- nestemann som velger film bestemmes etter aktivitet i den forrige runden

- spoilere kan forekomme i "rop"-delen, men bør unngås i introduskjonsposten

- trådstarteren fungerer som en slags debattleder. Det er hans ansvar å holde diskusjonen i gang

L'Avventura

1960, Michelangelo Antonioni

http://filmstudiesforfree.files.wordpress.com/2010/06/l27avventura.jpg

Michelangelo Antonioni er en av mine absolutte favorittregissører, og generelt en regissør jeg syns har blitt diskutert alt for lite her på forumet. Derfor syns jeg dette var en gyllen mulighet til å endelig få hedre han litt, samtidig som vi kan boltre oss i diskusjoner rundt våre forskjellige smaker og meninger.

Michelangelo Antonioni ble født i 1912 og er en Italiensk filmskaper. Han er først og fremst kjent for sin særegne stil og å leke seg med mediets konvensjoner. Lange, dvelende og karakterdrevne filmer er ikke uvanlig, samt stor dyrking av eksistensialismen. Selv om han tidligere hadde lagd fem spillefilmer på femtitallet, kom ikke gjennombruddet hans før i 1960 med L'Avventura.

Vedsidenav å være Antonionis gjennombrudd, regnes den også som å være hans store mesterverk. Den er også starten på en trillogi som ble fulgt opp av La notte (1961) og L'Eclisse (1962). Temaet for denne trillogien er menneskets følelseliv i moderne tid.

Noe annet det er lurt å bemerke seg med Antonioni, som har mer med det visuelle å gjøre, er hvordan han lar bildene fortelle alt. De to forekommende filmene hans (La Notte og L'Eclisse) hadde ikke musikk engang. Han ville ikke la musikken fortelle hva seeren skulle føle. I tillegg har han et veldig rett fram-filmspråk. Ingenting av det du ser i filmene hans har en symbolsk mening. Bildene forteller hva som skjer direkte. Han kunne også bruke omgivelsene til å beskrive hvordan karakterene har det. Dette er også grunnen til hans store vekt på ansiktsuttrykk og kroppsspråk.

Selve plottet var aldri av særlig relevans for Antonioni. Han lot alt være opp til karakterene. Det eneste han egentlig gjør, er å skildre karakterene, og hva som skjer når de konfronterer hverandre, og ting skjer i miljøet. Han lar karakterene fortelle historien. Det som skjer i L'Avventura er at Anna, en ung og utilfreds rikmannsdatter, forsvinner. Det filmen dermed handler om er hvordan kjæresten hennes, Sandro, og hennes beste venn, Claudia, reagerer på dette. Hvordan dem til slutt ender opp med å elske hverandre.

Jeg er sikker på at det fins delte meninger rundt denne filmen, og jeg har et par punkter jeg gjerne vil ta opp til diskusjon når den tid kommer. Allerede i løpet av de første visningene på filmfestivalen i Cannes brøt det ut buing i salen. Likevel stoppet ikke det jurien i å belønne den med juriens pris. I senere tid er det mange som har latt seg kjede av filmens fokus på karakter over plott. Selv syns jeg dette er et fantastisk grep som gjør historien mye mer realistisk (hater å bruke det uttrykket) og ikke minst relaterbar for seeren. Det er viktig å la karakterene utbre seg på skermen og gi dem tid til å utvikle seg. Akkurat det er Antonioni en mester på.

Vi får prøve å ha en frist på to uker, så ser vi hvor vellykket det blir. Fristen går altså ut 30 august 2013.

Kjøpetips:

129 kr hos Platekompaniet

£9.25 hos Amazon

€10.83 hos Play.com

Ellers kan den noe dyrere criterion-utgaven skaffes hos alle disse nettbutikkene.

Slik jeg ser det for meg, men som selvsagt er åpent for diskusjon, det er vel litt av poenget med denne tråden, diskutere hvordan det skal legges opp, men slutt på avsporing, slik jeg ser det for meg ja, det er at vi mekker et underforum dedikert til denne aktiviteten, hvor folk melder seg på etter hvert, og føres opp på en liste. "Dem som er med" liksom. Så anbefaler førstemann én film, en personlig favoritt eller en film han føler det er viktig at resten av forumet får med seg, hva som helst egentlig, som resten av dem som er med skal se. La oss si at hver runde pågår i 1 eller 2 uker, dette er selvsagt åpent for diskusjon, som alt annet. Etter at folk har sett den, eller "underveis" er kanskje mer riktig å si, kan vi ha litt synspunkter, diskusjon, synsing rundt filmen. Snakke litt sammen om hva vi egentlig syntes om verket.

Etter at runden er over, fortsetter vi nedover på medlemslista, nestemann anbefaler en film, rinse and repeat. Hver runde, hver film, får sin egen tråd, slik at man kan gå tilbake og diskutere ved senere anledninger.

Hvordan er stemningen for et slikt opplegg? Tiårskåringene har jo vært bra for aktiviteten her inne, og jeg ser for meg at noe som dette kan gjøre det samme. I tillegg er det jo en god mulighet for å se filmer man kanskje ikke ville prioritert ellers, samtidig som at det ikke blir så altoppslukende at man ikke får tid til å se de filmene man selv vil se. Er jo tross alt bare én film annenhver uke eller så, det burde alle klare. Men det er selvsagt ikke bindende å være med, ingen tvang.

Pretender kom med et forslag på bakrommet, si gjerne hva dere synes om en slik løsning:

Tenkte litt på det, hva med - i stedet for en liste - at man lar de som deltar aktivt få velge neste film? I ogmed at det sikert vil være litt rift om å "få velge".

 

Sett at du valgte den første, og fire stykker deltok aktivt i diskusjonen. Én av disse (basert på aktivitet, hvem som vil etc) velger neste film. Nå vil aktivitetsnivået her bestemme mer presist hvem som bør få æren neste gang. En eller annen bør selvfølgelig holde litt orden (f.eks. Uruloki)... og etter beste skjønn sende fakkelen rettferdig videre.

 

Slik blir "klubben" åpen for alle som vil hoppe på når som helst, og aktivitet vil belønnes.

Diskuter!

Det jeg håpet på var å motivere alle livsglade medlemmer å ha en debatt en film som allerede har vært lenge i debatt i bransjen og mediene. Vi husker alle Nikolaj Frobenius angrep mot kvinnekvoteringer i filmbransjen basert på resultatet av denne filmen, og regissøren som på sin side mente Frobenius var en gammeldags type mann som kom til å dø ut. Det hele var ganske underholdende, fordi det ble så mye kakling i en ellers ganske mutter og stille filmbransje i Norge.

Det som frustrterte meg på den tiden var at det var helt umulig å få sett filmen mens debatten skjedde. Å gjøre opp min egen mening. For den var jo roten i det hele. Det virket som debatten kom veldig i kjølvannet etter den var tatt av plakaten de fleste steder(kanskje utenom deler av Oslo?), så det skapte mye mystikk rundt filmen.

