NaN

Ah, en egen tråd for et av livets viktige temaer. Skjønne saker. På en skala fra 1 til Michael Bay, hvor feil er det å si at denne tråden opptomles? I anledning min nåværende nipping melder et gammelt spørsmål seg: hvordan er det med tegnsetting i disse uttrykkene en bruker om alkoholholdig drikke type når en skriver det på norsk? De som står på flaska, og hvor de der gjerne er så feige at det smøres på med store bokstaver, et eksempel fra det jeg nipper til nå fra Jean Fillioux er "EXTRA BRUT"? Stor eller liten forbokstav? Finnes det faste regler for de forskjellige vinbetegnelsene eller er det pur synsing som gjelder? (her ble det sikkert mengdevis med taste- og språkfeil, selvkritikk tas - bokstavene ble plutselig så rare så jeg vet ikke helt men det er litt deilig)

Er forskjell på blåe og røde da, er det ikke? De røde kan sikkert kalles lyseblåe eller noe dog. Godt at flere bekymrer seg over denne tendensen. Har ikke kjøpt en blodappelsin siden de byttet. Fortærte sist: egentlig div. halvluksusriøs sjokolade, investert for nærmere 200 i sjokolade med bl.a. pistasjemarsipan og alskens Cognac samt likørvarianter - og en forbausende god Tequila trøffel. Yummy! Men siste egentlige måltid var en meget sen frokost bestående av kamskjell tilberedt søkkende lettvint. Hakket chilli frest i olivenolje på middels sterk varme mens jeg hakket opp en paprika, den ble frest litt og så fikk kanskjellene en liten omgang med varme før jeg helte oppi væsken som hadde samlet seg i posen (vet ikke om det var noen spesielt god idé egentlig, men er litt tilhenger av fort og gæli metoden i blant) og så et par små dæsjer hvitvin. Med litt av den beste grønnsaksbuljongen jeg vet jeg får tak i for tiden (orker ikke smake meg gjennom flere typer nå) ble det aldeles nydelig. Selvsagt måtte jeg ødelegge det med å la det ligge i stekepannen for lenge så den delikate konsistensen på kamskjellene gikk til helvete ganske raskt. Skylder litt på disse jævlene i Telemark (noen på polet mente i alle fall de holder til der) som har fremstilt epleschnapsen jeg tok to glass av før jeg freste i gang. Tok en kopp nypete også, og følte at det tilsammen var fryktelig sunnt og naturlig.

Taster meg enig i at utvalget ikke er omfattende nok til å tilfredsstille fullstendig, men det dekker nå passelig i alle fall. T.o.m. fått hørt en rekke remikser og alternative versjoner av bl.a. Björk låter som jeg ikke helt våget tro at jeg noensinne ville få tilgang til spesielt lett. Men ikke en gang komplett Dollie de Luxe altså, det er for dårlig. I det minste har de vel samtlige album de gjorde som Dollie. Uansett, lurte på om noen her kunne ta seg bryderiet med å gi meg og evt. andre interesserte en liten innføring i Franz Schuberts verker via Spotify? Altså en slags liten Schubert for nybegynnere, eller evt. essensielle verk. Her ønsker jeg meg fokus først og fremst på mest essensielle verk og dernest på hvilke innspillinger som er mest anbefalt dersom anbefalingene begrunnes noenlunde brukbart. Håper på snarlig svar, koz og klemz så lenge.

Barberte meg. For å forebygge små infeksjonslignende ubehageligheter etter å ha brukt en maskin brukt av andre klasket jeg på med eddik. Husker ikke helt hvor jeg leste om det, burde sikkert vurdert hvor pålitelig kilden er og om det kanskje kunne finnes andre alternativer men tenkte det verste jeg risikerte med vanlig matlaginseddik uansett var at det kunne svi litt. Dæven steiki! Det lover jeg at det gjorde.

