Uruloki

Er nok heller jeg som har vært en dårlig elev. Blir lite tid til overs akkurat i denne perioden her. "Heldigvis" er året strukturert helt elendig da, så etter at filmen er i boks i mars er jeg mer eller mindre ferdig med det meste. Trening hver dag! Uansett, herregud Papi, dette var jo helt vanvittig generøst. Ble litt satt ut for å være ærlig. Takk, virkelig. Jeg spanderer middag når jeg kommer til California.

Foreløpig topp 5. 1. Only Tomorrow 2. In Another Way 3. Who Sees You 4. Wonder 2 5. She Found Now

Fantastisk! Takker så meget. Spanderer en pils på deg i Barcelona til sommern.

Jo, takker. Det blir spennende! Jeg deler nok din fascinasjon for såkalt "sosial dynamikk bak rattet" (god setning), og du vet jo hva jeg liker sånn ellers, så inspirasjonskildene er nok ikke så veldig overraskende. Vil vel si at Kelly Reichardt har stått ganske sentralt fra dag én (manuset har vært gjennom rimelig mange omskrivninger siden juni), spesielt Wendy & Lucy og Old Joy såklart. Two-Lane Blacktop og Easy Rider har nok også bidratt til deler av roadmovie-aspektet, førstnevnte i større grad muligens. Det samme kan sikkert sies om Kiarostami; etter å ha skrevet "avhandling" om iransk film har han nok ligget konstant i underbevissheten et sted. Ellers er Oslo 31. August alltid en inspirasjonskilde for meg, så jeg nevner den også, selv om den for så vidt er veldig annerledes. Men jeg satser vel på noe av den samme karakterinteraksjonen som der - noe av "to venner som møtes etter lang separasjon"-greiene som er på gang mellom Danielsen Lie og Brenner er jo ganske relevante i grunn. Et par andre som har ligget litt i tankene: Stranger Than Paradise (var en mer sentral inspirasjon tidligere, før manuset ble mer eller mindre totalt omskrevet (før denne omskrivningen var også noe så merkelig som Edie Sedgwicks Screen Test for Andy Warhol ganske sentral for meg, på en veldig abstrakt måte - det er nok den rareste inspirasjonskilden - men igjen, ikke så sentral nå lengre)), My Own Private Idaho, Sideways (ikke sett den på evigheter, så det er en ganske perifer inspirasjon). Noe sånn. I tillegg er det et personlig aspekt med hele greia, enkelte elementer hentet fra egne opplevelser spiller en viss rolle osv, men det trenger jeg ikke å utdype om her.

Aiai, dårlig gjort å ikke svare Papi og Kiddo. Ble vel kanskje litt satt ut av alle de store ordene, visste ikke helt hvordan jeg skulle svare. Enig i at Regle du Jeu er bedre i hvert fall. Og setter veldig pris på tilbakemeldingene, så takk - har ikke tid til å si så mye mer akkurat nå. Uansett, Bridge er nå ute på Vimeo, åpent for alle. Så ta gjerne en titt! Kommentarer settes pris på. http://vimeo.com/43710479 Men mer viktig... ... jeg er i full gang med avgangsfilmen min, Fergus. Enkelte her inne vet om den allerede, men tenkte jeg skulle spre ordet litt. Vi er midt i preproduksjon for øyeblikket, og skal filme om 3 uker, så det nærmer seg (hektisk!). Jeg skriver og regisserer denne også, og det er definitivt det mest ambisiøse prosjektet så langt (naturligvis). Det innebærer en hund. Og masse bilkjøring. Og alt mulig annet. Stort crew, 7 dagers shoot, skal filme på skolens nye Arri Alexa-kameraer (!) osv. Dette blir stort. Men, for det er alltid et men, vi trenger sårt donasjoner for å få dette i boks, ettersom det ikke er billige greier å lage film. Tenkte jeg kunne bruke DFilm til litt tigging - om noen her inne kan avse 10 kroner eller hva som helst, så hjelper alt på. Det monner, det monner osv. Donasjoner går via Sponsume-siden vår - der finnes det en god del mer info rundt filmen også, så ta en titt og finn ut hva alt dette dreier seg om. Om ikke for annet, kan dere i hvert fall se meg drite meg ut i promovideoen - flaue greier, men jeg får vel ofre stoltheten og mitt totalt plettfrie internettrykte på DFilm for litt promotasjon og cash. http://www.sponsume.com/project/fergus-short-film Om du er like skrant som vi er, ta i hvert fall en kikk på Facebook-siden vår og gi oss gjerne en "like", det blir også satt voldsomt pris på. Oppdateringer med jevne mellomrom osv, keep in the loop. http://www.facebook.com/FergusShortFilm Jess.

