blausen

Disneys starwars-produksjoner hittil har vært temmelig triste greier. Obi Wan traileren virket derimot ganske lovende, og det kunne være interessant med en serie om aldrende Obi som passer på Luke Skywalker i ørkenen. Syns 1 episode var helt kurrant, men fram til episode 4 nå har kvaliteten falt som en stein, og denne kommer fort til å stå igjen som den svakeste produksjonen (utenom filmtrilogien) Disney har gjort i SW-universet så langt. Det hele er svakt regissert og stupid skrevet, noe som gjør opplevelsen temmelig klumsete.

Om noen driver å spiller enda, så har The Stanley Parable kommet i ny, ultimate utgave. Om man gikk glipp av spillet for 10 år siden eller noe, så er det en av de mest unike spillopplevelsene man kan være borti. Mer eksistensiell meta er vel neppe noen gang produsert.

Jeg likte ikke Everything Everywhere All at Once i det hele tatt. En ekstremt vimsete film stappfull av ideer, men som aldri tar seg tid til å utforske noe som helst før vi blir kastet inn i det neste alternative universet etter det andre. Man merker fort at dette er et temmelig konsekvensfritt univers hvor null og niks står på spill, og dette konstante adhd-tempoet - som sikkert passer fint for dagens konsentrasjonssviktende publikum, blir slitsomt i lengden. 2 stjerner Cagern har fått sin egen metafilm i The unbearable weight of massive talent. Ettersom stort sett bare Charlie Kaufman klarer å få slike ting til å funke var jeg ekstremt skeptisk. Men faktisk er denne ganske grei. Best i starten, full av Cage-selvironi, så blir den temmelig standard med en gang det påtatte plottet skal fylles av actionsekvenser. 3 stjerner Gledet meg veldig til The Northman, regissørens to forrige står høyt i kurs. Visuelt sett er denne smashing, men jeg klarer ikke helt å bli engasjert u historien eller karakterene. Den kunne godt vært villere og snodigere. 3 og halv stjerne The Batman - her gikk jeg inn med helt tomme ark, uten å sett en trailer eller noe som helst. Visuelt sett er vel kanskje dette den beste Gotham til nå ? Jeg liker forsåvidt at de prøver å få frem batman mer som detektiv, men det er en temmelig uengasjerende reise vi blir med på, krydret med trailer-vennlige shots. Det største ankepunktet her er lengden på filmen, de kunne kuttet bort veldig, veldig mye av filmen og jeg tror den hadde kommet bedre ut. 3 stjerner Fresh - Helt tilfeldig plukket ut på disney+. Ante ingenting om den, så ble positivt overrasket. Moderne dating møter bodyhorror. Noe glatt, men en hyggelig mindre film. 3 stjerner

Artig å lese inntrykk av øl-typer man aldri hadde smakt før i denne tråden. Nå har jeg jo sikkert vært innom noen tusen unike øl siden sist, og blitt en riktig ølsnobb. Og tilgjengeligheten for øl, og folks vaner, har jo forandret seg helt på 10 år

Har overhodet ikke minner om hva jeg så på TV først. Men husker jo godt de traumatiske tingene som satt i mange år, som virker mer absurd den dag i dag. Som Pretender sa, så var øynene i maleriet på Spektralsteinene temmelig traumatiske greier. Så hadde bestemor en lysekrone med temmelig store glasskrystaller som minte om spektralsteinene. Jeg drømte om å få lysekrona, eller at bestemor døde så fort som mulig slik at jeg og broren min kunne arve den. Sånn ellers var Michael Jacksons 'Thriller" musikkvideo noe jeg ikke turde å se igjen før jeg kom i tenårene. Fikk hetta av transformasjonen til varulv. Bibliotekaren (spøkelset) i Ghostbusters var også ganske ille. Første kinotur var Return of the Jedi, men jeg måtte geleides ut akkurat når Rancoren dukket opp. Gikk inn igjen, og resten av filmen gikk bra.

