Jump to content

KAH

Members
  • Posts

    2,659
  • Joined

  • Last visited

Everything posted by KAH
 
 
  1. Oi, beklager. Hehe, det hadde kanskje vært det letteste. Svaret mitt kan formuleres ganske kort: Jeg skjønner hvor du vil, men samtidig beskriver du ei typisk postmodernistisk hengemyr, hvor det autentiske levnes lite håp om frelse. Ser fortsatt ingen definisjon på autentisitet. Tror vi er temmelig på nett, men vi har forskjellige "end goals", vi er interesserte i forskjellige ting. Muligens. Du finner strukturene interessante, mens jeg vil helst finne en vei ut av dem. Min agenda er selvsagt håpløs, det er jeg fullt klar over. Kan jeg få lov å være superpedant uten at noen tar seg nær av det? For det heter vel autenTISITET og ikke autenSITET, eller har jeg kanskje ikke sett notatet der det fremgår at begge deler er tillatt? En ekstremt vanlig feil da, hvis det er det. Ingen grunn til skam.
  2. Foreløpig topp 3. 1. Badlands 2. The Devil, Probably 3. The Killing of a Chinese Bookie (eventuelt cookie, hvis noen tar denne interne referansen) Mange om beinet bak disse, men må tenke litt på hvordan de skal rangeres.
  3. Menes det med menneskelighet egentlig medmenneskelighet, eller hva er greia? Tror ikke jeg har sett en film uten menneskelighet, hehe. For øvrig er min favoritt The Life Aquatic. Der er emosjonene flyktige, det er større kontraster mellom dem, men filmen er desto varmere i de øyeblikk hvor karakterene klarer, eller på sympatisk vis forsøker, å bryte kommunikasjonsbarrierene og "møtes". For meg dreier vel egentlig filmen seg om vanskeligheten med å uttrykke følelser på en god måte, på en uttømmende måte. Fin film, av Andersons filmer også den jeg har ledd mest av. Har ikke sett Moonrise.
  4. Ikke bare er du postmodernismens ektefødte barn, men du virker heller ikke å ha et ønske om å drepe dine foreldre, hehe. Spøk til side: Gode greier, Angeleno, synes du kommuniserer fortolkningen din, ideene, veldig godt. Fikk lyst til å se Certified Copy. Kult at du i likhet med Tristano gir gass. Det er synd for forumet, både i forhold til aktivitetsnivå og dets potensielle "kulturelle bidrag", dersom folk legger mye stolthet i det å kunne stå for alt man har skrevet til evig tid og derfor ikke poster i frykt for en intellektuell hangover. Dette nevner jeg naturligvis ikke på grunn av denne teksten, men fordi jeg har kjent på denne frykten til tider, hehe. Skal forsøke å gi litt gass selv, siden det er kjedelig å bare få tilbakemeldinger av typen "godt jobba". Anser du autentisitet som mulig? Du sier at en fordømmelse av vår tids flyktige og fleksible identitet ville vært en fornektelse av menneskenaturen og sier vel med dette at inautentisitet og autentisitet er ett og det samme, eller i hvert fall at inautentisitet nærmest er en egenskap ved eller et av mange uttrykk for det eneste "tilgrunnliggende", nettopp menneskenaturen. Men samtidig: Hvis "inautentisitet er ok" er en dom, den eneste jeg kan finne i teksten, så er vel svaret på spørsmålet likevel ja, siden dette fordrer at motstykket finnes og er "noe annet", eller misforstår jeg deg her? Begrepet i seg selv er jo avhengig av sin motpol. Hva er i så tilfelle forholdet mellom de to, kun forskjellighet? Hva forsyner dem med egenart? Kan forestillinger om forskjellighet finnes uten en forestilling om verdi? Og særlig hva kunst angår kunne jeg kanskje stilt samme spørsmål og skiftet ut "kan" med "bør"? Hadde vært interessant å lese hva du tenker om dette, hvis du synes det har noen relevans. Kanskje beveger jeg meg litt for langt vekk fra kunstteori og over i "livet", det er en uvane jeg har.
