-
Posts
2,659 -
Joined
-
Last visited
About KAH
|
Contact Methods
-
Website URL
http://
-
ICQ
0
Profile Information
-
Gender
Male
Contact Information
KAH's Achievements
Newbie (1/14)
3
Reputation
-
Oi, beklager. Hehe, det hadde kanskje vært det letteste. Svaret mitt kan formuleres ganske kort: Jeg skjønner hvor du vil, men samtidig beskriver du ei typisk postmodernistisk hengemyr, hvor det autentiske levnes lite håp om frelse. Ser fortsatt ingen definisjon på autentisitet. Tror vi er temmelig på nett, men vi har forskjellige "end goals", vi er interesserte i forskjellige ting. Muligens. Du finner strukturene interessante, mens jeg vil helst finne en vei ut av dem. Min agenda er selvsagt håpløs, det er jeg fullt klar over. Kan jeg få lov å være superpedant uten at noen tar seg nær av det? For det heter vel autenTISITET og ikke autenSITET, eller har jeg kanskje ikke sett notatet der det fremgår at begge deler er tillatt? En ekstremt vanlig feil da, hvis det er det. Ingen grunn til skam.
-
Diskuterfilm kårer: De beste fra 70-tallet (2013-utgave)
KAH replied to paah's topic in Meningsmålinger
Foreløpig topp 3. 1. Badlands 2. The Devil, Probably 3. The Killing of a Chinese Bookie (eventuelt cookie, hvis noen tar denne interne referansen) Mange om beinet bak disse, men må tenke litt på hvordan de skal rangeres. -
Menes det med menneskelighet egentlig medmenneskelighet, eller hva er greia? Tror ikke jeg har sett en film uten menneskelighet, hehe. For øvrig er min favoritt The Life Aquatic. Der er emosjonene flyktige, det er større kontraster mellom dem, men filmen er desto varmere i de øyeblikk hvor karakterene klarer, eller på sympatisk vis forsøker, å bryte kommunikasjonsbarrierene og "møtes". For meg dreier vel egentlig filmen seg om vanskeligheten med å uttrykke følelser på en god måte, på en uttømmende måte. Fin film, av Andersons filmer også den jeg har ledd mest av. Har ikke sett Moonrise.
-
Ikke bare er du postmodernismens ektefødte barn, men du virker heller ikke å ha et ønske om å drepe dine foreldre, hehe. Spøk til side: Gode greier, Angeleno, synes du kommuniserer fortolkningen din, ideene, veldig godt. Fikk lyst til å se Certified Copy. Kult at du i likhet med Tristano gir gass. Det er synd for forumet, både i forhold til aktivitetsnivå og dets potensielle "kulturelle bidrag", dersom folk legger mye stolthet i det å kunne stå for alt man har skrevet til evig tid og derfor ikke poster i frykt for en intellektuell hangover. Dette nevner jeg naturligvis ikke på grunn av denne teksten, men fordi jeg har kjent på denne frykten til tider, hehe. Skal forsøke å gi litt gass selv, siden det er kjedelig å bare få tilbakemeldinger av typen "godt jobba". Anser du autentisitet som mulig? Du sier at en fordømmelse av vår tids flyktige og fleksible identitet ville vært en fornektelse av menneskenaturen og sier vel med dette at inautentisitet og autentisitet er ett og det samme, eller i hvert fall at inautentisitet nærmest er en egenskap ved eller et av mange uttrykk for det eneste "tilgrunnliggende", nettopp menneskenaturen. Men samtidig: Hvis "inautentisitet er ok" er en dom, den eneste jeg kan finne i teksten, så er vel svaret på spørsmålet likevel ja, siden dette fordrer at motstykket finnes og er "noe annet", eller misforstår jeg deg her? Begrepet i seg selv er jo avhengig av sin motpol. Hva er i så tilfelle forholdet mellom de to, kun forskjellighet? Hva forsyner dem med egenart? Kan forestillinger om forskjellighet finnes uten en forestilling om verdi? Og særlig hva kunst angår kunne jeg kanskje stilt samme spørsmål og skiftet ut "kan" med "bør"? Hadde vært interessant å lese hva du tenker om dette, hvis du synes det har noen relevans. Kanskje beveger jeg meg litt for langt vekk fra kunstteori og over i "livet", det er en uvane jeg har.