Nå brydde jeg meg ikke nevneverdig om britrock, hverken Oasis eller Blur, og alt annet som kom sigende utover 2000-tallet. Interessen strakk seg ikke lengre enn til at det var ålreit å ha med noen låter på vorspill. Så etter å ha begrenset meg mye til hard-rock, psykadelisk, prog, doom og Taylor Swift de siste årene, så var det forfriskende å høre at sjangeren tydeligvis lever enda, og at jeg tar meg selv i å like et britrock-album i veldig gretten, voksen alder. Parquet Courts virker som et livlig band, og plata fra i fjor høst - Sympathy for Life - er en veldig variert plate. Fra åpenbart dansbare 'hits' til mer sløye 90-talls beats, og EDM-innslag for klubbscenen Åpningssporet:

Sett ekstremt lite film siden sist, men et par-tre er det blitt Vi skal selvfølgelig en tur innen fjellklatring først. Torn på Disney+ er et slags oppgjør/kjærlighetsbrev lagd av sønnen til klatrelegende Alex Lowe, som ble tatt av et snøskred i Himalaya i 99. Enken ble kort tid etter sammen og gift med en annen klatrelegende som ofte figurerer i klatredokumentarer, Konrad Anker. Det er tydelig at Alex Lowe ikke var noe drømmepappa, nedprioritering av familieliv til fordel for klatring og eventyr. En veldig klassisk familiefortelling sånn sett, og den mangler lenge noe mer engasjerende eller medrivende i intervjuene sine. Barna var dessuten så små når han døde at Anker hele tiden har vært farsfiguren i oppveksten. Liket av Lowe ble aldri funnet, men blir underveis i dokumentaren funnet etter nesten 20 år på fjellet. Det er i skildringen her, hvor hele familien må reise til Tibet, opp fjellet, og bære ned levningene selv at dokumentaren står sterkest. Og en fin avslutning på spøkelset som har hunget over familien siden hans død. 3.25/5 Den nyeste Spiderman - Har egentlig meldt meg ut av Marvel etter det siste forsøket jeg gjorde med Eternals. Men de to forrige Spiderman-filmene var helt grei popcorn-underholdning, og denne har fått ekstremt god mottagelse, so I gave it a go. Jeg syns dette var en ekstremt tynn suppe, en tynn unnskyldning av en story, og bare ekstremt tynt konstruert greier for fansen 2/5 The Case Against Boeing - Helt kurrant doku på Netflix om hvordan profitt og effektivisering har gjort Boeing et mye kjipere selskap, som kulminerte at deres nyeste model 737 MAX ble satt på bakken verden over etter to flystyrt. Stødig laget i et veldig standard dokuformat. 3/5

Litt klatring: The Conquest of Everest - Et flott historisk dokument. Pent fotografert, og tar seg tid til "herzogske" detaljer underveis. I det hele tatt kunne den tørre britiske fortelleren godt vært byttet ut med Herzog, tenkte jeg noen ganger underveis. Vi satser på en remake med Werner. 4/5 The Rescue - Fikk aldri med meg noe dype detaljer rundt redningen av guttene som var savnet i et hulesystem i Thailand når det foregikk for noen år siden. Så desto lettere å bli imponert over omfanget og utførelsen av noe som underveis føles "umulig" å gjennomføre. Dokuen mangler muligens litt fylde rundt involverte, men setter stemninga allerede etter 5 minutter i en ganske spennende redningsaksjon. Nå er jeg temmelig tungrørt, men det var faktisk ganske rørende å se gjennom kameraet til de to britiske dykkerne første gangen de støter på guttene i live. 4/5 Likte Kimi. Ligger lenge an til å bli en moderne Hitchcock, pent oppdatert til vår tid med mye paranoia og teknologi-angst. Tight spilletid og null unødvendig fyll hele veien. Nå ble hele sluttsekvensen en veldig lat skrevet nedtur, så det holdt dessverre ikke helt inn. 3.5/5 Eternals - Har egentlig tenkt å hoppe av Marvel-vogna, for jeg har jo aldri hørt om superheltene det kommer filmer/serier av lengre. Å se denne gjør det mye lettere å ta avgjørelsen. 1.5/5 The Power of the Dog - Har egentlig visst veldig lite om den, bortsett fra at den suser med seg temmelig mange nominasjoner i prisutdelinger. Syns det var en temmelig introvert film, vanskelig å komme innpå. Kan like foto, stemning og musikk, men karakterer og skuespillere ga meg lite. Spesielt Cumberbatch var temmelig påtatt oscar-bait. 3/5 The Lost Daughter dagen etter satte jeg mye mer pris på. Klaustrofobisk, klamt og velspilt. Kan fort stå igjen på en topp10 liste ved årets slutt. 4/5

Prøvde også noen episoder Peacemaker, uten at jeg egentlig har interesse. Greit som kort tv-fyll når man ikke har tid til noe annet der og da. Heeelt i grenseland for hva jeg tåler av påtattet og tullehumor, til tider blir det ganske kleint - på feil måte. Men må jo si et par av karakterene, bla. Peacemaker har en slags sjarm. Men garantert en sånn serie jeg glemmer av, og ikke ser ferdig. Tittet gjennom Dopesick på Disney+, som var relativt solid veien gjennom. Jeg har sett Crime of the Century om opiodkrisen i USA fra før, så det var jo ikke akkurat så veldig mye nytt å hente her. Historiemessig utvikler ting seg i akkurat de retningene du antar det går, og siste episode ender litt vel klisjeaktig. Men som sagt, ganske solid, spesielt på både produksjon og skuespillersiden.