Nå kan vi endelig se filmen, og det har jeg personlig sett lenge frem til.

Pax hadde et skyhøyt budsjett til norsk film å være(var det 13 millioner eller noe slikt?), men bare et par hundre stykk skal visstnok ha sett den. Anmeldelsene var stort sett fra dårlig og nedover. Noen kalte det et definitivt lavpunkt for norsk film. Sammenligninger med Aune Sand sin Dis har forekommet. Andre har igjen prøvd å forsvare den. Noen anmeldere ga den brukbare anmeldelser.

Pax er i allefall lagd av Annette Sjursen, som har laget en spillefilm tidligere som heter Den Misunnelige Frisør. Hun burde også være notorisk for å tidligere ha vært antageligvis den eneste filmanmelder i Norge som ha kalt Oddvar Einarsson sin X for "gørrkjedelig og stereotyp". (Du kan lese mer om akkurat det i denne artikkelen om X i Rushprint.)

Filmen Pax har lagd mye oppstyr og debatt i allefall, og det kunne vært spennende å se om Diskuterfilm kan få kartlagd hva det hele egentlig handler om.

Selve filmen handler visstnok om et fly som styrter og hvordan alle passasjerer åpner sine hjertedører og sine innerste følelser og intime hemmeligheter for hverandre, siden de tror de skal dø. Det i seg selv som konsept må vel være anlegg for en særdeles klein film. Kommer ikke på noe verre selv i allefall. Jeg lever i allefall i håpet kan man si.

Tema for runden:

1. Kan dette bli en kultklassiker?

2. Gikk Frobenius for langt? Er filmen ille nok til slike karakteristikker.

Man kan streame den for 40 kroner på Filmarkivet.no.

Den finnes også til under hundrelappen på DVD, f.eks Platekompaniet.

Jeg skal prøve å se den i helga, og påfølgende komme med noen form for anmeldelse og refleksjon av hva dette er for noe. Håper flere andre blir med etter hvert.

S,

Felidae

http://img16.imageshack.us/img16/4965/felidaelg.jpg

Felidae er basert på en bok av den tysk- tyrkiske forfatteren Akif Pirincci. Den omhandler katten Francis, som flytter inn i et nytt nabolag med eieren sin. Men snart blir han viklet inn i et skummelt komplott. Flere katter i nabolaget har blitt myrdet på bestialsk vis. Sporene peker tilbake på den mystiske Claudandus- sekten. Francis og hans nye følgesvenn; den sarkastiske Blaubart (Bluebeard), bestemmer seg for å granske nærmere.

Felidae har fått et visst rykte på nettet de siste årene. Den blir tatt fram som en av de mest ekstreme eksemplene på at animasjon ikke bare er for barn. Historien virker på overflaten som en typisk barnefilm. Søte katter som drar ut på eventyr høres ut som en oppskrift på noe som kan holde unga i ro i 1 ½ time. Hadde det bare ikke vært for at filmen ikke har noen skrupler mot å vise verken vold eller sex. Ofte beskrevet som en film- noir med katter, Felidae er en film ulik andre av sitt slag.

Den blir ofte sammenlignet med Watership Down, som har et lignende premiss. Men WD er også en bedre film. Den er mye mer nyansert enn Felidae og tar opp universelle temaer på en seriøs og uprekende måte. Og mens Felidae er i teorien en film for voksne, er WD en film som kan appellere både til voksne og barn fordi den ikke snakker ned til noen av aldersgruppene. Men jeg er mer fascinert av Felidae, rett og slett fordi den er så sær. I sitt forsøk på og nå frem til et voksent publikum, framstår den som mer barnslig enn mange andre barnefilmer. Den representerer en periode preget av forsøk på å få animasjonsfilm ut av ”gettoen” den har vært fanget i siden 60- tallet. 60 og 70- tallet var preget av billigere og mer markedsrettet animasjon. Hanna- Barbera masseproduserte billige serier, rettet i større grad mot barn enn før. Og Disney- konsernet hadde fått ett hardt slag etter at Walt Disney døde. Det var her ideen om at animasjon er eksklusivt for barn fikk fotfeste. Men utover 80 og 90- tallet begynte folk som Ralph Bakshi, Mike Judge og John Krifalusci og utfordre denne ideen. Flere animasjonsfilmer og serier rettet mot voksne kom ut, og den fikk sin renessanse.

Felidae er det arketypiske eksemplet på eksperimenteringen som pågikk i denne perioden. Og selv om alle forsøkene ikke var like vellykkede, synes jeg dette er en spennende bølge som er verdt å undersøke nærmere. Dere kan godt se på denne filmen som en kontrast til ”The Thief And The Cobbler”. De er begge resultater av ”animasjonsalderens renessanse”, men representerer to forskjellige typer film som kom ut i denne perioden. Og selv om Felidae ikke er en klassisk god film, har den en del kvaliteter jeg vil trekke fram. Som framstilingen av kattene for eksempel. De oppfører seg mer som katter og ikke som mennesker i kattekostymer, noe jeg synes er forfriskende. Dessuten har Felidae noen av de beste drømmesekvensene jeg har sett på film. Spesielt en sekvens som har stått igjen som en favoritt hos meg.

Filmen kan bli skaffet fra Amazon eller Play. Forresten kan både den tyske og engelske versjonen bli sett i sin helhet på youtube. Men det får bli i tilfelle filmen ikke dukker opp i postkassa deres innen fristen.

Mens vi venter kan dere jo høre på tittelmelodien av Boy George (seriøst, jeg skjønner fortsatt ikke hvordan de fikk han til å gjøre det). Enjoy!

Hal Ashby, 1979

http://cache2.allpostersimages.com/LRG/36/3633/EHMEF00Z.jpg

Being There var Peter Sellers si nest siste rolle (The Fiendish Plot of Dr. Fu Manchu var hans siste), og kom ut året før Sellers døydde i 1980, berre 54 år gamal, etter å ha falle i koma som følgje av ein serie med massive hjarteattakk.

Filmen er basert på Jerzy Kosiński sin kortroman med same namn frå 1971, og Peter Sellers fall for historia om den enkle gartnaren Chance med ein gong. Han identifiserte seg såpass med karakteren at han ganske kjapt etter utgjevinga sendte eit telegram frå Chance til forfattar Kosiński: ”Available in my garden or outside of it”. Dei påfølgjande åra pressa Sellers både forfattaren (og seinare manusforfattar) og komande regissør Hal Ashby på for å få boka filmatisert. Fleire gongar brukte Sellers Chance som pseudonym. Andre filmar som Hal Ashby har stått bak er Harold and Maude (1971) og Shampoo (1975).

