en bagatell, bakgrunnsbilde for det som virkelig gjelder. Nok snikksnakk, egentlig: For Star Wars er det viktige at karakterene er sjarmerende og har kjemi - alt annet godt kommer som følge av dette. Og det er de her. Sjarmerende helter, sjarmerende skurker. De to relativt uskrevne bladene i hovedrollene er fantastisk castet og gløder sammen. Lek og moro, og man bryr seg om de. Så er det selvsagt mye man kan pirke på. I midtpartiet prøver filmen å slå seg til ro med de etablerte elementene og har kanskje litt vansker med det, men så, når motivasjonen blir klarere igjen våkner den til live. Gidder ikke ta den store diskusjonen om SW som franchise og gigantmaskin her og nå, for det er skuespillerne som er vinnerne, over Disney og JJ Abrams og all annen støy.

Arthur Christmas En helt ok julefilm. Dårlig forhold til CGI-jul fordi jeg av og til skrur på tv'en på julaften mens en kjip, stiv CGI greie for barn går. Virker som de har sendt samme korte filmen mange år på rad, men den suger vilt og jeg husker ikke hva den heter. Denne var bedre og jeg glemte at det var CGi ganske raskt.

Jepp, er vel det som er kjernen - få folk til å bry seg om hva som blir sagt. Jeg tror ikke noen bryr seg om hva gutta i Level Up sier.

Throw back saturday

Hva gjør du om dagbladet ringer i morgen og ber deg heade deres nye spillsatsing? Frie kreative tøyler.

Interessant å se hva som er igjen internasjonalt, utover youtube-stjernene, hva folk bryr seg om og hva som siteres. Det er ikke sider som gamer eller konsept som level up, det er ting som Giant Bomb, personlighetsfokusert og "ærlig", hvis det er lov å si, med innhold som nesten kun spiller på det, eller Kotaku, videospillenes ryktebørs.. jeg håper det også er plass til dyptpløyende og ukule ting som det Parish og andre driver med også, men skal ikke gråte over at ign-kopier forsvinner.

Nå høres den plutselig mer interessant ut for meg.

The Miracle of Morgan's Creek (1944) er glimrende - helt klart den beste av årets fire første julefilmer - men har ikke så mye med jula å gjøre. Som vanlig fra Preston Sturges er den skarp og vittig og utfordrer normer og moraler i tiden og larer strålende screwball komikk av det med masse menneskelighet. Og som NYT filmkritiker Bosley Crowther skrev om en annen Sturges-film fra 1944 og hans samfunnskritikk: But in a nice way! No ponderous sermonizing is reckoned in Mr. Sturges' style. When he slashes at human foibles, he does so with benevolence in his heart. And when he is most keenly cutting the mush from our fondest shibboleths, he spirals his blade with a flourish which is equally designed to get a laugh. Slutten av filmen er satt til juletida men ellers er ikke jula involvert som tematikk og refereres ikke overhodet. Verdt å notere seg Diana Lynn - den unge skuespillerinnen som var et barnegeni på piano og derfor også spiller piano i en hel del filmer, inkludert denne, uten at det knyttes til plottet ellers. Hun er bare den yngre søsteren, og gjør en sjarmerende figur.

Fordi jeg bare ser julefilmer nå. Jeg har egentlig en hel del å si om Spectre, som Bond-viter, men har ikke orket å fomulere det her. Kan bare si at jeg er stor fan av at hver Bond-skuespiller har sin egen type film som reflekterer deres tolkning, og Craig hadde det på beste vis i sine to første filmer, men de to siste er rotete, dumme forsøk på nostalgi-flørt som reaksjon på uforklarlig blandet mottagelse av klassikeren QoS. Re. Hunger Games - ikke sett de to siste, men noterer meg at min favoritt-kritiker Manohla Dargis fortsatt er stor fan av serien.

http://file.vintageadbrowser.com/fkxljf9sqctrhv.jpg The Bishop's Wife (1947). Denne var fin. Virkelig klassisk julefortelling - en engel fra oven kommer til jorden for å få mennesker til å åpne øynene for de gode ting. Filmen duver liksom rolig bortover uten de for store vendinger, og Cary Grant er selvsagt midt i blinken som småfrekk god fe med avvæpnende smil. Interessant også å se hvor yr og ivrig denne engelen er i samvær med biskopens kone.. ja, det er solid med seksuell energi i luften, og det mellom guds representant og en bunden kvinne! Hva juleinnhold angår kvalitetene de klare og tydelige, men lener seg mer mot de moralske julefilmene enn de rent festivalske. Like fullt, til tross for de mange bibelske referansene får vi i tillegg kos og moro med skøyting på isen, Cary på harpe!, osv. Og julebudskapet er selvsagt "loving kindness, warm hearts, and a stretched out hand of tolerance - all the shining gifts, that make peace on earth."

Siden jeg så "White Christmas" for lenge siden var det på tide å endelig se forgjengeren Holiday Inn fra 1942 der låta White Christmas først dukket opp. http://www.vintage-movie-poster.com/Astaire_HolidayInn.jpg Fine musikknumre, fine låter. Mer en musikal enn White Christmas, noe jeg i hovedsak ville omfavne. Men jeg tror likevel jeg foretrekker White Christmas. For det første har den en mer gjennomgående juletematikk. Så mangler den vel også en viss snert, selv med Fred Astaire på plass. Karakterene er ikke spes interessante, eller interessant tolket. Dessuten er det noen uheldige blackface-opptrinn stolt fremført i denne.. Er nok en grunn til at låta har levd sitt liv mer eller mindre uavhengig av filmen. Ikke noe slurvete håndtverk, altså, men når den ikke fenger helt, og når man ikke sympatiserer særlig med filmskaperne på andre måter heller, så blir det vanskelig å konkludere med at dette er en jule-hit. Notis: Pear Harbour-angrep midt under filmingen førte til et forlenget militær-patriotisk nummer.

Siden jeg stort sett bare ser gamle julefilmer for denne karusellen bestemte jeg meg for å starte med en relativt ny en. Ja, du gjettet riktig, det ble .. http://ecx.images-amazon.com/images/I/51sOjoenwdL.jpg The Family Stone (2005) fremstår som et rimelig ektefølt prosjekt skrevet og regissert av Thomas Bezucha. Jeg får ikke dårlige kyniske vibber, jeg blir ikke provosert. Oppsettet er helt klassisk: En familie med forskjellige sidekonstellasjoner møtes til jul, personligheter klasjer, forhold endres, julefilmer surrer på tv'en. Det liker jeg egentlig. Enkelte påfunn her er rimelig sjarmerende. Samtidig er det for mange gjennomsiktige forsøk på å lokke fram de store følelsene. Jeg koblet av i en del perioder. Og karakterene er alle litt for 'søte' på sitt vis. Det blir nok ingen "annual holiday classic' for meg. Men som sagt så ble jeg ikke provosert.

Vurderer å gjenoppta en gammel tradisjon og snurre karusell. Ihvertfall har jeg planer om å få sett et par usette julefilmer nå som sesongen nærmer seg.