  5. Skitt au (no pun intended), jeg narrer meg selv om jeg tror jeg kan gjøre dette mer koherent og forståelig dersom jeg bruker litt mer tid på det: Du har rett, kunsten (og vi) har naturligvis mer enn disse spørsmålene som beveggrunn. Skal vi kommunisere om kunsten, og det bør vi vel hvis vi mener kunsten skal ha en rolle i fellesskapet, i samfunnet, så ser jeg likevel ingen vei utenom. Ender vi ikke til slutt opp der, uansett? Du sier det selv, din prøvende tanke er også en (uunngåelig) språklig konstruksjon, et forsøk på å finne mening. Du prøver å finne en vei utenom min dikotomi, og med god grunn: noe annet er ikke mulig (og hvilken sympatisk vei, så bra som noe annet jeg har lest om kunst. Ja, ta det til deg). Og for å ha det på det rene: når jeg sier at det ikke er mulig å forlate min dikotomi så er det fordi den har sin interne logikk, fordi den bare tillater et bestemt språkspill med sine bestemte regler. Jeg mener naturligvis ikke at den på noen måte har et ubestridt metatrekk eller at den er "sann". Bare usagt kunne den vært sann, men i det jeg sier dèt har jeg naturligvis allerede driti på draget. Så om premisset er forlatt så er det av tvingende nødvendighet, og diskusjonen er nå langt mer interessant, om ikke annet kan den faktisk finne sted, hehe. Vi må kunne snakke, men hva kan dritten være godt for? Må/bør den ikke være godt for noe? Jeg tror mitt problem egentlig er at jeg leter etter (ønsker meg) en måte kunsten kan operere politisk på (som outsider), være en kime til endring, om man vil. Etter en hangover skjønte jeg at dette var viktigere for meg enn min umulighetenes dikotomi, selv om dette (igjen) til slutt bunner ut i de samme spørsmål. Spranget må vi bare ta for gitt, hvis ikke er det ingenting som er noen vits, og når språkspillet likevel må oppstå tjener det ingen nytte å konstruere et som konstant undergraver seg selv. Men er intensjonell endring mulig? Fordrer intensjon frihet? Er det mulig for kunsten å stille seg utenfor konstruksjonene som er skapt av komplekse maktstrukturer? Med andre ord: ser vi noe mer enn vår egen dritt i dritten? Kan dritten tjene som en tidløs påminnelse om en slags arkaisk medmenneskelighet, frigjort fra kontekst og kultur, eller vil den bare gjenspeile den rådende orden? Og hva verre er: Om kunsten kan minne oss om det menneskelige, og om dette menneskelige er av det vi kaller det gode, hvor overbevisende kan dette uansett være i en tidsalder hvor selve tanken om det menneskelige blir utfordret av vitenskapen, av stadig større kartlegging av hjernen, DNA og evolusjonære prosesser? Hva gjør kunsten når det en dag kanskje ikke lenger finnes godhet og styggedom, men bare normalitet og avvik? Kategorier som også bærer i seg moralske implikasjoner med like stor tyngde, men som kanskje representerer et nytt språkspill (og en verden) der kunsten har mistet legitimitet. Og om ikke kunsten kan gjøre noe av dette, om den aldri kan skrike "stopp", hva står igjen? En lukket verden med sitt eget språkspill, hvor de innviede kan diskutere sine orgasmer? Surt oppstøt tilside: jeg synes ditt innlegg var vanvittig bra. Romantikeren i meg frydet seg stort over det du skrev (han fikk en tåre i øyekroken, for å være helt ærlig), og når jeg sier at det var romantikeren i meg som fant noe sant i det så mener jeg ikke dette nedlatende, tvert imot. For til tross for alt jeg har skrevet over: Hvem vet vel egentlig noe som helst. Spranget må tas. Vi må tro. Alle tror.
  6. Faen, min første tanke da jeg så trådtittelen var at jeg nå kunne søke Kinskis arvinger om penger og at kriteriene antagelig ville være "far-fetched" nok til at jeg ville hatt en mulighet. Triste nyheter, men slik er det, folk kan gjøre stygge ting og likevel skape skjønnhet og gode greier. Mye kunst som ville blitt ødelagt for meg om jeg ikke var i stand til å skille den fra skapernes personligheter, laster og politiske ståsted (feil å si at jeg gjør et skille, snarere inngår det stygge i en kontekst som ikke tar noe vekk fra resultatet). At akkurat Kinski hadde en slik skyggeside kom ikke som noen særlig stor overraskelse. Så nei, dette vil ikke ødelegge Kinski for meg personlig, men det er klart det kommer til å prege alt som blir skrevet og sagt om han i offentligheten.