Being There blir av mange sett på som Sellers’ svanesong. I ein filmografi beståande av først og fremst komiske roller, som inspektør Clouseau i The Pink Panther-filmane eller ein trio av karakterar i Dr. Strangelove, skiljer den stillferdige og underutvikla Chance seg ut. Han er rett nok ein karakter fylt av komiske aspekt, men i dei aller fleste tilfella er dette ubevisst gjort frå karakteren si side.

http://2.bp.blogspot.com/_b0f_EYQi0h4/TH6H1PcteQI/AAAAAAAAAGg/dfHlQBGDAJo/s1600/BeingThere.png

Når vi først møter gartnaren Chance i filmen, er vi vitne til hans daglege rutinar, alltid akkompagnert av hans einaste informasjonskjelde, TV-en. Han er kjenslemessig underdaning, uvitande om korleis ein oppfører seg i gitte situasjonar. Når hans herre gjennom mange år døyr, er han tilsynelatande uberørt, mest oppteken av kva som er å sjå på den flimrande skjermen. Når han så etterpå får beskjed frå advokatane som tek seg av eigedomsoppgjeret om å forlate huset han alltid har budd i, må han ut i verda.

Evnene til Chance er enkle, stort sett avgrensa til kunnskap om floraen, men i ei kynisk verd er desse enkle, men intelligente betraktningane kjærkomne. Chance oppnår ubevisst noko dei fleste av oss aldri kan oppnå, uansett kor mykje vi ynskjer oss det og kor hardt vi jobbar for det. Spyttar han på den amerikanske draumen?

Kvar kan du skaffe den?

Filmen kan fåast i fleire utgåver, sjølv har eg Being There Deluxe Edition frå 2009. Ekstramateriell er ein featurette (Memories from Being There) og ein trailer.

£4.99 hos play.com: http://www.play.com/DVD/DVD/4-/7871259/Being-There-Deluxe-Edition/Product.html

£4.99 hos amazon.co.uk: http://www.amazon.co.uk/Being-There-Deluxe-Peter-Sellers/dp/B001IWELFY/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1289163530&sr=8-1

59,50,- hos platekompaniet.no (utgåva er Velkommen Mr Chance): http://www.platekompaniet.no/Film.aspx/DVD/Velkommen_Mr_Chance/?id=D000938

http://www.maunderlust.com/wp-content/uploads/2007/01/zz4c4e4c7f.jpg

http://13.media.tumblr.com/tumblr_kpgu0ewnDD1qa01nqo1_400.jpg

Richard Williams

Å, hvordan å beskrive denne filmen med rettferdighet! Vel, en måte å si det på er at det 30 år å lage den og den ble aldri ferdig! Bakhistorien til denne er sikkert like interessant som filmen.

Det handler litt om kunstneren som ville lage tidenes beste animasjonsfilm, men som rett og slett ble voldtatt av systemet. Det er veldig interessant da, fordi det er trolig at filmen i ferdig form ville kanskje endret veldig mye av animasjonshistorien slik den forløp seg. Så å se det som finnes er på en måte som å se noe av det mest vanvittige som er lagd av animasjon, men som aldri fikk være del i kanonen bare fordi den ikke ble ferdig. Litt glemt av tiden. Den har blitt en kultfilm på sitt markante vis, ikke overraskende. Stakkars Richard Williams.

Best av alt er at den er fantastisk morsom. Jeg ble virkelig sjarmert i senk av den iallefall. Tyven her er kanskje en av tidenes karakterer. Animasjonen her er av første klasse, og alt er animert i det man på fagspråket kaller enere. Dvs at hvert frame er en ny tegning, noe som er ganske sjeldent at noen gjør. Mange legendariske animatører fra USA sin gullalder av animasjon har også animert på denne.

Høres fantastisk ut ja. Men hvordan kan man se den da, Svank?

Vel, her er dealen. Den ble til syvende og sist kjøpt opp av et selskap som ødela filmen og prøvde å "Disneyfisere" den, og kalte den Arabian Knights. Ikke kjøp denne. Den har ingenting med den opprinnelige visjonen å gjøre, og gjorde rett og slett vondt å se på.

Det nærmeste du kommer er en fan-edit, som heter RECOBBLED version og er så nært du kommer Williams visjon(han selv vil ikke snakke om filmen lengre, forståelig nok). Her presenteres filmen sånn ca 90% ferdig, med resten i form av animasjoner uten farger og storyboards.

Edit: Ingen torrents likevel. Last ned rett fra kanalen her.

S,

http://i39.tinypic.com/21nireh.jpg

Point Blank

John Boorman, 1967

Det er flere grunner til at jeg har valgt Point Blank. Først og fremst fordi jeg synes det er en veldig bra og fascinerende film. Husker jeg så den for første (og eneste) gang på Cinemateket i Trondheim. Jeg var litt småsigen når jeg satt meg i kinosalen, tror jeg hadde døgna natta før, men jeg duppa ikke så mye av, som jeg kan huske, jeg satt der i en slags halvvåken tilstand. Og filmen føles nesten som en halvdrøm: Dens ’utenomjordiske’ tone henger ominøst over historien og den hardkokte antihelten (fantastisk spilt av Lee Marvin), som fyker rundt i en hard og troløs verden, en målretta bad ass shit i en verden der det ikke hjelper å være en bad ass shit, fordi verden er en ubegripelig bad ass shit.

Denne beskrivelsen fører meg over til en av de andre grunnene til at jeg valgte dette beistet av Boorman: Filmens noirskhet. Og da snakker vi ikke billig intertekstualitet. Boorman fyller filmen - som har et enkelt plott og en ’enkel’ protagonist - med en narrativ ørske og tonal tvetydighet som skaper et ustødig univers, en drømmeaktig lumskhet. Tror det kan være kult å se denne filmen med noen noir-filmer i bagasjen (og i den nære hukommelse, ikke minst). For de som har sett Jarmusch’ siste, Limits of Control, vil det også være interessant å se denne. De har sterke stilistiske likheter, veldig tydelig i framinga og fargebruken, f.eks. i avbildninga av Bankolès leiemorder vandrende rundt i gatene tidlig i filmen... Og Point Blank vil - som Limits of Control - kanskje ikke nytes så godt av de som setter den "den gode handling" over andre ting; her får du ikke en original historie, men stemninger skapt gjennom unikt samspill mellom tekstur og rytme.

En annen grunn til at jeg valgte denne, er at jeg har lyst på et gjensyn.

Hvis du trenger (levende) billedlig overtalelse,

http://www.youtube.com/watch?v=c5-oQguEqCI&feature=related

Steder å få tak i filmen:

amazon

play

pk

Og sikkert mange andre steder...

Prøver med en nyere film i denne runden enn hva som har vært det vanlige i denne filmklubben til nå. Min påstand er at Steven Soderbergh er en av de mest sentrale filmskaperne i verden akkurat nå, at han er bedre nå enn han noen sinne har vært, og at The Girlfriend Experience er et glimrende eksempel på hva han har å fortelle.

