All Activity

Det er ikke bare vinterfaenskap i denne.

Jeg tar den. Hvilken film?

Her bommet jeg kanskje litt på vanskelighetsgraden, antagelig fordi det er en personlig favoritt. Riktig svar var "Il posto" (av Ermanno Olmi). Jeg sender stafettpinnen videre til førstemann som melder seg.

An-Magritt er det litt for lenge siden jeg har sett, men husker Bussen som en morsom harselas med effektiviseringskrav. Bussen går på tiden selv om passasjerene ikke er klare ennå. Og Skouen var en av våre store, anbefaler å gå gjennom hele filmografien hans. Red Rocket er nok min Sean Baker-favoritt, mer kompleks og lodder dypere enn Tangerine. Den virker lettere og morsommere enn The Florida Project, men her er det mye grums, og snedig grep i sosialrealisme at hovedpersonen er såre fornøyd med egne evner og framtidsutsikter i all elendigheten han står i. Og de har gjort noe med NSYNCs 21 år gamle slå opp-hit Bye Bye Bye som får den til å handle om å ha fått menneskene man omgir seg med så langt opp i halsen at det gjelder å få dem kastet på dør ASAP. Liker også Texas City-settingen framfor en storby. Suzanna Son er også et funn og jeg vet ikke hva i bl.a. Scary Movie 3, 4 og 5 som ledet fram mot dette for Simon Rex. Så for øvrig Euphoria S01E01 i går og gleder meg stort til fortsettelsen, både saftig, velspilt og visuelt elegant.

Husker bare noe av at du var opptatt av dansingen til Nukie, Blausen. For de som er forvirret over greia med Nukie så fascinerte filmen meg pga av en morsom filmanmeldelse på Somethingawful.com som slaktet filmen. Nukie var en forferdelig rip off av Mac & Me, som igjen er en forferdelig rip off av E.T., så Nukie blir jo ganske elskverdig i sitt fullstendig håpløse utgangspunkt som en kreasjon. Jeg skrev en stor anmeldelse av den på Diskuterfilm.net som dessverre gikk tapt med lasset da det forumet med tatt ned. Edit: Her er den notoriske åpningslinjen fra Nukie anmeldelsen på Somethingawful: Picture this: it's your twenty-first birthday. For twenty-one long years you've been good - you've never had so much as a drop of alcohol. You pick up your best friend in the new car you bought to commemorate this new chapter in your life, and the two of you head to a bar. You toss back a few drinks, share some laughs, and have a great time. Then you and your best friend get back into the car. You realize that you're a little tipsy but you don't think you're too drunk to drive. On the way home, you swerve a little bit, but since the roads are empty you don't pay any heed. As you turn onto your street, a woman and a dog dart into the road. You try to avoid them but end up hitting them both and crashing your car, sending your best friend flying through the windshield. You are unharmed, but as you crawl out of the wreckage you see that the woman and the dog are both dead... and that the woman was your girlfriend and the dog was your dog. There's nothing more you can do for them, so you rush to your best friend's side. He's mortally injured and he asks you to come closer. You take him in your arms and his blood flows all over you. In his final breath he tells you that he has AIDS and now you do too. Despite all this, you have nothing to complain about because you fucking haven't seen "Nukie."