  7. Jeg kunne kyssa deg nå, Kiddo. Skal forsøke å følge opp i løpet av uka.
  8. Jeg er for alt som kan revitalisere DF og bankkontoen min på en og samme gang. Men nå trenger denne tråden desperat en filmomtale.
  9. Ah, sånn å forstå! Ikke ironisk, mente hvert ord da jeg skrev det.
  10. Hehe. Her er jeg usikker på om du sier det samme som jeg gjorde i min siste setning eller om du feller en dom.
  11. Nihilisme er banaliteten som gir alle andre banaliteter evig liv. Dessverre rommer den ikke bare banalitetene, den finner sin naturlige plass blant dem. Så jeg vil gjerne snakke om viktigere ting på pub. Sex og musikk, den slags. Så kan man stoppe meg før alkoholen tar overhånd og jeg ender opp i tirader lik den som fant sin vei til forumet i går natt. Må få sett denne Amour. Kommer sikkert til å bli irritert. Dette har vært et innlegg i serien "finn paradoksene".
  12. Merker jeg sliter med å vite hvor språkspillet begynner og slutter når man diskuterer et tema som dette, og i bunn og grunn er vel alt et språkspill. Jeg liker tilnærmingen, jeg kjenner meg igjen i den, jeg savner den, og misforstå meg rett, jeg tror ikke man slipper unna tro. og vi kan like godt snakke om tro. Ingen slipper unna. En vaskeekte nihilist kan ikke finnes. Om han eller hun skulle definere og forstå seg selv som det ville dette i seg selv være en overskridelse, et sprang fra intet til mening. I det øyeblikket man snakker er man ikke lenger en nihilist. Det faktum at man ikke kan unnslippe tro er ikke et problem. Tro er uunngåelig for mennesket, det er en egenskap og en nødvendighet. Men hvordan velger man hva man skal tro på? Dette er et problem for meg, og tråden er herved avslørt som et egoistisk prosjekt. Jeg har kommet dithen at jeg sidestiller alt som ikke kan observeres som like meningsløst. Om det er Gud, fri vilje eller rosa elefanter på Pluto går ut på det samme for meg. Herunder også en hel rekke begreper som vi tror betyr noe. Ja, "mening" og "tro" kan fint også føye seg inn i rekken. Så man kan bare holde kjeft. Mot dette synet finnes det en hel rekke innvendinger (for hva kan man vite når man ikke vet hva som kom først av høna og egget, og hvilke vidunderlige muligheter åpner ikke dette for), men nei, disse vil bare understreke at man ikke slipper unna intethetens skrekk. Man ville ikke sluppet unna den om Gud åpenbarte seg på himmelen eller om man forsto hvorfor den singulære hendelsen vi kaller the big bang skjedde. Spørsmålet hvorfor ville fortsatt dukket opp, meningen med det hele ville like fullt vært etterlyst. Med andre ord: Tråden hadde ikke trengt å dreie seg om kunst, og med det: Hvorfor kunst? Personlig etterlyser jeg nå en slags renhet i kunsten, jeg nærmer meg en streng oppfatning av kunst som ikke tillater meg å gjøre annet enn å stirre lenge på verker av Rothko. Uten at jeg vet hvorfor det skulle være nærmere noen kjerne, nærmere den materielle virkelighet. Antagelig dyrker jeg meg i denne akten meg selv og min oppfatning av kunst, som en slags overlevelsesmekanisme. "Ja, her har vi forstått noe gutta, nå er vi inne på noe". Piss, alt samma! Og dette sier jeg med glimt i øyet. Uansett hvor alvorlig situasjonen oppfattes for meg så ser jeg samtidig ironisk på den, slik jeg ser med skepsis på all alvorlig virksomhet. Men rein hedonisme? Et sprang det og. Ikke mindre eksistensielt enn noe annet. Pumpa slår, i hvert fall. Nå er det kvelden. Fylleangst for hva man har skrevet på et diskusjonsforum i morgen. Ikke første gang. Takk for samtalen, kompis. Beklager at dine fine betraktninger sklei over i pur narsissisme! Jeg er egentlig ganske grei. God natt. PS: Skal lete opp den teksta!