-
Skitt au (no pun intended), jeg narrer meg selv om jeg tror jeg kan gjøre dette mer koherent og forståelig dersom jeg bruker litt mer tid på det: Du har rett, kunsten (og vi) har naturligvis mer enn disse spørsmålene som beveggrunn. Skal vi kommunisere om kunsten, og det bør vi vel hvis vi mener kunsten skal ha en rolle i fellesskapet, i samfunnet, så ser jeg likevel ingen vei utenom. Ender vi ikke til slutt opp der, uansett? Du sier det selv, din prøvende tanke er også en (uunngåelig) språklig konstruksjon, et forsøk på å finne mening. Du prøver å finne en vei utenom min dikotomi, og med god grunn: noe annet er ikke mulig (og hvilken sympatisk vei, så bra som noe annet jeg har lest om kunst. Ja, ta det til deg). Og for å ha det på det rene: når jeg sier at det ikke er mulig å forlate min dikotomi så er det fordi den har sin interne logikk, fordi den bare tillater et bestemt språkspill med sine bestemte regler. Jeg mener naturligvis ikke at den på noen måte har et ubestridt metatrekk eller at den er "sann". Bare usagt kunne den vært sann, men i det jeg sier dèt har jeg naturligvis allerede driti på draget. Så om premisset er forlatt så er det av tvingende nødvendighet, og diskusjonen er nå langt mer interessant, om ikke annet kan den faktisk finne sted, hehe. Vi må kunne snakke, men hva kan dritten være godt for? Må/bør den ikke være godt for noe? Jeg tror mitt problem egentlig er at jeg leter etter (ønsker meg) en måte kunsten kan operere politisk på (som outsider), være en kime til endring, om man vil. Etter en hangover skjønte jeg at dette var viktigere for meg enn min umulighetenes dikotomi, selv om dette (igjen) til slutt bunner ut i de samme spørsmål. Spranget må vi bare ta for gitt, hvis ikke er det ingenting som er noen vits, og når språkspillet likevel må oppstå tjener det ingen nytte å konstruere et som konstant undergraver seg selv. Men er intensjonell endring mulig? Fordrer intensjon frihet? Er det mulig for kunsten å stille seg utenfor konstruksjonene som er skapt av komplekse maktstrukturer? Med andre ord: ser vi noe mer enn vår egen dritt i dritten? Kan dritten tjene som en tidløs påminnelse om en slags arkaisk medmenneskelighet, frigjort fra kontekst og kultur, eller vil den bare gjenspeile den rådende orden? Og hva verre er: Om kunsten kan minne oss om det menneskelige, og om dette menneskelige er av det vi kaller det gode, hvor overbevisende kan dette uansett være i en tidsalder hvor selve tanken om det menneskelige blir utfordret av vitenskapen, av stadig større kartlegging av hjernen, DNA og evolusjonære prosesser? Hva gjør kunsten når det en dag kanskje ikke lenger finnes godhet og styggedom, men bare normalitet og avvik? Kategorier som også bærer i seg moralske implikasjoner med like stor tyngde, men som kanskje representerer et nytt språkspill (og en verden) der kunsten har mistet legitimitet. Og om ikke kunsten kan gjøre noe av dette, om den aldri kan skrike "stopp", hva står igjen? En lukket verden med sitt eget språkspill, hvor de innviede kan diskutere sine orgasmer? Surt oppstøt tilside: jeg synes ditt innlegg var vanvittig bra. Romantikeren i meg frydet seg stort over det du skrev (han fikk en tåre i øyekroken, for å være helt ærlig), og når jeg sier at det var romantikeren i meg som fant noe sant i det så mener jeg ikke dette nedlatende, tvert imot. For til tross for alt jeg har skrevet over: Hvem vet vel egentlig noe som helst. Spranget må tas. Vi må tro. Alle tror.