En tråd for dine favoritt spill, topp lister og anbefalinger. Min topp 10 spill hittil: 10. What Remains of Edith Finch (2017) En wholesome walking simulator om familie og døden. Masse forskjellige sjanger i ett spill, horror, drama, komedie. Pakket inn i ett par timer med smålig filosfi om saker og ting. Tar ikke lang tid å spille igjennom, men har sittet med meg lenge. Alltid gøy å se andre spille det også. Løp og kjøp. Se min gjennomspilling her 9. Baldur's Gate: Dark Allience (2001) Tenårings favoritt, spilte dritten ut av på PS2 sammen med en kamerat. Mitt første dykking ned i ARPG spill, spilte aldri Diablo, så dette var godt nok. Mere enn godt nok. Tok nylig en replay på PS1, like bra enda, men bedre med venner. Se min gjennomspilling her 8. Metro 2033 (2010) Løp rundt i russiske tunneler og skyt mange rare folk og dyr. Grafisk ett mesterverk, bra lyddesign og ikke minst gunplay. Tilfrestilende å drepe folk i dette spillet. Metro: Last Light også en verdig oppfølger. Må få ræva ut av gir å få spilt den tredje. Se min gjennomspilling her 7. God of War (2018) De 3 første var gode spill, men denne tok on veldig god vending i alt av story til gameplay. Musikken er fantastisk, skuespill og regi er ypperlig. Gameplay er på sitt beste, utrolig satisfying combat, og diverse bosser er ikke det letteste, deilig med litt utfordring. Overall ett veldig bra spill, og i skrivende stund så spiller jeg det på nytt på PC i vanskeligste vanskelighetsgrad. Veldig lett. Nei Egentlig ikke. Se min gjennomspilling her 6. FINAL FANTASY XIV Online (A Realm Reborn, 2013) Var aldri noe stor fan av MMO, men gikk gjennom en periode hvor jeg prøvde å finne noe jeg likte. ESO, WoW, GW2, SWOTOR. Likte WoW av dem best intill jeg innså hvor jævla grindy det var, så gikk over til dette "Weeb" spillet. Starta treigt, men jo lengre uti spillet man kom, fikk mere skills osv, jo mere gøy var det. I første expansion tok story'en en god vending, bedre voice actors, bedre skrevet. Og siden da så gikk det bare oppover (Litt ned i andre expasion story wise, men bedre gameplay). Bossene er bra, fightene trenger kordinasjon til tider, føles litt som en dans når man får det til riktig. De siste 2 expanione så var storyien noe beste av det jeg har prøvd av MMO, og bedre enn mange spill generelt. Siste expansion var mørk som faen, forventet ikke å se karakterer ta selvmord i MMO og prate om nihilsme generelt, men det var hoved temaet i storien, pretty good. Treg start, men endte opp som en av mine favoritt spill. 5. Overwatch (2016) CSGO var mitt main FPS spill intill Overwatch kom, har siden spilt det nesten daglig. Ble ganske god i en periode, men så ble jeg gammal, fortsatt litt god da. Synd at Blizzard er i trøbbel for tiden, både som kompani og utvikling av spill. Utviklingen av OW ble helt lagt på is når de announca Overwatch 2, og virker som det spillet også er i farevannet. Selvom OW er fortsatt gøy å spille (balansen er vel på sitt beste), så er det trist å se at spillet virker som den er på vei til døden. Fortsatt ganske aktiv tho. OW naila Hero Shooter sjangeren og lite som har slått den. 4. Hollow Knight (2017) Bapinada! Ett mesterverk på alle nivåer, presisjon gameplay, musikk, art. Noe av det bedre (om ikke det beste) i castlevania type spill. Kontroll over karakteren sitter som ei kule. Bossene er varierte og kreative, spillet er atmosfærisk og mystisk. Ikke ett eneste negativ å si om dette spillet, noe av det bedre man kan få for pengene, Hollow Knight er vel også tilgjengelig på de fleste platformene. Se min gjennomspilling her 3. Heart of Darkness (1998) Hadde dette på PS1 som unge, var favoritt spillet på den tiden, selvom jeg aldri helt klarte å fullføre det. Spilte nylig igjen og fortsatt like vanskelig, men klarte i det minste å bli ferdig med det. Føler meg nå litt mere complete. Spillet har holdt seg veldig godt og hadde uten tvil gjort seg godt med en remaster. Gde animasjon på bevegelse, karakteren føler tung å bevege. Ganske brutal for å være ett "barne spill". Se min gjennomspilling her 2. Inside (2016) Bekmørk scifi om en faceless gutt som går til høyre. Spiller lar deg tenke litt selv og skriker ikke akuratt ut hva meningenen til spillet er. Hellvetes god atmosfære og kreative puzzles. Hva er til høyre? Spillet har også en av de bedre slutt sekvensene jeg har spilt. Se min gjennomspilling her 1. The Binding of Isaac: Rebirth (samt alle DLC'ene, 2014) Hadde hundrevis av timer i den første Isaac spillet, så nyheten for en remake var en gledelig én. Spillet forbredet på alle nivåer, grafikken, gameplay, bosser osv osv. Har nå over 2000 timer i Rebirth (Repentence) og finner ofte nye ting jeg ikke visste om. Kom ut en DLC for en stund siden som la til nesten dobbelt av innhold, så jobber med å få 100% som ikke er en lett jobb. Isaac har så mange items og comboer at hver eneste "run" ikke er den samme, som gjør spillet så og si uendelig replayable.

The Matrix Resurrections (2021) er helt forferdelig - virkelig spikeren i kista for kvasifilosofi forkledd som intellektuelt tankegods. Ikke bare gjør den narr av sin egen mytologi og er ekstremt lite selvhøytidelig (fullstendig kræsj med de foregående), men det er bare så utrolig _lat_ filmskaping i Resurrections. Borte er action-sekvensene som gjør originaltrilogien god - det er ikke én eneste sekvens som imponerer visuelt. Fotoet er fryktelig glossy, og det ser mer ut som en parfyme-reklame enn et filmatisk verk i enkelte sekvenser. Hva driver fotograf John Toll med her? Innholdsmessig er den mer opptatt av å være en firer og gjøre narr av sin egen eksistens som film. Dette er kanskje ironisk nok det eneste den bør få kred for - å forsøke å være eksentrisk, gjøre narr av reboots og sequels. Likevel ender den opp med å kræsje selv i en generisk suppe av horder med ansiktsløse fiender i siste akt. Hva står egentlig på spill her? Fullstendig bom. A Face in the Crowd (1957) er tvers gjennom god. Sett lite Kazan, men det er svært stødig håndverk, og tankene går til Billy Wilder, i ekte "USA på 50-tallet"-ånd på høybudsjett. Samfunnskritisk, skarpt manus og gode rolleprestasjoner; godt filmhåndtverk uten å være flashy. Som en blanding av Network (1976) og Mr. Deeds Goes to Town (1936). Euphoria S02E01 - Trying to Get to Heaven Before They Close the Door (2021). Denne serien starter like godt som den sluttet. Etter bare ti minutter sitter jeg og måper foran skjermen, i en ekte Scorsese/Paul Thomas Anderson-rus. Det går ikke nedover kvalitetsmessig etter åpningssekvensen heller. Det største på TV siden The Sopranos, filmatisk sett? Skutt på analog film også. Voldsomt imponert. En ekte 10/10.