Gratulerer, vel investert. Har bare litt "best of" (!) selv. King Hiss så skjit tøff ut om jeg husker ham rett, men var det ikke ganske problematisk å få denne slangen plassert riktig i hånden på leketøysutgaven? He-Man var konge den gang da men faen med sært å se igjen. Navnet høres jo ut som en dårlig vits nå. Han-Mannen liksom. Sykt morsomt,og selvsentrert som jeg kan være lot jeg meg fascinere av å gjennoppdage det forholdet jeg en gang hadde til karakterene. Og Muligens er teorien om seriens innvirkning delvis rett, jeg er kanskje litt lite promiskuøs til soper å være. Litt over 30 sexpartnere er da ingenting så noe må det da være, tenker det er He-Man som har skylden. Er såpass gammel at det ikke eksisterte dårlig dubbete utgaver da jeg opprinnelig kastet meg over denne serien med uregelmessige mellomrom. Jeg mener da bestemt at Transformers kom senere på markedet, og jeg minnes at jeg da tok litt avstand fra denne hyperkommersielle konkurenten. Jada. Kanskje var det synd at jeg aldri utviklet et forhold til den serien preget av samme intelektuelle dybde som KAH fikk glede av, men jeg likte ikke forholdet mellom leketøy og tegneserie. Også den elendige kvaliteten på Transformers lekene da, det gikk jo gjerne i stykker for omtrent ingenting. Nei, da var det noe annet med solid bygde, estetisk tiltalende muskuløse og gjerne hårete menn og halvdyr.

Jepp. Så har du motsatsen "end", som bringer deg til, tada, bunnen av siden. Synes ellers dette ser ganske kjekt ut til å være nærmest et utkast til forumets nye design. Var vel først og fremst Scorsese på plass øverst sonm dro opp. Synes den overveldende mengden hvitt skjærer litt i øynene, men regner med at det går seg til når rekefisket er overstått. Finner ikke denne nedlastingsfunskjonen som Svank beskrev, det var noe slikt på den gamle utgaven av forumet men den fungerte ikke når trådene ble litt store. Den måtte vel delt opp trådene i kanskje 50 eller 100 eller 200 eller 250 "forumsider" pr. side, eller hvor mange "forumsider" det nå er mulig for Word og html formatet å håndtere greit som en side og nummerert dem. Alltid greit når en ikke har fulgt med på en tråd en stund eller en gammel tråd graves frem eller noe, så får en scrollet raskt gjennom på jakt etter det mest relevante. EDIT: ah, kremt, nedlastingsknappen er kun der når en er innlogget ja. Det må du jo berette om. Host. EDIT: det fungerte fortsatt ikke nei, "Hva leste du sist" i html versjon ble kuttet en gang i 2007. Trenger litt oppdatering om den skal være til spesielt mye nytte.

Apple Jack? Og her har jeg tenkt på epler fra helvete og andre usakligheter. (til mitt forsvar kjenner jeg ikke noe særlig til Apple Jack utover at med litt anstrengelse slo det inn at en film ved det navnet nok eksisterer)

Ah, høres lekkert ut, finnes det en link til "Hjemover" på nettet for alle som ikke får anledning til å se den på TIFF er vel garantert interessen der. Elers har jeg billetter til overs til to Claire Denis filmer i morgen, pretender og Uro fikk kopi av samme epost med anmodning om å finne en måte å fordele dem ut til noen, vet ikke om jeg har anledning til å benke meg her for å finne på noe. Sender en tredje kopi til Svank om ikke han som later som eller Uro skulle ha anlending til å finne på noe. Fått rabattkort i jule/bursdagsgave så null pes med godtgjørelse utover at det er lov å føle seg forpliktet til å taste noe om filmene her. Beklaer kort varsel.

Og jeg hopper tilbake til danseren i mørket. Mistet siste rest av tilnærmet respekt for Lars von Trier inntil videre av det der gitt (men fascinasjonen avtar jo selvsagt ikke av den grunn og filmene blir ikke plutselig noe dårligere heller), og fikk forsterket respekt for Björk som tydeligvis har klart å komme mer eller mindre styrket ut av en såpass heftig relasjon. Hvor har du disse sitatene fra, Uro? Filmen fungerte ellers fint som følelsesporno men holdt for meg ikke helt i samtlige mindre opprivende sekvenser. Jeg ble aldri helt sikker på om det estetiske utrykket i f.eks. musikalscenene var et produkt av kompromiss eller bevisste, kunstneriske valg med hensikt å uttrykke noe. Jeg vet i alle fall at for meg fungerte det bare nesten, det lille ekstra manglet men faen så nært det var. Så var det vel noe annet småpuss som jeg ikke syntes satt helt. I tillegg kommer helst en film pr. regissør prinsippet.