Phew. Har sittet med frysninger i 45 minutter, det skjer aldri med en ny plate. Godt å være tilbake. For en finale In Another Way/Nothing Is/Wonder 2 er da! Holocaust 2.0. Only Tomorrow blir vel den nye Only Shallow-hitten. Beste frokosten jeg har hatt siden jeg så GY!BE kl. 10 om mårran på ATP dette her.

To låter inn. AOTY allerede.

http://blogs-images.forbes.com/michelecatalano/files/2013/02/Screen-Shot-2013-02-02-at-6.28.47-PM.png !!!!!!!!!!!

Tommel opp til paah for innsatsen! Lista ble da ganske bra den - mer interessant enn den forrige synes jeg, så det er fremgang. Jeg fikk ikke tatt et gjensyn med L'Argent, nei. Får ta det til neste kåring i 2016.

Noe sånn for øyeblikket. 1. Il Conformista2. Apocalypse Now3. Aguirre, der Zorn Gottes4. A Woman Under the Influence5. Two-Lane Blacktop6. Zerkalo7. The Holy Mountain8. Viskningar och Rop9. Woodstock10. The Enigma of Kaspar Hauser 11. Stalker12. The Conversation13. The Devil, Probably14. The Spirit of the Beehive15. Picnic at Hanging Rock16. Eraserhead17. The Killing of a Chinese Bookie18. Dog Day Afternoon19. Gimme Shelter20. Suspiria

Vel, nettopp - The Royal Tenenbaums er helt klart den mest naturlige sammenligningen; en annen film som stikker seg ut som en stilisert runkefantasi i filmografien hans, hvor alt er veldig "skrevet", alt er "popkulturelt korrekt". Jeg liker også Wes Anderson i dette moduset, men både Tenenbaums og Moonrise når fortsatt ikke opp til hintene av menneskelighet i Darjeeling. De er interessante konstruksjoner og vitner begge om en veldig tydelig "visjon" - det er beundringsverdig - men utover det synes jeg ikke de tar for seg et "bredt spektrum", nettopp fordi de eksisterer så til de grader inni Wes Andersons hode, våger ikke å bevege seg utover. Darjeeling og Hotel Chevalier synes jeg er blant de få filmene hvor Wes Anderson faktisk er ærlig, og ikke gjemmer seg bak femten lag ironi og smarte referanser.

Okei, sjitt au, jeg får kaste ut en liste jeg også, ellers kommer jeg til å drøye det til sommern. Har fortsatt mye liggende jeg må sjekke ut, og året har vært preget av veldig mange én-lytt-opplevelser. Det har vært mange gode førsteinntrykk, men vanskelig å lage en endelig liste, klarer ikke helt å vurdere, rangere, sette opp mot hverandre. Her er i hvert fall noen gjengangere. 1. Death Grips - The Money Store 2. Woodpecker Wooliams - The Bird School of Being Human 3. The Brian Jonestown Massacre - Aufheben 4. Andy Stott - Luxury Problems 5. Grimes - Visions 6. White Lung - Sorry 7. Dirty Projectors - Swing Lo Magellan 8. Trust - TRST 9. Raime - Quarter Turns Over A Living Line 10. Deerhoof - Breakup Song Rundt 50 boblere tipper jeg. Noen låter: 1. Perfume - Fake It 2. Carly Rae Jepsen - Call Me Maybe 3. Perfume Genius - Hood 4. Death Grips - Punk Weight 5. GY!BE - We Drift Like Worried Fire

Jeg er helt enig med deg, Downs, i at Darjeeling Limited kanskje er Andersons beste, i hvert fall om man tar med Hotel Chevalier i regnestykket. Så den etter en flaske vin, men det gjør ikke så mye, det er som du sier en mye mer menneskelig film hvor hans tendens for karikering ikke kveler hele filmen - kanskje fordi han til tider klarer å være ærlig om det emosjonelle innholdet? Jeg vet ikke helt. Har også alltid oppfattet Moonrise Kingdom som en til dels (ufrivillig) selvparodisk film, joda, et "magnum opus", den "mest Wes Andersonske", men like fullt en sjablong. Liker den fortsatt godt, dog.