  13. (da tar jeg et glass til) Det er lov å ta kvelden da!
  14. Forlokkende svar, men denne forståelsen av kunst unndrar seg ikke en plassering i en av mine to kategorier, gjør den? (den vil kunne passe i begge, avhengig av hvilken funksjon denne "gjenoppdagelsen" anses å skulle ha). For hva gjør denne gjenoppdagelsen verdifull? Enten anser man den for verdifull fordi påminnelsen (gjennom å styrke vår evne til empati og medmenneskelig forståelse eller ved gjøre oss oppmerksom på at "alt kunne vært annerledes") kan få oss til å ville gjøre verden bedre (tro på fremskrittet og det gode), eller man regner det for å være en spennende opplevelse og erfaring, og bare det (nihilisme, hedonisme). Og kunsten som forsvar mot reklame innebærer jo en oppfatning av hva som er bra og dårlig for kulturen, som jeg igjen vil hevde innbefatter en form for tro.
  15. Tjohei, gamle kjente og nye fjes. Jeg har problemer med å snakke om og i det hele tatt forholde meg til kunst (som lenge var den siste bastionen jeg festet min lit til, låll). Har lyst til å stille et enkelt spørsmål. Rødvin innabords, jeg kunne fremstått smartere og vært mer presis på en god dag. Mener du at 1) Kunsten skal "opplyse", tilføre enkeltmennesket, samfunnet og kulturen noe? Gjøre oss bedre? I så fall, hvorfor mener du dette er mulig og hva er egentlig målet? Hvordan kan du begrunne dette målet som godt og ønskelig, uten at du til syvende og sist må hvile på en form for tro? Er ikke selv troen (sic) på fremskritt også nettopp det, tro? Må ikke alle forestillinger om det gode bygge på tro? Du kan nok enkelt begrunne hvorfor det er ønskelig at vi diskuterer kunst, men hvor ender du opp dersom man spør "hvorfor" mange nok ganger? 2) Kunsten er til for å nytes? At det er din individuelle opplevelse av den som er viktig? I så fall: Klarer du å ytre deg om kunst, hvorfor gjør du i tilfelle dette, og kan du i det hele tatt gjøre kvalitative skiller hva skjønnhet og estetikk angår? Kan kunsten ha noen som helst verdi? Hva skiller den fra et godt måltid eller en bra orgasme? Tro eller nihilisme. Jeg klarer ikke med noe av det. Korte svar funker. Er ikke så mye å si uansett. Høhø.
  16. Jeg har drukket og har ikke annet å finne på. Synes du har gode poenger. Likevel, for diskusjonens skyld: Nei, den var et lett bytte, jeg så den. Vet ikke om det er en mulighet, men all film eksisterer jo i fysisk form og er i kraft av å være (mer eller mindre) uforanderlig også autonom, kan man kanskje si. Jeg etterlyser en autonomi som gjør at filmen unndrar seg språket i tillegg. Kortversjon: ikke hør på meg. Hva slags kommentar? Dette høres for meg mer ut som det må være enten en invitasjon eller en pekefinger, "se". All film kan forsvares på nøyaktig samme måte. Jeg sier ikke at dette er verdiløst, for deg har det en verdi, men i en kulturell sammenheng, der (det garantert uoppnåelige) målet med diskusjon omkring kunst jo må være å utkrystallisere en slags enighet om hvilket bidrag det enkelte verk yter, så mener jeg slike sentiment har begrenset nytte. Det var vel mer eller mindre dette jeg gjorde den til ovenfor, men i denne lesningen var det mer av meg enn av filmen. Tja, hvorfor ikke? Men det er kanskje et poeng at ting blir litt trøttende når det er gjort X antall ganger før. At denne skulle være mer underholdende enn tidligere forsøk på det samme er ikke et argument som "frikjenner" den i min bok. Hvis Drive er pop, så er den nihilistisk pop. Jeg foretrekker popen min oppbyggelig og full av håp og løgner, det eneste stedet hvor slikt fortsatt kan leve som sannhet. Sammensmeltingen i Drive fungerer ikke for meg. Når det er sagt så likte jeg deler av den, men hvorvidt jeg likte filmen eller ei er ikke viktig.