Prøver å spille så mye som mulig, men siste årene med unge har selvfølgelig begrenset denne aktiviteten også. Det er blitt viktigere enn noensinne å jobbe turnus, da jeg gjerne står opp tidlig for barnehagelevering, for å så utnytte tiden med spill/film/serier. Nå er min sønn 6 år, så vi har jo begynt å spilt diverse sammen. Da går det i spill som minecraft, rocket league og super mario. Orker ikke å tenke ut noe all-time high, men kan nevne spillopplevelser jeg har satt pris på siste årene. Innen store titler så blir jeg som regel skuffet. De fleste kjører typisk Dark Souls-combat, i blandet Tomb Raider-klatring/utforsking. Er glad i klatring/utforsking, men ikke spesielt førstnevnte. For gammal og mangler reaksjonsevne til å time denne typen spill riktig, så jeg blir bare sint og slår av om det går dårlig. Er heller ikke så glad i åpne verdener, da de ofte er temmelig "tomme" og innholdsløse. Likte faktisk ikke God of War noe særlig, syns combat var seig og uresponsiv. Tipper for mye animasjoner stjeler tid og bidro til den følelsen. Syns også typ klatring/forsking var temmelig uinspirerende. Andre spill har vel gjort begge deler mye bedre før ? Jeg har i hvertfall likt opplevelsen av begge deler hos Tomb Raider, Jedi Fallen Order og Uncharted 4 mye bedre. Men er som sagt ikke noe fan av sjangeren. Andre skuffelser har vært Civ 6, Red Dead Redemption 2 (reskinned GTA), de siste bidragene i Battlefield og Cyberpunk 2077 Elsket Prey som jeg spilte gjennom for et par år siden. Dette gikk vel stort sett under radaren da det kom. Hadde null forventninger, men ble servert en miks mellom Half-Life og Deus Ex, to spill som har betydd mye for meg. Selve fiendene er ultrakjipe, men utforsking og stemning i spillet, og de ulike måtene man kan angripe situasjoner på, gjorde dette en begeistrende opplevelse. Divinity 1 og 2, rollespill med xcom-aktig combat var også ganske bra begge to. Innen smale kosespill (der jeg har spilt mest siste par årene) har jeg satt veldig pris på Spiritfarer, Slime Rancher og Stardew Valley. De er vel like på sin måte, micromanaging av gårdsdrift osv, men likevel ganske ulike opplevelser. De beste ideene kommer fra indiespill, merker jeg. Har også satt pris på oppussede versjoner av Monkey Island, Day of the Tentacle og Half Life (Black Mesa)

Lenge siden man har laget slike lister når man ikke har et forum å poste de på ! Nå må jeg tenke veldig hardt for å få til en liste for året som gikk. Jeg har ekstremt mye usett som garantert hadde kommet inn på listen. Jeg orker ikke helt å sjekke opp når filmer hadde premiere, coronaen har jo helt fucket opp når ting er tilgjengelig. Så noen filmer kan kanskje tilhøre 2020-lista. 1. First Cow 2. The Green Knight 3. Small Axe: Lovers Rock 4. Another Round 5. Pig 6. The Father 7. My octopus teacher 8. Ammonite 9. Nomadland 10. Lamb Nesten med: Promising Young Woman, Riders of Justice, Minari, Roadrunner: A film about Anthony Bourdain, Spencer, Summer of Soul Småskuff: Dune, Last night in Soho, No Time to Die, Judas & the Black Messiah Dret: Don't look Up, Suicide Squad, Things Head & Seen, Army of the Dead