Soderbergh var den originale Sundance-broileren med gjennombruddsfilmen Sex, Lies and Videotape, siden har karrieren hans tatt en rekke interessante svinger og omveier.

Sasha Grey var 09's store IT-girl, som hardcore pornostjerne, bidragsyter på Current 93-plater, og posering med Sartre. I tillegg til denne rollen, altså. Alt dette dokumentert av moi på dette forumet.

Jeg skrev dette i sist sett-tråden i fjor:

Og til slutt The Girlfriend Experience av Soderbergh med ultrahipsterpornoikonet Sasha Grey i hovedrollen. Mer distansert kulde fra Soderbergh, akkurat som i Che. Jeg liker at han nekter å gi publikum karakterer de kan identifisere seg med, her er det, også akkurat som i Bubble, kun overflatiske mennesker som snakker om kjedelige ting. Zeitgeist-hungeren blir kanskje litt i største laget når disse menneskene får bable om Obama og finanskrisen, men det er jo et artig poeng at dette er akkurat like boring som når menneskene snakker om Forhold (med stor F, for all del) og sex. Point taken Soderbergh, og jeg må innrømme at jeg liker at en såpass profilert bransjemann kan komme unna med noe såpass kompromissløst og nihilistisk. Undergravende virksomhet, liksom. Det er også artig at Soderbergh skyter med de aller skarpeste håndtverkskanonene sine i denne lille lavbudsjettfilmen, klippingen og den oppfucka kronologien er helt latterlig virtoust, på en måte som får det til å virke så enkelt, en indikator på virkelig geni spørru' meg.

 

EDIT: Fra Sasha Greys wiki entry: "Originally she toyed with the name Anna Karina[4] (after the French New Wave actress) before deciding on her present name." Jeg har en teori om at Soderbergh ga henne rollen kun på bakgrunn av denne triviaen.

Anbefalt positiv, men også kritisk, omtale i Reverse Shot: http://www.reverseshot.com/article/girlfriend_experience

Sone 2 DVD kommer ikke før i april, men det finnes en sone 1-import på PK, for de lovlydige. De skuppelløse vet vel selv best hvordan ting fungerer.

http://4.bp.blogspot.com/_Jc0JerDibCA/SxTgVHjtUbI/AAAAAAAABsA/tZ-dJB0nxTE/s1600/teorema.jpg

Et teorem er en påstand som allerede er bevist på basis av andre teoremer eller aksiom (det som blir regnet som selvinnlysende).

Wikipedia:

Teorema means theorem in Italian. Its Greek root is theorema (θεώρημα), meaning simultaneously "spectacle," "intuition," and "theorem.

Teorema er en film laget av Pier Paolo Pasolini fra 1968 med Laura Betti, Silvana Mangano, Massimo Girotti og Terence Stamp. Terence Stamp spiller en mystisk person som dukker opp hos en middelklassefamilie og endrer livet til alle familiemedlemmene på forskjellige vis. Mirakler tar plass, seksuelle oppvåkninger og kunstnerisk inspirasjon. Pasolini utvidet historien og gjorde den om til en bok i ettertid. Ennio Morricone har komponert filmmusikken.

http://www.bergen-filmklubb.no/images/Teorema1.jpg

Pasolini lykkes alltid med å engasjere meg, provosere meg og ikke minst aktivisere meg på et intellektuelt nivå. Han er en provokatør, en poet, en samfunnskritiker og en utrolig dyktig filmskaper. Teorema så jeg for første gang for litt over et år siden på cinemateket i Bergen. Jeg ble bergtatt fra første stund. Pasolini viser en virtuos forståelse av film, komposisjon og kunstnerisk uttrykk og det hele kommer sammen perfekt i Teorema. Filmen er veldig abstrakt og åpen, den blander en slags mytologisk urverden med den moderne, den spiller på religion, seksualitet og kapitalisme. Jeg tror og håper denne filmen kan vekke begeistring, provosere og åpne for gode diskusjoner og interessante refleksjoner. Det er heller ikke en film som har blitt analysert til døde, og således føler jeg vi kan bringe noe nytt til bordet.

Den eneste jeg vet som har sett denne er Infenso (beklager, men du kan kanskje benytte anledningen til å se den igjen?) og har heller ikke hørt så alt for mye prat om Pasolini her inne. Forhåpentligvis vil flere få øynene opp til en av de mest fascinerende personlighetene innen film.

Filmen kan kjøpes her (£8 på de britiske sidene, og 200 på platekompaniet):

PLAY.COM

AMAZON.CO.UK

HMV.CO.UK

PLATEKOMPANIET.NO

En lengre forklaring på hva et teorem er: Theorem

http://1.bp.blogspot.com/_6gBy1kGztSM/SH-n0pplrtI/AAAAAAAAAHI/tiCqjW5SRc4/s400/teorema%20pasolini.jpg

Vi fortsetter med film fra Latin-Amerika, nærmere bestemt den argentinske La antena (2007) i regi av Esteban Sapir.

Handlingen dreier seg om en by hvis innbyggere har mistet evnen til å snakke grunnet Mr TV, eier av byens eneste tvstasjon. Mr TV er ikke fornøyd med bare dette, han ønsker dessuten å gjøre alle byens beboere til sine slaver vha en diabolsk innretning som også skal stjele deres tanker. (Big Brother, anyone?)

La antena var en av mine virkelig store overraskelser i 2008, en moderne "stumfilm" hvis tekniske brillianse, visuelle prakt og fortellerglede slo meg i bakken. Dette er et verk som velter seg i filmhistoriske referanser - i tillegg til Mélièshomage finner man ekko fra både tysk ekspresjonisme (Lang, Murneau), sovjetisk avantgarde (Eisenstein og Dziga Vertov) samt referanser til George Franju og moderne helter som Gilliam og Lynch. Utfra innflytelser som disse makter Sapir å skape noe nytt og eget spennende. Måten han turnerer dette prosjektet på er svært elegant - det er rett og slett en fornøyelse å skue i all sin lekenhet.

Jeg håper mange her griper sjansen til å se denne - en av de mest originale jeg har sett post-2000 - dere kommer ikke til å angre.