For Uro og alle andre interesserte som ikke har sikret seg kopier allerede eller lurer på om de burde det slenges det herved ut et par Spotify lenker: Drawing Restraint 9 (frarådes fortsatt folk som ikke har sett filmen, men kanskje verdt en gjennomlytting allikevel) Medúlla Gling-Gló (Björk Guðmundsdóttir & Tríó Guðmundar Ingólfssonar, 1990) The Sugarcubes på Spotify (desverre kun det første albumet uten bonusspor, et par singler og en samling men fin fin innføring det) Tok meg et par porsjoner tid å lære meg å sette i alle fall litt pris på enkelte av Mike Pattons prosjekter (ikke fem år, men kanskje et eller to). Han blir nok aldri noen favoritt, men å ikke like Mike Patton i det hele tatt tilskriver jeg foreløpig langt fremskreden utvidet trassalder. Ellers må jeg nevne at Medúlla var for meg mer "hva faen?" ved første møte enn i alle fal jeg kunne forestilt meg på forhånd. Dette er ikke Björk hopper rett i strupen på reportere "hva faen?", dette er svanekjole "hva faen?". Dette er soundtracket til Elton Johns gamle garderobe som vekkes til liv "Beds and Broomstricks" style men filmet av noen som skulle ønske de fikk samarbeidet med Tarkovsky før han døde og redigert i samarbeid med venner av Autechre. Noe sånt. Nå overdriver jeg kanskje litt, men ikke mye i forsøk på å beskrive hvordan det føltes å forsøke seg på denne utgivelsen i første, andre og kanskje tredje omgang. Og det verste som kan skje er vel at du finner ut at "så sært var det da ikke" e.l. (egentlig slår ikke dette albumet meg som så fryktelig sært etter hvert, det er nok mye at det går så på tvers av forventningene til et Björk album - men herregud så deilig det var å skrive det der)

Neimen faen da, er vi så uinteresserte i de fleste her sitt eget hjemland som filmnasjon? Litt trist men delvis forståelig (desverre). Tenker jeg slenger inn et par lovlig sene stemmer på Norge, alt sørom Rio Grande og musikaler snart. Tenkte å taste inn noen velvalgte ord om Paraplyene i Cherbourgh eller rettere skrevet om den alltid like vakre Cathrine Deneuve, og satiren i nummer som "Gee, Officer Krupke" samt det underholdende i koreografert gladvold (muligens egentlig med ganske lite vekt på "glad" men det får nå være så) i West Side Story men noterte dem ikke mens jeg husket dem så det får være. Så er det jo to Twin Peaks stjerner i sistnevnte, Richard Beymer og han som spiller Dr. Jacoby hvis navn har en tendens til å snike seg ut av mitt minnes umiddelbart tilgjengelige avdeling.

Men så ble hun vel også passelig følelsesmessig rævkjørt, etter hva jeg har forstått. Vel verdt det. En av de få filmene jeg ikke har klart å se igjen, i dette tilfellet kanskje mest siden de fleste tv-skjermer blir så knøttsmå etter en såpass intens kino opplevelse. Å sette på kommentarsporet var så feil som det gikk an, jeg innså raskt at dette vil jeg ikke ha emosjonell avstand til.