Nagisa Oshima. RIP.

I likhet med KAH kom ikke dette som en gigantisk overraskelse, mer en "jasså"-reaksjon. Kinski var jo alltid en galematias, så at det skulle tippe over på denne måten også var kanskje ikke uventet. Det høres muligens kynisk ut, for dette er tross alt en fæl sak. Tror nok det blir en Polanski-aktig situasjon her, hvor dette blir medias fokus i lang tid. I likhet med Polanski dog (selv om dette tilfellet er en god del hakk verre), klarer jeg nok å isolere hans arbeide fra hans liv (selv om det allerede har vært vanskelig, "myten Kinski"). Man kan ikke nekte for hans talent, og selv om han sikkert blir en enda mer forhatt figur, tror jeg det er viktig å skille kunsten fra personen bak arbeidet. Skaper et litt uggent bakteppe for far/datter-forholdet i Aguirre da. Innser nå at jeg egentlig bare omformulerte det KAH sa, men okei.

I miss you. I MISS YOOOOOUUU-AAAH! "Og 3 år senere forsto Uruloki endelig hvor bra Spiderland er".

Kan vi lage en "Sex og musikk med KAH"-tråd? Tror interessene våre sammenfaller ganske bra for øyeblikket, så jeg blir med. Velkommen tilbake forresten.

Merkelig fascinerende video. Fortsatt den beste tråden på forumet dette her, selv om jeg ikke har lest store deler av den. Hvordan er Hong Kong? Jeg trenger et nytt tilholdssted/rømningssted.

Tror jeg endelig har funnet et bra konsertopplegg i Bournemouth, det tok bare 2,5 år! Neighbourhood arrangerer bra gig nights en gang i blandt - tre ukjente band, én kveld, gratis inngang - så langt har minst én artist per kveld vært suksess. Head of A Cuban Trojan får bli denne månedens Woodpecker Williams (ikke heeelt like bra da, men), bandet som reiser seg fra det obskure i en by blottet for musikk. Gjør seg bra for dem som liker f.eks tidlig Pavement, Shellac, Built to Spill og diverse støyende gitarspill med trompetloops. Siden plata dessverre ikke er helt på nivå med konsertopplevelsen (utrolig bråkete faenskap), kjører vi et liveopptak med dårlig lyd. I det minste mer enn verd å få med seg live, om man får sjansen, om de noensinne blir "store", om, hvis, kanskje. Evt. kan man finne EPen deres gratis på Bandcamp. Promille-edit: okei, tror jeg moderer min ambivalens til innspilt materiale en smule. "Loose Lips & Tongue Tied" på plate er definitivt en låt som navigerer alle de riktige referansene til et eller annet støyete 90-tallsband jeg ikke klarer å spesifisere. 8.3