Vi ser fremdeles tv-serier regner jeg med ? Jeg er i gang med Yellowstone sesong 1. Nå skal vel ikke den være det helt store, og det er den heller ikke. Men den skal vel etter sigende ta seg veldig opp de følgende sesongene. Foreløpig føles den som ranchlivets Sons of Anarchy. Mye rare tilfeldige ting som skjer for å drive handling fremover, drap og surr uten de helt store konsekvensene. Ikke mye sympati å spore i noen karakterer egentlig, så da gjenstår det å se hvor mye man blir investert i de. Succession har vært ganske gøy å følge. Jeg begynte å kjenne på en viss fatigue i sesong 3, den er fremdeles skarp og vittig, men 3 sesonger med karakterer som prøver å overgå hverandre i å være mest mulig rasshøl kan bli litt tungt. Når det endelig kom en slags forløsning i form av følelser hos en av hovedkarakterene i siste episode, opplevdes det fælt å se de andre karakterenes manglende evne til gi trøst. Jeg ble plutselig interessert igjen. Jeg likte ikke The Witcher sesong 1 noe spesielt. Den ukronologiske historiefortellingen var forvirrende å følge med på, selv om jeg har spilt alle spillene, og lest en bok. Men bra monsterdesign og passe mengder pupper og blod gjorde det likevel merkelig underholdende. Nå nærmer jeg meg slutten av sesong 2, som nå er kronologisk, men likevel føles verre og seigere på de fleste punkter. Høydepunkt så langt er første episode med Kristoffer Hivju i en slags Beauty and the Beast-fortelling. Hva syns gamle Starwars-fans her inne om The Mandalorian ? Jeg begynte på Book of Boba Fett her om dagen. De første to episodene var lovende, og spesielt Tuskendelen av historien var kul. Tredje episode var et mageplask. Emokids med glansende vespaer, blæh.

Nydelig hvordan du guffer unna fjellklatrerfilm, Morty ! Du runder jo alt materiale i kategorien før eller senere. Ser det går en ny klatrefilm, The Alpinist, på kino for øyeblikket. Mer Free Solo greier, så den er veldig avhengig av hvor interessant subjektet er. Selv tittet jeg 14 peaks på Netflix her om dagen. Syns ting gikk alt for raskt og lettvint, og bar vel preg av at de hadde lagt lite vekt på filmproduksjon underveis. Så den ender som en typisk glatt skrytedokumentar, uten noe nerve eller spenning knyttet til bragden. Hadde fortjent en sesong med episodisk struktur, for det er potensielt mange interessante sider ved denne, bla. hvor lite oppmerksomhet sherpaene får i medier. Sånn rundt. 2.5/5

Flott post, Svank. Hadde fortjent å være oppført i wikipedia ! Undres på hvorfor jeg hadde Nukie-avatar i 2004, er ganske sikker på at jeg aldri har sett den. Men har jo blitt matet forskjellige klipp fra Svank av det snørrete romvesenet, det er jo sånt man aldri glemmer synet av.

Anbefaler Free Solo og Meru av fjellklatrer og regissør Jimmy Chin. Free Solo har vel sikkert de fleste her inne sett regner jeg med, mens Meru er mer den klassiske klatre-dokumentaren om menn som på død og liv skal opp en isvegg som aldri er klatret før. Klatrer Conrad Anker fra Meru var faktisk han som oppdaget liket av Mallory på Mount Everest. I en litt annen disiplin, men tematisk veldig lik, kan doku-serien 100 Foot Wave på HBO anbefales varmt. Det er noe fascinerende med folk som tilsynelatende har alt av lykke i livet og har oppnådd omtrent det som er, som likevel ikke er fornøyd og bare må pushe grensene og sette liv og lemmer på spill likevel.

Syns å huske noen skulle begynne på studiet her inne ja. Du fullførte ikke ? Fremdeles radiograf, men for tiden jobber jeg med IKT og kursing i helseplattformen (nye journalsystemet som skal innføres i midt-norge), muligens ut året.

Etter å ha prøvd å sett dvd på 65" skjerm (jesus, for en kvalitet) så var valget enkelt å kvitte seg med det meste av dvd. De opptok uansett bare verdifull bodplass der alt mulig ræl av babyutstyr må lagres. Det ble ikke mange kronene igjen for noe man har brukt mange år og titusenvis av kroner på å samle. Kino blir det veldig lite av, maks noen få turer i året, da vi ikke har noe barnevakt tilgjengelig. Men det har jo ikke akkurat hjulpet på med koronarestriksjoner og utsettelser. Jeg tror jeg teller 6 turer i løpet av 2021 på kino. Den sjuende som var planlagt før jul - verdens verste menneske - gikk bort da kona ble syk. Går for det meste i strømming, skifter litt abb. på de forskjellge tjenestene. Føler jeg alltid ligger såpass langt etter i å se filmer jeg har lyst til, det har virkelig hopet seg opp, så jeg har sluttet å ha noe veldig behov for nedlasting.

