He he. Jeg tror kanskje jeg liker macht und rebel best. Jeg liker hvordan han indirekte gjør narr av den norske kunstscena, og kanskje særlig det politiske miljøet fra 90-tallet med relasjonell estetikk og alt som fulgte med. Det er lenge siden jeg leste den nå, men synes huska at den minnet meg veldig om glamourama av bret easton ellis, bare satt til en veldig mye smalere kontekst. Glamourama synes jeg ikke holder seg så bra i dag, ettersom den er såpass datert, men macht und rebel tar med en syrlig nihilistisk tone opp mye større spørsmål. Gjør det norske sosialdemokratiet kunsten en bjørnetjeneste med alle støtteordinger og stipender det tilbyr? Blir man "ond" og kynisk av å bo i et "godt" land?