Har sett litt film de siste par dagene, iransk film, skolerelatert med andre ord. Bare én film fra 80-tallet så langt, men jeg kan vel bidra med et par kjappe ord om den - har ikke akkurat bidratt nok her. The Cyclist av Makhmalbaf er en merkelig sak. Et simpelt premiss som på samme tid er komplett absurd - en afghansk mann sykler rundt i ring i ei uke, en impromptu sirkusattraksjon, for å få penger til å redde sin syke kone. Folk rundt ham inngår veddemål både for og mot denne bragden, og prøver å sabotere eller assistere ham om hverandre. Den sentrale metaforen her er enkel, men presentasjonen er interessant - et slags mellompunkt mellom Monty Python-aktig farse, Herzogsk feberdrøm og nyrealistisk portrettering av underdogen som er villig til selvoppoffrelse. "Feber" er et bra ord her synes jeg. Det er en veldig utmattet film, evt. en film som blir gradvis utmattet i takt med sykleren. En del av estetiseringen er rimelig "out there", og mikser vekselvis mellom stiliserte tablåer med røykmaskin og synth, over til møkk-på-linsa dokumentarisk observasjon. Ikke helt ulikt f.eks Aguirre. "Hovedkarakteren" i seg selv er uhyre lite kommunikativ, taus mesteparten av filmen, gjør lite av seg - i stedet er det personene rundt ham som lever, forandrer seg, driver det framover. Syklisten blir et slags naturlig midtpunkt i et mikrokosmos hvor et bredt karaktergalleri bruker ham som et samlingspunkt for å utfolde seg - hvem som er viktigst; tja? Han er en dokke i et større spill - og tross manglende karakterisering er han alltid fokuset for sympati. Vi heier på ham, denne usynlige hovedpersonen, som danner et konstant element av repetisjon i alt kaoset, rundt og rundt i ring, og skaper grobunn for at alle rundt ham kan eksistere. Nok om det. The Cyclist sier mye om både ditt og datt - afghanere i Iran, en eim, eller god stank, av sosialrealisme, slik det alltid er, om offer og grådighet. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal ta det som en ren fantasifortelling, en allegori, men denne usikkerheten er interessant. Det er i hvert fall en film som gjør mye med veldig lite. Det er alltid bra. Kanskje får den også større betydning når man har sett Close-Up (Makhmalbaf-bedrageren relaterer spesielt til hovedpersonen i The Cyclist) og Salaam Cinema (hovedskuespilleren blir stilt i gapestokken av Mohsen under audition og forteller om sin opplevelse under The Cyclist). Og kanskje A Moment of Innocence også, hvor fyren dukker opp igjen. Salaam Cinema knytter en god del bånd i Mohsens filmografi når jeg tenker meg om (til Gabbeh også, som jeg syntes var "pen", men temmelig kjedelig), og er en av de filmene jeg synes har vært mest interessante fra karen, meta gjort riktig, og en veldig aktuell film for meg akkurat per i dag på flere plan. Men den er fra 1995 så jeg skal ikke si for mye akkurat her. Liker i hvert fall at det er et slikt nett av forbindelser, innad og utad, men det er kanskje beyond the point. Interessant for meg da, som skal prøve å skrive noe vettugt om alt dette. Dette var kanskje ikke spesielt vettugt.

Forklar.

Har som vanlig ikke fulgt så mye med. To filmer jeg likte godt: 1. Shame 2. Moonrise Kingdom Resten, fra "middels interessant" til "rævmøkk": 3. Argo 4. Skyfall 5. The Dark Knight Rises 6. The Grey Kan kanskje ta med A Separation som et tja-tilfelle, den ble vist på kino i England i år. Den havner i så fall på topp. Edit: åja, jeg så visst The Artist i 2012 også. Det virker som en evighet siden. Men okei, den kan bli med også. På 2,5.-plass eller noe slik.

Gratis vafler de neste par dagene, på tide med litt fråtsing i julestria. Ønsker anbefalninger, alt er lov så lenge det er bra. Skjønner at dette er dårlig pedagogikk, skolestil uten rammer og regler, så her er et par retningslinjer for dem som synes valgfriheten dreper kreativiteten: "mørk elektronikk", "vinter", "skarp 80-tallssynth", "trommer med reverb", "glemte klassikere", "folk-damer", "uventede noise-partier". Tjæ, noe sånn.

Jeg elsker Raime-plata og den nye til Andy Stott. Hva mer må sjekkes ut, Badering (evt. andre)?

Var på konsert i helga, tre mer eller mindre ukjente band på en eller annen pub. De to andre banda var ganske bra, men Woodpecker Wooliams skilte seg ut fra resten av gjengen. Endte opp med vinylkjøp, og jaggu er ikke plata knall også. http://ichef.bbci.co.uk/music/images/reviews/222x222/p8m5.jpg Nok ei plate hvor Newsom-vibbene er sterke, kanskje ennå mer enn med Pratt. Harpe, Milk-Eyed-Mender-stemme, men et par hakk mer støyete. Plutselig kastes det inn et drone-parti, litt feedbackstøy, frijazz-tromming, litt trompet, elektronikk. Freak-out jams og gauling. Jess. Dette er skikkelig bra.