Mja, "Declare Independence" er også ganske røff i kantene om en på en litt annen måte en "Pluto". Litt "klubbete", litt politiske slogans, mye overstyring eller forvrengning om du vil. Tror du kan komme til å like den. Og jazzalbumet har noe herlig ved seg, et eller annet skjer når Björk skal synge jazz. Føles litt svulstig å uttrykke det slik men du skjønner vel noenlunde hva jeg mener med hvor herlig det er å føle at en blir omsvøpet av denne praktfulle stemmen. Følte det i alle fall slik tidligere men det virker som ganske lenge siden sist jeg hørte hele og så mye annet har jo endret seg men nok om det. Er ellers også omtrent like spent på hva du kan komme til å synes om Medúlla, selv jeg syntes det ble for sært på første forsøk men det har gradvis blitt et av mine absolutte favorittalbum. Tving deg gjerne gjennom hele albumet om du reagerer mest med "hva faen?" i første omgang og legg det til side for en stund så skal du se at du sikkert snart gleder deg til å befinne deg i Bjørks Medúlla univers igjen. Kan med andre ord kreve litt tilvenning men vil si det er vel verdt det. og med mindre du skulle finne den japanske utgaven med et ekstra spor avsuttes det ganske festlig med "Triumph of a Heart" som atpåtil er jordet med a cappella hip hop elementer og stemmer som simulerer freshe synthlinjer (vet ikke om det egentlig kalles det, men du skjønner hva jeg mener når du hører det). Feel good-Björk. Og hvorfor i helvete røsket du ikke med deg sukkerbitene? Så kan du bli med i en av de mange klubbene for å klage over Einar Õrns disharmoniske, småskingrende stemme og absurde utbrudd om hvor mye han misliker hummer og andre sakligheter. Eller evt. bli en av de få som hyller han som en essensiell del av det glade kaos som sukkerbitene sto for. Forøvrig leste jeg at han var med på å grunnlegge Reykjaviks første internett kafé, litt vel tidlig så vi snakker vel ren fiasko. Lenge leve de små digresjonene. Uansett, første albumet har jo både gjennombruddslåten "Birthday" og mesterverk som "Delicious Demon". Såkalt sprudlende galskap. Absolutt anbefalt, og så ville du vært en tredjedels på vei til å ha en komplett samling av sukkerbitenes studioalbum. Men debuten da, mediter litt på bildet ragoo postet og forsøk å forestille deg en elleve år gammel liten Björk Guðmundsdóttir som covrer Beatles på islandsk og fortell meg hvordan du skal få ro i sjela før du har hørt dette. Nei, kanskje finnes det dem som lever fint uten men herregud så søtt det er. Men det er nok smartest å prioritere annet inntil videre.

Ha, akkurat de to albumene jeg hadde tenkt å anbefale deg da jeg så du hadde tastet om iherdig Björk lytting i en annen tråd gitt. Da har du jo sånn omtrent ytterpunktene, noe av det særeste og allikevel herligste hun har gjort med Medúlla og kanskje det mest kommersielle på Volta. Mike Patton (som jeg regner med de fleste på forumet liker i alle fall litt) svipper såvidt innom i noen minutter på Medúlla mens Timbaland produserer et par spor på Volta. Også har du jo disse friske afrikanerne ved navn Konono Nº1 som lager sine lydfrembringende objekter bokstavlig talt av søppel og har spikket seg en mikrofon av tre og smelt inn en eller annen bildel som de har fått til å fungere til å fange opp lyd med som trommer ivirig i vei på Earth Intruders etc. etc. Konseptet for Medúlla var ellers å sentrere alt rundt stemmen, og de fleste sporene består utelukkende av stemmeopptak om en da gjerne manipulert og prossesert til det u- eller halvgjenkjennelige. Kun fire spor har innslag av andre instrumenter, henholdsvis bass-synth, piano, gong og synth. På Volta får du forresten litt små-sinna-Björk på "Declare Independence, om en det er litt politisk motivert mer en det mer personlige raseriet som har preget utbruddene hennes tidligere. Vet ikke om du synes det er et pluss eller et minus eller bare noe litt annet. Synes ellers du skal skamme deg over å kalle "Play Dead" for siste sporet på Debut uten å nevne at det er et rent bonusspor på den såkalt internasjonale utgaven som ikke var med på førsteopplaget. At det blir stille i rundt førti sekunder eller hva det nå var burde vel kanskje være et hint? At det opprinnelig var filmmusikk (til "The Young Americans" som jeg ikke har sett) gjorde det vel temmelig naturlig til kinopausebruk. Filmmusikken til Drawing Restraint 9 kan du glatt vente med til du evt. får sett filmen, om du ikke absolutt må høre hvor en del av hornene på Volta er samplet fra. Flere spor er uansett ikke egentlig Björk, her serveres alt fra sånn japansk muiskalsk teater jeg har glemt hva heter (Noh viste det seg å være) til Will Oldham som preiker over litt stemningsskapende lyder med melodi ved Mathew Barney og instrumentale stykker og/eller stemningsskapende abstrakt stemmebruk som skal passe til å se at Björk tar seg et bad eller illustrere værforhold osv. Omtrent like interessant som å høre på Lord of the Rings musikken uten å ha sett filmene om en bortimot forguder Howard Shore eller noe, kan kanskje fungere for å få frem enda mer forventning til filmopplvelsen men ellers ikke et selvstednig verk på noen måte. Gull for oss som likte filmen dog. Det første albumet fra 1977 må du jo bare høre, en elleve år gammel Björk Guðmundsdóttir jamrer i vei "Álfur Út Úr Hól" (islandsk versjon av Fool on the Hill) og annet med unødig mye fløyteinnslag. Fryktelig sjarmerende. I blant finner en bootleg utgaver eller møter en stolt eier som gjerne låner bort et eksemplar, dette er så bra at islenderne gjerne vil holde det for seg selv. Er du blitt virkelig blodfan må du jo også ha med deg Björk Guðmundsdóttir & tríó Guðmundar Ingólfssonar utgivelsen "Gling-Gló" fra 1990, før hun startet sin moderne solokarriere altså. Tittelen blir sånn ca. ding-dong på norsk, og det er omtrent så dypt dette albumet høres ut. I mine jazzmessig ikke alltid helt fininnstilte ører høres trioen ut som helt grei bebop men ikke stort mer mens Björk utgjør wow-faktoren. Islandske jazzklassikere og et par jazzstandarder gjort med islandsk tekst, superkoselig skive. The Sugarcubes er selvsagt essensielt. Mener jeg først hørte Björk da NRK viste et intervju og videoen til "Regina" (fra "Here Today, Tomorrow Next Week") lenge før jeg ante at det skulle bli stor karriere på noen av disse herlige særingene. Anbefaler nevnte album rett og slett siden det er hva jeg har rukket å høre mest på. Punk perioden hennes kjenner jeg ikke noe særlig til utover det lille jeg har lest om "Kukl", fusion gruppen "Exodus", "Tappi Tikarass" og fjortisprosjektet "Spit and Snot" etc. - dette burde sikkert vært renskrevet og skjært ned litt men det orker jeg bare ikke nå.