Sangerinnen, La voz, og hennes sønn er byens eneste med sine stemmer intakt.

http://img64.imageshack.us/img64/797/laantenascene06.jpg http://img64.imageshack.us/img64/laantenascene06.jpg/1/w750.png

Mr TV i arbeid:

http://i53.tinypic.com/sp99ts.jpg

Mr TV er, som dere forstår, ganske så slem - og hans nestkommanderende, "rottemannen", er en skikkelig badass:

http://xs.to/image-F347_4B45339D.jpg

Nok en av Mr TVs ekle våpendragere:

http://i55.tinypic.com/2j0kye9.jpg

Byens eneste håp er denne pjokken:

http://i56.tinypic.com/jikv0k.jpg

La antena mottok overveldende positiv kritikk i internasjonal presse - jeg skriver under på hver av disse:

- La Antena is a visually stunning, black and white, near silent sci-fi film.Mysterious and haunting, with echoes of Tim Burton and Terry Gilliam. Evening Standard;

- Overpoweringly exquisite... Fritz Lang meets Tim Burton. Mail on Sunday;

- A refreshing one-off. Guardian;

- The missing link between the films of Jean Cocteau, David Lynch and Michel Gondry... thrilling and enthralling. Independent;

- Unlike anything else you will see all year. Film Review;

- Every now and then, a knockout film comes along that reaffirms your faith in all things cinematic. Here's one such flick. FILM OF THE MONTH

- Sometimes cinema tickles the senses, sometimes it tugs at the heartstrings, sometimes it exercises the intellect – but La Antena transmits to all three at once. For Sapir's film is visually beautiful, mentally stimulating, and thoroughly haunting. Eye for Film

En av filmens good guys:

http://i55.tinypic.com/2w3t6ky.jpg

Filmen kan kjøpes bl.a. herfra:

Amazon.co.uk @ £7

For de som trenger enda mer overtalelse:

http://www.youtube.com/watch?v=2E0RoL68t4o&feature=related

Vet ikke hvor interessant dette vil være for folk, men det er en god film som anbefales. En klassiker, sagt av mange. Håper denne klassiske amerikanske klissefilmen passer inn i Japan/Horror-hysteriet, så får folk et avbrekk. God fornøyelse.

From Here To Eternity (1953) regissert av Fred Zinnemann.

http://img171.imageshack.us/img171/9741/inthemovies14.jpg

Så denne filmen først i sommeren 2009. Kan sammenlignes litt med Casablanca fra 1942. Dette er en krigsfilm som ikke handler om krig. IMDb sier "In 1941 Hawaii, a private is cruelly punished for not boxing on his unit's team, while his captain's wife and second in command are falling in love." Skikkelig classy, med Burt Lancaster, Deborah Kerr, Frank Sinatra, Montgomery Clift, Donna Reed, Jack Warden og Ernest Borgninge på rollelista.

Platekompaniet

Play.com

Amazon.co.uk

Dette bør gi dere lyst til en investering på DVDen vel?

Det er en film jeg vil tro de fleste gamle traverne her inne har sett, og som jeg har registrert at det hersker delte meninger om. Min erfaring er at denne vokser ved gjensyn, og nå har vi også flere nye brukere her inne som kanskje ikke har sett denne lille biten filmhistorie. So without further adue:

"He was 25 years old. He combed his hair like James Dean. She was 15. She took music lessons and could twirl a baton. For a while they lived together in a tree house. In 1959, she watched while he killed a lot of people."

Den uvanlig lange taglinen sier egentlig ganske mye. Den forteller hvor enkelt premisset er, og formidler noe av den samme naive og likegyldige holdningen som filmen på utsiden virker å ha til handlingene som begås. Man kan si hva man vil om Badlands, men det er en temmelig spesiell film, og etter min mening er det knapt noen regissør som allerede i sin debutfilm har etablert et så lett gjenkjennelig og unikt filmspråk.

Terrence Malick er utdannet innen filosofi ved Harvard, har også undervist i faget, og jobbet lenge som journalist. Etter å ha laget sine to første spillefilmer, denne og Days of Heaven, så forsvant han mer eller mindre fra filmverdenen i tjue år, før han returnerte med mesterverket The Thin Red Line. Hva han gjorde i mellomtiden virker det som om ingen med sikkerhet vet, men han oppholdt seg visstnok mye i Frankrike, og jobbet også som "script-doctor". Han nekter å stille opp til intervjuer, og det finnes få bilder av ham. En mediesky mann med andre ord, og av samme grunn vil det aldri dukke opp kommentatorspor til filmene hans som er gjort av ham selv, og fyren glimrer med sitt fravær i making-of-dokumentarer. Det verserer i det hele tatt mange myter og rykter om Malick.

Vel, tilbake til filmen, de tre følgende avsnittene har ingen handlingsrelaterte spoilere, men kan muligens påvirke hvordan man opplever filmen, det er i hvert fall noen løse tanker om hvordan jeg betrakter den. Selv ville jeg kanskje styrt unna før jeg hadde sett filmen.

Hva er det som gjør Badlands så unik? Den er jo tilsynelatende veldig rett frem og enkel, en linær fortelling om et ungt par ute på en voldelig roadtrip. Jeg tror hemmeligheten delvis ligger i avstanden filmen har til karakterene, et fullstendig fordomsfritt blikk, som fokuserer på hvordan karakterene opplever sin situasjon uten å fortelle for mye, en anskuelse som hverken virker fordømmende eller romantiserende. Det synes som om det for Malick nødvendigvis må innebære en reduksjon av hva som konstituerer et menneske, dersom man utelukkende skulle gjøre det til et produkt av sine omgivelser. Dette innebærer på ingen måte en følelse av at filmen rettferdiggjør handlingene som begås, det er snarere en enkel erkjennelse som gjøres - type "sånn er det bare". Men det er en erkjennelse som stiller flere spørsmål enn eventuelle andre, ytre forklaringer kanskje ville gjort.

Når det er sagt, så er dette også en film som kan nytes på det rent visuelle plan. Den er, som alle Malicks filmer, nydelig fotografert, og den lettsindige tonen kan nesten bevisst velges bort som ubehagelig faktor, og i stedet bidra til at man kan se den som en lett underholdningsfilm, hva nå enn det betyr. Jeg har sett filmen flere ganger, og blir hver gang forundret over hvor lett den er å se, samtidig som den rokker ved noe dypt i meg. Det er noe med Malicks evne til å plassere mennesket i en større sammenheng, i historien og i naturen, som fascinerer, og som går igjen i alle hans verk, så også i denne. Dette understrekes blant annet av naturens sterke tilstedeværelse i hans filmer.

Det er også en underliggende sårbarhet i Malicks verden, en erkjennelse av at ting ikke alltid kan forklares, og dette observeres med en slags bedrøvet fascinasjon som ligger og lurer under filmens lette, likegyldige ytre. For meg er Malick litt som en amerikansk Herzog. Filmene åpner for filosofering, men det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig å fortolke dem i det vide og det brede, Malicks visjon kommer kun til sin rett på film og kan vanskelig omsettes i ord.

Vel, det er kanskje ikke en enkel film å diskutere dette (nå har jo klubben allerede vært borti en tøff nøtt da), så jeg synes det skal være veldig åpent for å trekke frem gode, vakre eller morsomme enkeltscener og den slags her. Poste bilder, kommentere og le litt av den (kledelig) naive voice-overen og den mørke humoren, hva som helst. Men opplever du at det ligger noe mer under den enkle fortellingen, så forsøk gjerne å sette ord på det og. Jeg mener denne kan være spennende å synse litt rundt, da det nok er en film som kan ses på vidt forskjellige måter. Vel, nok selvfølgeligheter, over til visningene og ropene!

http://xs942.xs.to/xs942/09332/00000badlands837.jpg.xs.jpghttp://xs942.xs.to/xs942/09332/416582.1020.a402.jpg.xs.jpg

Kjøpstips:

Play 3.99£, fri frakt. Leveringstid: Alt fra 3-4 dager til tre uker.