Det gikk veldig fint å reise altså, i tilfellet noen har sittet og ventet spent på oppdatering i 7 år

Det blir ikke liv i forumet av seg selv, så det er bare å gjenopplive gamle tråder. Don't Look Up - I utgangspunktet ikke interessert å se denne og lignende blockbusterkomedier, da McKays forrige film, Vice, var noe skikkelig ræl. Internettet og anmeldere virker å være splittet, så da fristet den litt allikevel. Jeg heller nok mest mot de som syns denne til tider er ganske umorsom, og som satire er den ganske verdiløs. Null subtilitet, kjedelig og forutsigbar, med et åpenbart budskap som blir trøkket ned i halsen på deg.

Speilet så veldig røddig ut etter oppdatering ! Har jo lest når det har vært linker til artikler via montages, men blitt litt sporadisk at jeg har vært innom. Herved bookmarked.

Holy Shit ! Har alltid hatt diskuterfilm i mine bookmarks i håp om at dette skulle skje. Har jo merket det har vært noe små oppdateringer de siste månedene, så hadde litt håp. Det er jo bare gull nok i seg selv at alle tråder er oppe igjen, jeg tror jeg henter meg en øl og bytter ut de opprinnelige planene for kvelden med å se på gammelt innhold. Ser fremdeles film. Selv om familieliv har tvunget antallet ned drastisk de siste årene, så prøver jeg å balansere hva som sees. Det blir selvfølgelig mye serier, som er enklere å spise unna på kortere intervaller. Er vel ingenting jeg har elsket av det jeg har sett i den siste tiden, men satt pris på filmer med dyriske titler som Pig, Lamb og First Cow. Skuffelser har vært Last Night in Soho og den siste bond-filmen.

Sist sett er The Death of Stalin. Solid forviklingsatire, men jeg må innrømme at jeg hadde forberedt meg på at den skulle være mye morsommere enn den endte opp. Etter den praktfulle starten med symfoniorkesteret som må spille konserten på nytt, blir man bombardert med mye dialog i et såpass høyt tempo at min slitne småbarnspappa-hjerne sliter litt å henge med. Jeg humrer litt her og der, men tenker at dette er definitivt en film man må se om igjen for å få med seg alle snertne detaljer i linjene som blir levert.

Sesong 2 av Westworld var definitivt noe av det mest selvhøytydelige rølet jeg har sett på lenge. Ga nesten opp flere ganger, og jeg innser vel at jeg burde nettopp gjort det mye tidligere. DEN følelsen når Bill Callahans låt Drover introer siste episode av dokuserien Wild Wild Country, og du innser at serien har tatt navnet fra en tekstlinje fra låten, akkurat den tanken som streifet meg før jeg begynte å se serien. Gåsehudfaktor.

http://www.everythingaction.com/wp-content/uploads/2014/02/7ffc91af4afb825766e000c9a314843f.jpg

Xcom 2 - Vanskelig, mildt sagt. Etter 8 timers spilletid innser jeg at det er lite vits å prøve å assaulte en alien fortress med en squad av bare nybegynnere på laget. Soldatene jeg har fått oppgradert tidligere, er blitt drept når jeg støtt og stadig møter på nye aliens med skills og overraskelser jeg ikke forventet. Aliens med mind-control møter man allerede på oppdrag 2. Jeg begynner på nytt. Men å vite om hva de nye fiendene har å by på gjør det ikke merkverdig lettere. Istedet blir det en eviglang kamp av saving/loading for å hvertfall berge noen av soldatene helskinnet gjennom oppdragene. Kombinasjonen av vanskelige fiender og tidspress gjør hvert rutinemessig mission et lite helvete. Etter rundt 30 timer spilletid innser jeg at jeg rett og slett må skru ned vanskelighetsgraden fra normal til nybegynner om jeg skal komme noen vei. Et slag for gamer-stoltheten, men å drive å loade inn et savegame opptil 10 ganger per mission for å få det utfallet man ønsker er tilnærmet juks. Men når alternativet er å prøve å begynne på nytt enda en gang, så får begynner-vanskelighetsgraden være det som må til for å komme gjennom spillet for denne gang. Jeg koste meg mye mer med det første Xcom, men dette var nok minst like bra. Men kombinasjonen av stress og frustrasjon i et turnbasert spill er et ganske mange år siden jeg var borti. Selv om jeg rundet spillet til slutt, kjenner jeg på kroppen at dette er et spill jeg ikke er ferdig med.