Alva Noto. Mest støy og stemning fra denne tyske minimalisten, og det fungerer jo som kjent fint i blant. Nær David lynch aktig stemning på noen få spor, med sideliggende støyslør der ute et sted. En meget sjelden gang lekes det litt med forventinger til struktur, men de store overraskelsene uteblir. Siftet bekjentskap med Protypes (som traff mest umiddelbart men mulig de to andre vokser på meg på en ikke fotsopplignende måte) og de to Xerrox albumene som er kommet så langt. Ytterligere tre album med "kopiert musikk" skal leveres om ikke jeg har blitt helt feilinformert. Kan ellers nevne at jeg ble nysgjerrig siden mannen hadde gjort noen Bjørk remikser. Hadde noen spilt remiksene først og dette etterpå ville jeg aldri i livet ha gjettet at samme mann sto bak om jeg ikke hadde lest det, uten at det er noen dårlig ting. Foreløpig rating blir 7 av 10, ikke uunværlige mesterverk men definitivt blant den beste minimalismen jeg har latt meg utsette for de siste årene.

Påstand: en Troma film som herr_kalkun mislykkes i å identifisere er ikke "light".

Tenker det blir Norge og musikaler for min del. Det betyr neppe at Bør Børsson Jr. kommer så alt for høyt på noen av mine lister dog. Et par nasjoner til, "alt sør for Rio Grande" er områder jeg kjenner alt for lite til så om jeg bare får tak i film derfra virker det veldig aktuelt. Hvor strenge er sjangerdefinisjonene egentlig? Å forsøke oss på surrealisme som sjanger kunne vært interessant, i det minste ser jeg et potensiale i diskusjoner rundt nettopp hva det innebærer og hvor surrealismen ble av, eksisterer den egentlig i dag, opphørte den å eksistere som uutvannet sjanger en gang på seksti- syttitallet da den etter hvert parret seg aldeles for meget med alskens mer konvensjonelle grep i tillegg til å ha mistet brodden ved at den muligens stivnet i et eget sett med konvensjoner som kanskje kan sies å gå på tvers av de opprinnelige intensjonene eller den opprinnelige surrealistiske ånd osv. osv. Eller kanskje er det bare jeg som biller meg inn at den slags skulle være spesielt verdt å tenke litt mer over. Det sklir vel raskt over i semantiske sidespor og alskens annet tant og fjas som får enkelte, la oss kalle dem Melkor, til å gjespe demonstrativt. Litt halvløst fra et lettere overtrett sinn men det var i alle fall tenkt som et bidrag.