Platekompaniet 59 kr, pluss 30 kr frakt. Leveringstid 1-3 dager.

Amazon Fra 1.98£ (brukt) til 3.38£. Frakt: 1.8-3.5£. Leveringstid: Varierer, men som regel kjappere enn Play.

Det finnes bare en dvd-utgave av denne filmen på markedet, og det er ingen store svakheter ved den. Det går forresten rykter om at Criterion har plukket den opp, så kanskje kan denne filmen snart nytes på blu-ray.

Frankrike 2006

Regi: Bruno Dumont

1 t 31 min

---

Bruno Dumont har bakgrunn innen filosofi (gresk og tysk), og oppdragsfilm. Hans første spillefilm La Vie de Jésus kom i 1997. Han vant Grand Prix i Cannes med L'humanité ('99) og med Flandres syv år senere.

Hans nye film Hadewijch hadde premiere i Frankrike i går. I påvente av den, er det kanskje passende å se denne, som forutenom litt heder i Cannes føles litt forbigått.

Flandres er en film som helst møtes med åpent sinn.

Platekompaniet @ 249,-

Amazon.co.uk @ £14.88

Find DVD - Price Comparison

-

Eg fann den heldigvis til 4,36 Euro via PlayTrade på play.com.

Man kan finne filmen til en billigere penge via Amazons marketplace, HER. Som regel betaler man der litt mer frakt, 3.5£.

Ken Russells Lisztomania

http://img7.imageshack.us/img7/6254/vlcsnap2009110416h25m22.png

Russell hadde tidligere lagd biografiske filmer om flere komponister, blant annet Tsjaikovskij og Mahler i The Music Lovers og Mahler. Denne gangen var det Franz Liszts' tur til å få gjennomgå. Både The Music Lovers og Mahler hadde blitt sterkt kritisert for å ta seg friheter om livene til komponistene, men når det gjaldt Lisztomania var det vanskelig å kritisere den for det samme. Ikke fordi Russell holdt seg mer i tøylene da han laget Lisztomania, men fordi den er absolutt vanvittig. Her tar Ken Russell å blander sine biografiske filmer, forsterker den Jodorowskij-aktige symbolikken en del hakk, og blander den med Ken Russells Tommy som ble sluppet tidligere det samme året (1975).

Til grunn for filmen ligger historiene om at Liszt var sin tids rockestjerne, samt en sladrebok av Liszts kjæreste Marie d'Agoult. Damene var visstnok helt hysteriske når Franz Liszt opptredde bak pianoet. De kjempet med nebb klør for hanskene han kastet fra seg under konsertene. Rockestjerne-linken blir også forsterket av at Roger Daltrey, sanger i The Who, spiller Liszt. Filmen fokuserer mye på Liszts' damebekjentskaper, i tillegg til hans forhold til Richard Wagner, spilt av Paul Nicholas. Ringo Starr og Rick Wakeman (som sto bak filmens soundtracket) har også mindre roller.

http://img519.imageshack.us/img519/412/vlcsnap2009110416h40m46.png

http://img692.imageshack.us/img692/8384/vlcsnap2009110416h54m27.png

http://img200.imageshack.us/img200/5923/vlcsnap2009110417h24m56.png

Det er vanskelig å forberede dere på denne filmen, og det jeg har egentlig ikke så veldig lyst til det. Hele filmen forteller om hendelser i livet til Liszt gjennom ganske tydlig, men hysterisk symbolikk. Mange vil kritisere filmen for å være 'over the top', men det er det jeg elsker med denne filmen. Russell legger ingen bånd på seg og tar den helt ut, og gir oss en film som aldri slutter å overraske. Jeg aner ikke hvor godt den blir mottatt her, men jeg håper noen av dere som ikke har sett den vil gjøre det. Dere vil i alle fall få en filmopplevelse en ikke glemmer med det første.

Varmet opp med å se den selv idag, og da klatret den enda lenger opp på favorittlista.

http://img190.imageshack.us/img190/5939/vlcsnap2009110417h30m06.png

Filmen ble relativt nylig sluppet på DVD, og kan blant annet kjøpes på amazon.

I.o.m. at jeg føler meg ganske up-and-coming i forhold til eliten her på forumet er det vanskelig for meg å finne en høyt respektert film som jeg, men få eller ingen andre, har sett. Løsninga blir dermed å gå for en film som ikke er høyt respektert i det hele tatt, men som kan oppmuntre til diskusjon rundt hvorfor.

Topplister er fattige på komedier etter lydfilmens anomst, og det med god grunn. Enda så mye som slapstick blir sett ned på i disse dager er det komisjangeren som har lidd mest av lydinnovasjonen. Banning og skittent prat preger de mest suksessrike komediene i dag, og filmmediet som kunstform har vært fraværende for å si det mildt. It's All Gone Pete Tong er på ingen måte stueren den heller. Faktisk så vil jeg nesten påstå at en film om en DJ fra Ibiza som sprenger trommehinnene sine aldri vil ha noen sjanse på all-time klassikerlistene. Men ironisk nok er det nettopp lydbruken i denne filmen som fascinerer meg mest. Historien om Frankie Wilde er overaskende intimt fortalt, og det tillater lydaspektet av produksjonen å utforske et interessant felt: det subjektive lydbildet. Når selve målet i filmen blir å finne seg tilrette i en lydløs verden blir dermed lydbildet særdeles viktig. Døm selv, så hopper jeg inn i diskusjonen underveis.

Filmen kan køpes for £5 hos Play.com, Amazon og HMV. CDON har den til både 49 og 79, men førstnevnte ser desverre ikke ut til å være på lager.

Il Vangelo secondo Matteo

http://img101.imageshack.us/img101/3458/vangelo5.jpg

Da kommunisten og ateisten Pier Paolo Pasolini annonserte at han har lyst til å lage en filmatisering av Matteusevangeliet kom det selvsagt reaksjoner fra de katolske kretser. Kanskje ikke så rart ettersom mannen tidligere hadde blitt fengslet for hans bidrag til filmen RoGoPaG som ble stemplet som upassende og blasfemisk. Pasolini så selvsagt ikke på Jesus som Guds sønn, men en revolusjonær outsider som kritiserer samfunnet og livsformen rundt seg. Det var kanskje slik han også så på seg selv? Om sin tro uttalte han: «If you know that I am an unbeliever, then you know me better than I do myself. I may be an unbeliever, but I am an unbeliever who has a nostalgia for a belief.»