-
Faen, min første tanke da jeg så trådtittelen var at jeg nå kunne søke Kinskis arvinger om penger og at kriteriene antagelig ville være "far-fetched" nok til at jeg ville hatt en mulighet. Triste nyheter, men slik er det, folk kan gjøre stygge ting og likevel skape skjønnhet og gode greier. Mye kunst som ville blitt ødelagt for meg om jeg ikke var i stand til å skille den fra skapernes personligheter, laster og politiske ståsted (feil å si at jeg gjør et skille, snarere inngår det stygge i en kontekst som ikke tar noe vekk fra resultatet). At akkurat Kinski hadde en slik skyggeside kom ikke som noen særlig stor overraskelse. Så nei, dette vil ikke ødelegge Kinski for meg personlig, men det er klart det kommer til å prege alt som blir skrevet og sagt om han i offentligheten.
-
Jeg kunne kyssa deg nå, Kiddo. Skal forsøke å følge opp i løpet av uka.
-
Jeg er for alt som kan revitalisere DF og bankkontoen min på en og samme gang. Men nå trenger denne tråden desperat en filmomtale.
-
Ah, sånn å forstå! Ikke ironisk, mente hvert ord da jeg skrev det.
-
Hehe. Her er jeg usikker på om du sier det samme som jeg gjorde i min siste setning eller om du feller en dom.
-
Nihilisme er banaliteten som gir alle andre banaliteter evig liv. Dessverre rommer den ikke bare banalitetene, den finner sin naturlige plass blant dem. Så jeg vil gjerne snakke om viktigere ting på pub. Sex og musikk, den slags. Så kan man stoppe meg før alkoholen tar overhånd og jeg ender opp i tirader lik den som fant sin vei til forumet i går natt. Må få sett denne Amour. Kommer sikkert til å bli irritert. Dette har vært et innlegg i serien "finn paradoksene".
-
Merker jeg sliter med å vite hvor språkspillet begynner og slutter når man diskuterer et tema som dette, og i bunn og grunn er vel alt et språkspill. Jeg liker tilnærmingen, jeg kjenner meg igjen i den, jeg savner den, og misforstå meg rett, jeg tror ikke man slipper unna tro. og vi kan like godt snakke om tro. Ingen slipper unna. En vaskeekte nihilist kan ikke finnes. Om han eller hun skulle definere og forstå seg selv som det ville dette i seg selv være en overskridelse, et sprang fra intet til mening. I det øyeblikket man snakker er man ikke lenger en nihilist. Det faktum at man ikke kan unnslippe tro er ikke et problem. Tro er uunngåelig for mennesket, det er en egenskap og en nødvendighet. Men hvordan velger man hva man skal tro på? Dette er et problem for meg, og tråden er herved avslørt som et egoistisk prosjekt. Jeg har kommet dithen at jeg sidestiller alt som ikke kan observeres som like meningsløst. Om det er Gud, fri vilje eller rosa elefanter på Pluto går ut på det samme for meg. Herunder også en hel rekke begreper som vi tror betyr noe. Ja, "mening" og "tro" kan fint også føye seg inn i rekken. Så man kan bare holde kjeft. Mot dette synet finnes det en hel rekke innvendinger (for hva kan man vite når man ikke vet hva som kom først av høna og egget, og hvilke vidunderlige muligheter åpner ikke dette for), men nei, disse vil bare understreke at man ikke slipper unna intethetens skrekk. Man ville ikke sluppet unna den om Gud åpenbarte seg på himmelen eller om man forsto hvorfor den singulære hendelsen vi kaller the big bang skjedde. Spørsmålet hvorfor ville fortsatt dukket opp, meningen med det hele