Og en tredje stemme til Total Recall, så ser du Valz im Bashir. Disse evinnelige mafiafilmene må jeg vel få slitt meg gjennom selv snart, har vel bare sett Gudfaren i sin helhet for årevis siden og har aldri klart å se kvaliteten i Marlon Brando med bomull i kinnene men sier så mange at det er genialt uten å ta seg bryderiet med å argumentere mer enn en gjennomsnitts fjortenmåring gjør ved omtale av favorittbandet/artisten sin så må det jo være genialt. Eller?

Tatt en liten slurk Calvados, svidde på den halvtørre overleppa og var generelt sett ganske ramme saker, malt økologiske Sidamo espresso bønner og laget en liten porsjon, en til liten slurk Calvados, forsøkt å finne et eller annet i full fart og i forfjamselsen veltet Calvados flasken så den knuste noe annet som heldigvis bare var en tom ølflaske, tatt på tøfler for å unngå uønsket nærkontakt, etter litt rekonstrueringsforsøk klart å finne litt bagateller i en annen leilighet, småtteri som lue og hansker og slikt, nytt nydelig espresso i hva jeg vil betegne som godt selskap (foretrekker for tiden helst å forholde meg til maks et annet menneske om gangen).

Hva er mousse i vinsammenheng? Tror kanskje det beskriver hva det føltes som litt mye av i det Crémant de Bourgogne Brut Rosé kommer i munnen. Eller kanskje var boblene lettere overdimensjonerte for prisklassen. Lenke til kjekk oversikt over vinsmakinsterminologi settes også pris på, evt. bare en liten gjennomgang så det går glattere å unngå kjip og halvkjip vin. Unngår jeg musserende Rosé for resten av livet er vel det en fin begynnelse men uansett, neste gang noen sier de skal spandere en flaske i ene øyeblikket og skal rekke en buss i neste så jeg får mindre en to minutter til å ta et valg på kan det være kjekt å kjenne terminologien. Ikke at det egentlig har skjedd før denne dagen eller at det er så jævla sannsynlig at det skulle skje igjen. Å, tilsvarende uttrykk på engelsk ville også vært en fordel.

Crémant de Bourgogne Brut Rosé (bursdagsgave) - og litt lunken julete type småfancy med nøtter og krydder og greier. Vil nesten si juleteen var best, men Crémanten er definitvt morsomst og ser penest ut. Skuffende lite smak og aroma fra noe til over 130 for en flaske, men det er vel den verste risikosonen prismessig. Muligens er bare ikke sprudlende rosé min greie. veldig god om den sammenlignes med brus i stedet for andre musserende dog. Forsøker suggerer meg selv til å oppfatte den som deilig vulgær og er ganske nær å lykkes nå (på et eller annet vis hjelper det å knapt ha spist så langt i dag).

@morty: Shoah virker som et meget interessant verk. Fint å slippe slitsomme dramatiseringer og usaklig innklipping av alskens arkivmaterial (og enda verre, denne evinnelige blandingen av de to uten noe som helst slags informasjon om hva som er hva) for en gangs skyld, og å presse så hardt på mener jeg kan rettferdigjøres med tanke på å få frem det som kan fås frem av noe i nærheten av sannheten mens det fortsatt er anledning til det. Bortsett fra at han har blitt anklaget for å vri litt på fakta, bevisst feiloversette og litt tvilsom redigering så jeg nettopp men pyttsann. Har du bare en ni-ti timer til rådighet så er det klart du må klippe vekk utsagn du er uenig med så det ikke skal ende opp som en nyansert fremstilling eller noe slikt. Finner den lille avsløringen litt tvilsom personlig, men slikt får en vel leve med. Så du den opprinnelige utgaven eller 2007 versjonen, og vet du noe om forskjellene (og forsåvidt hvorfor det skal finnes versjoner på henholdsvis 613, 503, 566 og 544 minutter?). Dette må jeg få med meg. Fin liten skriftlig presentasjon forresten.