Pasolinis filmatisering ble nok ikke så kontroversiell som mange hadde fryktet, eller som jeg hadde håpet. Han følger historien om Jesus' liv slik den kommer frem i Matteusevangeliet, men han legger gjerne fokus på andre ting. Vi får en menneskelig og imponerende skildring av Jesus og hans disipler. Det emosjonelle kommer frem på en glimrende måte. Peters anger, redsel, skam og fortvilelse etter å ha sviktet Jesus står frem som et av filmens mange uforglemmelige øyeblikk. Jesus blir først og fremst fremstilt slik Pasolini ser på han, som en revolusjonær outsider. En sterk mann som tar avstand fra urettferdigheten i samfunnet. Det at Pasolini lot sin egen mor spille Jomfru Maria er bare enda et tegn på at han kjente en personlig tilknytning til Jesus.

Il Vangelo secondo Matteo står frem som en poetisk og nærmest spirituell opplevelse. Pasolini valgte å hente det meste av dialog og monolog direkte fra evangeliet, da han mente at bilder aldri kunne nå de poetiske høydene til teksten. Filmen er presentert i s/h, noe den kler veldig godt. Dette i tillegg til bruken av skuespillere uten noen som helst form for erfaring gir filmen en realistisk og troverdig følelse. Den magiske bruken av klassisk musikk tilfører filmen noe helt spesielt. Det føles storslått, men samtidig veldig "down to earth". En interessant følelse jeg sitter med gjennom hele filmen. Det går fra den veltalende Jesus' poetiske ord til Judas' svik og menneskets sårbarhet. Dette er utvilsomt den beste filmatiseringen jeg har sett av Jesus' liv eller en bibelhistorie/evangelium for den saks skyld.

Jeg håper ikke så altfor mange har sett denne, og at den samtidig virker interessant. Dette er bare min andre Pasolini-film, men jeg har forstått at dette er en mann som snart kan være å finne blant mine favorittregissører.

Kjøpstips:

- Platekompaniet 99,-

- Play.com £5,99. Ikke på lager før om 1-2 uker.

- Amazon.co.uk £5,98

Oasis er en sør-koreansk film fra 2002, regissert av Chang-dong Lee. Har bare sett den en gang selv, men den gjorde inntrykk for noen år siden, og litt av begrunnelsen for at jeg velger denne er at jeg kan få se den på nytt og se om den fremdeles er like god, for jeg er usikker på om den i dag kanskje vil fremstå overtydelig i historiefortellingen.

Plot: Jong-du har nettopp sluppet ut av fengsel. Hans tydelige mangel på sosiale antenner og oppførsel kan tyde på flere ting. Mange spørsmål svirrer i hodet midt i innledningen. Er han lettere tilbakestående? Preget av en hard barndom? Personlighetsforstyrrelse? Flere merkelige valg tyder på at noe er galt.

Litt tilfeldig innleder han et vennskap med en dame med cerebral parese. Han virker som den eneste i hennes verden som forstår henne og tar vare på henne. I en realistisk skildring, blandet med innslag av fantasi, spør filmen om det er plass til et forhold mellom slike mennesker i et kaldt samfunn hvor handikappede blir behandlet som mindreverdige.

IMDB Link: http://www.imdb.com/title/tt0320193/

Play.com til snaue hundringsen: http://www.play.com/DVD/DVD/4-/10150697/Oasis/Product.html

89kr på cdon: http://cdon.no/film/oasis-568399

Sitat maestro: til en billig penge på PK

Trur eg også har klart å unngå spoilers i denne teksta.

The Assault on Precinct 13

John Carpenter, 1976

http://mmimageslarge.moviemail-online.co.uk/precinct13.jpg

“L.A.'s deadliest street gang just declared war on the cops”

John Howard Carpenter (fødd 1948) er kanskje kultfilmregissøren framføre nokon. I rollene som regissør, manusforfattar, komponist og produsent, for å nemne nokre, har Carpenter varta opp med mange innovative og originale augneblinkar. Trass i at han dei seinare åra ikkje har kome ut med noko som er verdt å nemne, har han med verk som Dark Star, The Thing, Halloween, They Live og Escape from New York for alltid spikra seg ein plass i filmhistoria. Sci-fi, grøss og dystopi er sentrale stikkord. Og sjølvsagt soundtracka hans, beståande av enkle men veldefinerte bassliner. Assault from Precinct 13 frå 1976 blir ikkje alltid nemnt i det same andedraget som dei store klassikarane Halloween og The Thing, men det fortener den. Verkeleg.

Assault on Precinct 13 var Carpenter sin andre skikkelege film, utgitt to år etter sci-fi-prosjektet Dark Star. Amerikanaren hadde opprinneleg eit ynskje om å lage ein westernfilm, men med eit minimalt budsjett vart dette vanskeleg. Dermed enda det heile opp med å bli ein western i forkledning. Homagen til Carpenter sitt store førebilete, Howard Hawks, er tydeleg. Assault on Precinct 13 er Rio Bravo lagt til 70-talets Los Angeles, ispedd påverkning frå George Romero sin Night of the Living Dead.

Plottet er ganske enkelt. Ein hemngjerrig mann er på flukt frå den brutale gjengen Street Thunder, og søkjer tilflukt i ein nedbemanna politistasjon som er timar frå nedlegging. Med gjengmedlemmar angripande frå alle kantar må dei på stasjonen søkje i hop for å overleve. Politi og mordarar hand i hand.

Så kvifor blei det denne filmen på meg? Eg var allereie solgt frå den augneblinken soundtracket rulla i gang. Den enkle og repeterande basslina som blir gjenteke i ulike formar i mange av Carpenter sin filmar, og som han attpåtil komponerer og speler sjølv, er ein av grunnane. Det enkle, men veldig effektive plottet, som legg opp til at menneske må samarbeide på trass av ulikskap og ståstad i livet. Dialogen. Den svarte humoren. Eg er dessutan solgt når det kjem til kulturelle referansar.

Assault on Precinct 13 er ikkje djup som Persona, og den har ikkje det flotte fotoet til Badlands. Men den er typisk John Carpenter. Og det held!

Kjøpstips:

Special Edition til £9.99 hjå www.play.com

Har sjølv utgåva Special Widescreen Edition som kom i 2005, og er veldig nøgd med denne. Følgjer også med ei interessant booklet. På play.com må denne kjøpast gjennom PlayTrade, og ettersom det skjer i Euro blir den då litt dyrare.

Ingen spoilers i denne posten! Det er vel mest i "reaksjonspostene" videre utover det forekommer slik.

Vi får ta dette litt som det kommer, se hvor mange som deltar, forme konseptet litt etter hvert. Men idéen er i hvert fall å starte en slags filmklubb, en "nå-skal-vi-se-film-gutta!"-sirkel, både for å utvide hverandres horisonter, og se litt film man kanskje ikke ville prioritert på egenhånd. Dette er vår visjonsplattform. Eller noe slikt.