  17. Drive (Refn, 2011) Litt tysk (får assosiasjoner til den sindige uroen i filmer som Montag kommen die fenster og Revanche), litt Lynch (b.l.a samme bruk av lyd og musikk for å understreke uroen, i "nære" scener gjennom musikk som nærmest fungerer parodisk, i nå-braker-det-løs-øyeblikk gjennom lav bakgrunnsstøy). Jeg tenkte etterpå at dette må være en av de mest symptomatiske filmene for vår tid, like symptomatisk er min (manglende) tolkning. Volden? Brå, brutal, umiddelbar, står i sterk kontrast til denne sindigheten. Men filmen gir oss ingen redskaper for å oppleve volden som verken "kul" eller motbydelig. Den er bare der. Like naturlig som en fysisk lov (molekyler støter mot hverandre, ikke alle danner bindinger). Kommentar til klassiske helte- og skurketyper, en opphevelse av motsetningen, eller hva? Hva med denne skorpionen, farlig når den er trengt opp i et hjørne eller er dette bare en måte å identifisere seg selv på som gjør at man kan bevare mannligheten i en verden som har behov for alt annet enn mer testosteron? Er Drivers utbrudd en fantasi? (ikke fantasi forstått som "dette skjedde ikke") http://500.the400club.org/wp-content/uploads/2011/12/drive21.jpg I en av filmens etter min mening estetisk sett feteste scener står Driver, med sin skorpionjakke, ensom igjen i en heis etter at dama (som åpenbart har hatt lett for å falle for fyren siden hun kunne projisere hva som helst i han) har blitt vitne til skorpionens stikk. Vi får se ham bakfra, en ruvende skikkelse, jakka pulserer og skorpionen med den, på grunn av Drivers muskeltrekninger eller whatnot. Jeg aner ikke hvordan jeg skal oppleve dette bildet. Hele filmen er grunn, tom. Den må plasseres i en kulturell kontekst for å gi mening (selv om "mening" da automatisk blir en mengde alternativer), men det må jo alt i våre dager. Plasser, referer, navngi, kategoriser. Jeg er postmodernismens ektefødte barn og nikker til alt den forteller meg. Vis meg til en tekst som analyserer denne filmen på en (for meg) overbevisende måte og jeg skal få et helt nytt syn på den. Til forskjell fra Engangsgrill (og dette beundrer jeg ham for) har jeg ingen plattform som gjør meg i stand til å felle noen dom. Denne filmen var særdeles flink til å unndra seg en dom, derav denne halvveis selvutleverende tiraden. Det eneste som kom ut av den. Jeg tror jeg trenger filmer som på en eller annen måte greier å ta stilling til verden uten at det må innebære en moralsk lekse. Peleshians filmer gjør det, Bresson lykkes for meg i The Devil, Probably, og faktisk synes jeg etter nok et gjensyn med Badlands at Malick langt på vei klarte det før han ble litt vel ivrig da han kom tilbake på 90-tallet. Filmer som er fulle av fordommer (de fleste) eller filmer som er tomme (stadig flere) er uinteressante. Førstnevnte tjener bare reproduksjonens formål, sistnevnte oppløses i et virvar av tolkningsmuligheter og har ingen autonomi.