ville like fullt vært etterlyst. Med andre ord: Tråden hadde ikke trengt å dreie seg om kunst, og med det: Hvorfor kunst? Personlig etterlyser jeg nå en slags renhet i kunsten, jeg nærmer meg en streng oppfatning av kunst som ikke tillater meg å gjøre annet enn å stirre lenge på verker av Rothko. Uten at jeg vet hvorfor det skulle være nærmere noen kjerne, nærmere den materielle virkelighet. Antagelig dyrker jeg meg i denne akten meg selv og min oppfatning av kunst, som en slags overlevelsesmekanisme. "Ja, her har vi forstått noe gutta, nå er vi inne på noe". Piss, alt samma! Og dette sier jeg med glimt i øyet. Uansett hvor alvorlig situasjonen oppfattes for meg så ser jeg samtidig ironisk på den, slik jeg ser med skepsis på all alvorlig virksomhet. Men rein hedonisme? Et sprang det og. Ikke mindre eksistensielt enn noe annet. Pumpa slår, i hvert fall. Nå er det kvelden. Fylleangst for hva man har skrevet på et diskusjonsforum i morgen. Ikke første gang. Takk for samtalen, kompis. Beklager at dine fine betraktninger sklei over i pur narsissisme! Jeg er egentlig ganske grei. God natt. PS: Skal lete opp den teksta!
-
(da tar jeg et glass til) Det er lov å ta kvelden da!
-
Forlokkende svar, men denne forståelsen av kunst unndrar seg ikke en plassering i en av mine to kategorier, gjør den? (den vil kunne passe i begge, avhengig av hvilken funksjon denne "gjenoppdagelsen" anses å skulle ha). For hva gjør denne gjenoppdagelsen verdifull? Enten anser man den for verdifull fordi påminnelsen (gjennom å styrke vår evne til empati og medmenneskelig forståelse eller ved gjøre oss oppmerksom på at "alt kunne vært annerledes") kan få oss til å ville gjøre verden bedre (tro på fremskrittet og det gode), eller man regner det for å være en spennende opplevelse og erfaring, og bare det (nihilisme, hedonisme). Og kunsten som forsvar mot reklame innebærer jo en oppfatning av hva som er bra og dårlig for kulturen, som jeg igjen vil hevde innbefatter en form for tro.
-
Tjohei, gamle kjente og nye fjes. Jeg har problemer med å snakke om og i det hele tatt forholde meg til kunst (som lenge var den siste bastionen jeg festet min lit til, låll). Har lyst til å stille et enkelt spørsmål. Rødvin innabords, jeg kunne fremstått smartere og vært mer presis på en god dag. Mener du at 1) Kunsten skal "opplyse", tilføre enkeltmennesket, samfunnet og kulturen noe? Gjøre oss bedre? I så fall, hvorfor mener du dette er mulig og hva er egentlig målet? Hvordan kan du begrunne dette målet som godt og ønskelig, uten at du til syvende og sist må hvile på en form for tro? Er ikke selv troen (sic) på fremskritt også nettopp det, tro? Må ikke alle forestillinger om det gode bygge på tro? Du kan nok enkelt begrunne hvorfor det er ønskelig at vi diskuterer kunst, men hvor ender du opp dersom man spør "hvorfor" mange nok ganger? 2) Kunsten er til for å nytes? At det er din individuelle opplevelse av den som er viktig? I så fall: Klarer du å ytre deg om kunst, hvorfor gjør du i tilfelle dette, og kan du i det hele tatt gjøre kvalitative skiller hva skjønnhet og estetikk angår? Kan kunsten ha noen som helst verdi? Hva skiller den fra et godt måltid eller en bra orgasme? Tro eller nihilisme. Jeg klarer ikke med noe av det. Korte svar funker. Er ikke så mye å si uansett. Høhø.