Opplegget vil være noe i denne duren: jeg starter med å anbefale en film nå, vi setter en frist på to uker, og innen denne perioden håper jeg at så mange som mulig ser den valgte filmen. Underveis kan vi ha litt diskusjon, synspunkter, krangling rundt filmen i denne tråden. Preike litt om hva man egentlig syntes om filmen. Mye av greia her er jo å samle opplevelser rundt ett felles verk, ikke ulikt tiårskåringene, bare at det der er tidsperioder som teller selvsagt.

Vi følger pretenders forslag i forhold til hvordan stafettpinnen sendes videre. Etter at de to ukene er gått, er det en ny brukers tur å velge en film. Dem som har deltatt aktivt i klubben vil være med i loddtrekningen om hvem som får velge. Jeg vet ikke helt hvordan vi skal løse dette enda, men man kan f. eks basere det på aktivitet, hvem som har veldig lyst, en tilfeldig trekning, hva som helst. Vi ser litt hvordan det går, hvor mange som deltar. TAR DET SOM DET KOMMER. Aktivitetsnivået vil dermed bestemme hvem som får velge neste film, slik at, som pretender så fint formulerte det, "klubben blir åpen for alle som vil hoppe på når som helst, og aktivitet belønnes".

Jeg oppnevner meg selv til yppersteprest, maktsyk som jeg er, og får stå for å holde litt orden i rekkene, kanskje ta på meg rollen som den som plukker ut hvem som skal velge neste film, om det er en slik ordning vi går for. Skal selvsagt prioritere rotering, slik at ikke to-tre personer får velge hele tiden (får håpe mer enn to-tre deltar), da forsvinner hele meninga med dette opplegget.

Uansett. La oss heller snakke film, dette konseptet er ganske lettforståelig, og de fleste har nok skjønt greia for lenge siden, men jeg følte for å skrive et par unyttige avsnitt.

Første film ut blir:

Persona

1966, Ingmar Bergman

imdb

http://www.ltskare.com/dfilm/klubb/persona.jpg

Ja hva ellers, liksom? Ingen overraskelser her i gården, og siden navnet på klubben er Bergman-inspirert, passer det enda bedre. Jeg er klar over at dette er en film som sikkert de aller fleste her inne har sett, men dermed en gylden mulighet for dem som ikke har gjort det til å "bli med oss andre". Føler uansett at det er en fin film å starte med, blir sikkert et trivelig gjensyn for alle dere andre også. I tillegg er det vel greit å starte litt "rolig", ikke noe altfor obskurt.

Jeg kan vel skrive en kort intro til filmen også, det synes jeg er en trend vi bør starte allerede nå.

Det er vel ingen hemmelighet at dette er "min favoritt". Mitt første møte etterlot meg som en zombie, apatisk, skrekkslagen, ute av stand til å snakke sammenhengende, med tårevåte øyne, jeg siklet sikkert litt også. En helt grensesprengende opplevelse altså, min første av denne sorten, "den totalt opprivende opplevelse", som det senere har blitt et par flere av, men likevel kan ikke noe sidestilles med hva jeg følte etter Persona. Det var vel i tillegg denne filmen som fikk meg virkelig interessert i "europeisk kunstfilm", unnskyld den svulstige ordbruken, og film av det litt eldre slaget.

Persona, ja. Fra 1966, av svenske Ingmar Bergman, som de aller fleste bør kjenne til. Man kan vel si at dette er Bergmans sprøeste film, et slags veiskille. En ganske utypisk film fra mannen som ble kjent for gripende eksistensielle dramaer om familie, ekteskap, mennesket, relasjoner, diverse etablerte institusjoner i samfunnet, filmer som alltid syder av dobbeltmoral, tvil, det vonde som alltid ligger og ulmer i mennesket. En menneskekjenner av de få, som gjennomskuer sine karakterer, kler av dem, blottlegger deres verste sider. Samtidig som det alltid er mye vakkert å hente i filmene hans, ikke minst gjennom det visuelle. Her er vel også hans nærmest livslange samarbeid med mesterfotograf Sven Nykvist verdt å nevne. Nykvist har selvsagt foto i Persona også.

Men ja, Persona er annerledes. En avant-gardistisk film, helt spinnvill egentlig, totalt ulik de andre "borgerlige" (som jeg ser for meg mange har beskrevet dem som) filmene til Bergman. Sentralt i filmen er to kvinneskikkelser, Elisabeth Vogler (Liv Ullmann), en skuespillerinne som av uvisse grunner har bestemt seg for å bli stum, for å isolere seg fra omverdenen, og Alma (Bibi Andersson), en sykesøster som blir tildelt oppgaven å pleie Vogler. Mer har jeg ikke tenkt å si, mer kan jeg kanskje ikke si. For det er en film som fjerner seg temmelig langt fra en ordinær fortellerteknikk: drømmer, "virkelighet" (men hva?), surrealistiske sekvenser, blandes sammen i et sammensurium, det er metametameta, det er erotiske under- og over- og mellomtoner, karakterene går med følelsene utenpå, filmen hopper litt her og der, og kan tolkes i ganske uendelig mange retninger.

I tillegg er det en visuell fest av de sjeldne. Lydmessig, det samme. "En audiovisuell nytelse". En film hvor ikke nødvendigvis en håndgripelig historie er det viktigste, men en brutal, kompromissløs tøying av filmmediet på de fleste måter står i fokus, som utfordrer "hvordan film skal lages", "hvordan man skal fortelle en historie".

Altså, som dere sikkert skjønner, sliter jeg litt med å forklare hva Persona egentlig ER. Det er en vanskelig film å beskrive. Men jeg kan vel si at den ofte blir sett på som Bergmans beste film, og en bauta innenfor avant-garde-film og moderne film generelt. I tillegg har Bergman selv uttalt at det kanskje er hans viktigste film, sammen med Viskningar och Rop. Det er i disse filmene han følte at han fikk mest ut av filmmediet, tøyde grensene lengst. Han sa også at Persona trolig reddet livet hans, at kreativiteten som skapte denne filmen var livreddende for ham, at hvis den aldri hadde blitt lagd, hadde han gitt opp.

Kjøpstips:

SF-utgivelsen kan skaffes for 99 kr både hos Platekompaniet og CDON, med rimelig kjapp leveringstid vil jeg tro. Det er denne utgaven jeg har selv, og kan ikke si at jeg er annet enn meget fornøyd. Anbefaler å se introduksjonen til filmen først (den spilles av automatisk før filmen starter, tror jeg).

I tillegg kan man gå for Tartan-utgaven for ca. £7 både hos Play og Amazon. Play har dog 1-2 ukers leveringstid, det blir kanskje litt i overkant. Har ikke sett denne utgaven selv, men i følge DVD-Beaver skal også denne være ålreit.

Om man kommer over MGM sin utgivelse, kan man bare gå videre. Der er visstnok rundt 11% av bildet kuttet vekk.

Tidsfrist, ja. To uker, så da sier vi at denne første runden varer frem til 12. august