  18. Liker Bresson.

  19. Søvnløshetsfilm: Le diable probablement/ The Devil Probably (Bresson, 1977) Noe av det fascinerende med denne filmen (og kanskje med Bressons filmografi som helhet for alt jeg vet) er at spørsmålet "hva er det han vil" står vidåpent. Det er i seg selv ofte et kvalitetstegn for undertegnede (det er riktignok ikke uvanlig at man ikke vet helt hva regissøren vil, men veldig ofte kan man ane at spørsmålet/svaret ikke nødvendigvis er så interessant). Det betyr ikke at dette er en film som er obskur for å være obskur, tvert imot, både form- og innholdsmessig, hvis jeg av hensyn til allmenne krav om god kommunikasjon skal ta i bruk denne distinksjonen, er den krystallklar. Den er klar på en veldig tilfredsstillende måte, det er som om den innfrir mine forventninger om hvordan verden fungerer på et enkelt, hverdagslig nivå: folk beveger seg, agerer med sine omgivelser og deres handlinger får en virkning som alltid står sentralt, enten det er fordi kameraet fokuserer på en detalj (eks: et dørhåndtak) og/eller gjennom fremtredende lyd (eks: fottrinn, "trær som faller" i en effektiv montasje). Rytme spiller nok en stor rolle, uten at jeg kan si noe mer om det. Dette er jo nærmest en actionfilm for mennesker som setter pris på det taktile (og ikke så mye på våpen), for dem som iblant lar hånda gli over gresset i grøftekanten, for å si det på en klein måte uten å attpåtil ty til erotiske referanser (bonustips: The Thin Red Line oppfyller både våpen- og gresskravet til en actionfilm (men definitivt ikke et eventuelt oneliner-krav)). Jeg er fristet til å bruke et ladet ord som "sensuell", og nøler bare fordi jeg mistenker at mange vil riste på hodet av en slik karakteristikk av en Bresson-film. Mangt har vært sagt om "skuespillet" i Bressons filmer (hvorfor kalle det skuespill med alle de krav og forventninger dette innebærer?). Folk opplever det som et hinder for innlevelse. Selv tar jeg det som en utfordring. Her må man investere. Jeg mener den lakoniske dialogen og hva som rent fysisk foregår mer enn inviterer til at man også kan føle med folka i denne filmen. De er ikke bare brikker brukt for å formidle perspektiver på en større tematikk (som riktignok er svært sentral), de er mennesker. De berører hverandre, tørker hverandres tårer. Ordene forteller oss at de kan være svært storsinnede overfor hverandre. Det er ikke karakterstudier Bresson gjør, men menneskestudier, og da er det like greit at man ikke farges av inngrodde fordommer om "typer". Ville den vært bedre om folka faktisk spilte? Nei. Det skader heller ikke at den som film etter min (ukvalifiserte) mening er uovertruffen i sin behandling av den vestlige (og kanskje etter hvert hele) verdens største intellektuelle (noen vil også si moralske) utfordringer. Den biten tar jeg ikke nå. Ei heller vil jeg prøve å sette ord på hvorfor kombinasjonen fungerer, hvorfor "innholdet" her, slik det gjør i all god kunst, trer frem med en bestemt tydelighet på grunn av "formen". Kanskje en gang senere. Mye parenteser her, DF burde hatt en fotnote-funksjon. God film. L'Argent neste?
  20. Hehe. Synes musikken fungerte best i åpningsscenen, i andre scener kunne musikken gjøre at det ble litt for mye av det gode. Joda, er emoteater dette, og man sitter ikke igjen med så mye i etterkant, men synes som sagt det visuelle er friskt nok til at det gir en opplevelse verdt pengene. Men så er jeg bare en bonde som en sjelden gang er i byen for å se på mennesker. For øvrig synes jeg skuespillerne godt kunne fremført replikkene "litt mindre". Jeg har dog ingen målestokk, dette er sånn ca min tredje teatertur. Skummelt hvordan Bill som DFs naturlige autoritet på teater får en til å tvile på egen erfaring.
  21. Nå ble jeg sulten. Hva med "innlimte"? hehe.
  22. Bra dette filmjournal-opplegget, nå har vi pornografiske, erotisk tenkende, hysterisk kjærlige og politiske innfallsvinkler. Og mitt politiske prosjekt er naturligvis bare en fattig erstatning for erotikken, en negering av det man ikke kan hanskes med. Sikkert derfor det er så mange grå og triste politikere, for øvrig. Nysgjerrig på det du skriver om autonomi her, om den autonome mise-en-scene. Du nevner lyden senere, at den inviterer inn omverdenen, minner oss på den, skaper liv, et univers, men er det bare mangelen på utafor-skjermen-lyd som gjør mise-en-scenen steril i denne filmen? Edit: Ouch, Papi har spurt om mye av det samme med flottere ord (og større presisjon).