Godt relativt nytt år! http://img407.imageshack.us/img407/3033/pigahappynewyearholiday.jpg Med en slags kongepjolterlignende blanding på lerka (Codorníeu Reserva Raventos Brut og Symphonie XO, orket ikke investere i Champagne denne gangen) og en liten bakketopp for meg selv ble det trivelig fyrverkeribetraktning før jeg kom meg inn i varmen igjen for å som lovet by på nyttårsdram til en fyr som også denne overgangen til et nytt år nektet å bevege seg utendørs av prinsipp. Årets første film ble forøvrig, som nevnt i en annen tråd, Final Destination 2. Ikke på selveste nyttårsaften men årets første like fullt. Såkalt knakende god underholdning og etter min langt fra ydmyke mening bedre en den første.

Hurra for utvidelsen. Fått sett et par til (temmelig tilfeldig utvalgt men dog) som får plass på listen, deriblant Final Destination 2 som for øvrig ble årets først film for meg. Faen for et slit det er å måle digital animasjon mot fransk drama og dokumentarer osv osv osv for å forsøke å få en slags orden. Håpløst egentlig. Vet ikke om jeg klarte å bli helt enig med meg selv. Flere filmer får listeplassering etter hvor sterkt inntrykk den opprinnelige kino-opplevelsen ga og slikt da det ikke ble anledning til så mange gjensyn og dyptpløyende revurderinger. I julen var det alkohol som skulle konsumeres og i det hele tatt, ble forbausende lite film da. Litt svada eller et ord om enkelte filmer der jeg rakk det. 01. Mulholland Dr. (pluss for opplevelse, selvsagt, for et tilsynelatende nær ugjennomtrengelig mysterium som fikk meg til å betale for å se denne flere ganger på kino [herregud så deilig å få hodet rundpult litt i blant] og ikke minst for referanser til Rita Hayworth som den første i bransjen til å “gi Alzheimers et ansikt”[!] - det ga virkelig noe til filmen) 02. Antichrist (et pent lite rush og noe av den vakreste kameraføringen på et par evigheter) 03. Drawing Restraint 9 (besnærende) 04. Hunger 05. Minority Report (beste Spielberg i min bok, A.I. slet med litt halvgod CGI og andre skjønnhetsfeil) 06. Vals med Bashir 07. De andres liv / Das Leben der Anderen 08. Volver (ville kanskje tapt seg på et gjensyn, men har jeg bestemt meg for å gi listeplasseringer ut i fra opprinnelige kino- og seeropplevelser så blir det slik) 09. Eternal Sunshine of the Spotless Mind (søt og en de få filmene som viser at Jim Carrey kan spille, mye “godt håndverk“ på flere måter) 10. Reprise 11. Mysterious Skin (opprivende og medrivende uten overdrevet store fakter og unødig melodrama, litt unødig klisjebefengt i et par svinger etter min mening uten at det trekker så voldsomt ned) 12. Me and You and Everyone We Know 13. La face cachée de la lune / The Far Side of the Moon (ikke noen absolutt favoritt men en koselig og lett ettertenksom liten sak) 14. Final Destination 2(det mest underholdende jeg har sett på lenge, pluss for herlig syk humor, gjennomført univers og at filmen nesten føltes mer som en Final Destination film en enern som kanskje bar litt preg av å ha startet som en forkastet X-files episode) 15. Gegen die Wand 16. Spirited Away (Sen to Chihiro no kamikakushi) 17. Maria Larssons eviga ögonblick 18. Hulk (Ang Lee) 19. Uzak (behagelige lange tagninger, litt lune humreverdige episoder spredt tynt utover og et lite magisk øyeblikk om en jeg ikke alltid følte verken med eller for karakterene) 20. Capturing the Friedmans

Ah, var vel det. "A Walk in the Black Forest" var kjenningsmelodien så kjørte de vel en annen Herp Albert låt mens oppskriftene rullet over skjermen. Ingrid Espelig Hovig eller i alle fall noen i redaksjonen var nok veldig glad i Herp og hans Tijuana Brass Band.