  23. Så Forvandlingen her om dagen. Kanskje ikke fullt like imponert som Houseman, men satt igjen med en god følelse av å ha sett noe litt originalt, i det minste. Det er først og fremst det visuelle som virkelig sitter, synes jeg. Veldig flott scenografi og lyssetting, flere løsninger som bød på overraskelser. Åpningen var kanskje det beste, en rytmisk, men fredelig etablering av familieidyll som satt som et skudd. Litt vel karikerte karakterer, muligens. Humoren fungerte for så vidt som kontrast, men manglet brodden i Kafkas mørke humor: Den er jo sentrert om ham selv, det tragikomiske er at han ikke føler seg vel i massen og ikke klarer å tilpasse seg. Det er han som er dåren. Her er det de lettpåvirkelige og konforme som snur seg med vinden som er tåpelige, og det er et mindre interessant perspektiv. Men for all del, bra greier dette.
  24. Juryen finner vitnet troverdig og frikjenner inntil videre Sagan gjennom kjøp av Pale Blue Dot hos bookdepository.
  25. Ja, "gjennomgående mønster" er nok en god presisering, det vil jo i en film kunne være karakterer som representerer ulike ståsteder, men det er hovedtrekk det skal letes etter. Tar ikke noe hensyn til hva regissøren har sagt om intensjon, i denne tråden er forfatteren dævv. Fullt klar over at det kan bli like mye snakk om ideologi som om film, men det får gå. Tør ikke ta imot forespørsler, da ville jeg følt meg forpliktet til å faktisk si noe fornuftig. Possession kunne det dog vært interessant å ta for seg en gang. Dersom jeg skal bruke Freud i denne tråden så er det nok best jeg ikke retter ham mot meg selv. Nei. Første film ut, er en stund siden jeg så denne, så blir ikke fælt dyptpløyende dette. Spoilers i hopetall. Dead Poets Society (1989, Peter Weir) I Dead Poets Society, som finner sted i en konservativ eliteskole i 50-tallets USA, blir en klasse (gutter, naturligvis) eksponert for klassisk poesi og litteratur gjennom deres nye engelsklærer, spilt av Robin Williams. Keating, som læreren heter, forsøker å formidle livets poesi og gjør elevene oppmerksomme på verdien av å tenke seg alternativer, av å være nysgjerrige og av å jobbe mot å realisere sitt fulle potensiale. Livet dreier seg ikke bare om å skaffe seg gode karakterer og en god jobb. Gutta biter på og sørger for å starte opp igjen Keatings hemmelige klubb fra da han selv var elev ved skolen, kalt Dead Poets Society. Påfunnene blir stadig mer outrerte, og det ender med ris på rumpa for en av elevene etter at han trykker en artikkel i skoleavisa der han etterlyser jenter på skolen. Keatings råd til guttene etter at dette har skjedd er talende. Om å protestere mot systemet har han følgende å si: Vær smarte, ikke dumme, det har ingen hensikt å bli utvist fra skolen. Underforstått: vær så frie dere kan innenfor systemet. http://i42.tinypic.com/54wtnn.jpg En annen av elevene ønsker å bli skuespiller og får hovedrollen i en Shakespeare-oppsetning. Han vet at faren hans vil nekte ham å gjøre dette, og Keating anbefaler ham å snakke med faren, noe han ikke gjør. Etter det hele er over, vil faren sende ham til en militærskole. Sønnen tar selvmord. Følg autoriteten, eller dø. Slutten er det som virkelig setter spikeren i kista for alle forhåpninger, hvis man måtte ha det, om at dette er en idealistisk film: Den samme eleven som blir presset til å skrive under på alle de feil Keating har begått som lærer og som dermed får ham sparket, reiser seg i klasserommet i det elevene ser Keating for siste gang, og kaller ham "O Captain! My Captain!, en tiltalemåte elevene har brukt som uttrykk for sin respekt for Keating. Keating smiler, gutten har lært at opprør er noe man bør gjøre innenfor sitt eget hode. Samfunnet kan trygt reprodusere seg selv. Dette er slik sett en film som fremmer et borgerlig og konservativt dannelsesideal: Inderlig og romantisk, men på ingen måte revolusjonært. Mye handlingsreferat denne gang merker jeg. Håper dette konseptet vil utkrystallisere seg til noe etter hvert.
 
×
  • Create New...