Bussen (Arne Skouen, 1961) Ein bussjåfør (Leif Juster) opplever at arbeidskvardagen blir trua av modernisering og rutepresisjon. Enkel og engasjerande forteljing med Juster i god form, men enkelte rollefigurar – spesielt heradskontorsjefen – er veldig flate. An-Magritt (Arne Skouen, 1969) Regien til Arne Skouen er like rotete som skodespelarane sine forsøk på å snakke rørosdialekt. Det verkar som om Skouen gapar over for mykje når han adapterer Nattens brød - rett nok "berre" dei to fyrste romanane. Det hadde vori interessant å sjå korleis til dømes Jan Troell hadde gjort denne oppgåva. Men Liv Ullmann, Per Oscarsson, Sven Nykvist og førelegget til Johan Falkberget gjer dette til ein ganske sjåverdig film likevel. Gode miljøskildringar!

Kinoåret 2021, basert på at jeg så 35 av årets filmer før nyttår, men bl.a. ikke rakk Verdens verste menneske: 1. Quo vadis, Aida? 2. De uskyldige 3. Ninjababy 4. Retfærdighedens ryttere 5. Gritt 6. Nomadland 7. Shiva Baby 8. Kate 9. Titane 10. Violation Boblere: Prisoners of the Ghostland, Dune, Zola, Promising Young Woman, No Sudden Move Skuffelser: The Suicide Squad og Prosjekt Z Guilty pleasure: Monster Hunter Dårligst: Andra sidan Ambisjon for 2022: Se litt færre av de skuffende nye filmene.

Lenge siden man har laget slike lister når man ikke har et forum å poste de på ! Nå må jeg tenke veldig hardt for å få til en liste for året som gikk. Jeg har ekstremt mye usett som garantert hadde kommet inn på listen. Jeg orker ikke helt å sjekke opp når filmer hadde premiere, coronaen har jo helt fucket opp når ting er tilgjengelig. Så noen filmer kan kanskje tilhøre 2020-lista. 1. First Cow 2. The Green Knight 3. Small Axe: Lovers Rock 4. Another Round 5. Pig 6. The Father 7. My octopus teacher 8. Ammonite 9. Nomadland 10. Lamb Nesten med: Promising Young Woman, Riders of Justice, Minari, Roadrunner: A film about Anthony Bourdain, Spencer, Summer of Soul Småskuff: Dune, Last night in Soho, No Time to Die, Judas & the Black Messiah Dret: Don't look Up, Suicide Squad, Things Head & Seen, Army of the Dead

Vi ser fremdeles tv-serier regner jeg med ? Jeg er i gang med Yellowstone sesong 1. Nå skal vel ikke den være det helt store, og det er den heller ikke. Men den skal vel etter sigende ta seg veldig opp de følgende sesongene. Foreløpig føles den som ranchlivets Sons of Anarchy. Mye rare tilfeldige ting som skjer for å drive handling fremover, drap og surr uten de helt store konsekvensene. Ikke mye sympati å spore i noen karakterer egentlig, så da gjenstår det å se hvor mye man blir investert i de. Succession har vært ganske gøy å følge. Jeg begynte å kjenne på en viss fatigue i sesong 3, den er fremdeles skarp og vittig, men 3 sesonger med karakterer som prøver å overgå hverandre i å være mest mulig rasshøl kan bli litt tungt. Når det endelig kom en slags forløsning i form av følelser hos en av hovedkarakterene i siste episode, opplevdes det fælt å se de andre karakterenes manglende evne til gi trøst. Jeg ble plutselig interessert igjen. Jeg likte ikke The Witcher sesong 1 noe spesielt. Den ukronologiske historiefortellingen var forvirrende å følge med på, selv om jeg har spilt alle spillene, og lest en bok. Men bra monsterdesign og passe mengder pupper og blod gjorde det likevel merkelig underholdende. Nå nærmer jeg meg slutten av sesong 2, som nå er kronologisk, men likevel føles verre og seigere på de fleste punkter. Høydepunkt så langt er første episode med Kristoffer Hivju i en slags Beauty and the Beast-fortelling. Hva syns gamle Starwars-fans her inne om The Mandalorian ? Jeg begynte på Book of Boba Fett her om dagen. De første to episodene var lovende, og spesielt Tuskendelen av historien var kul. Tredje episode var et mageplask. Emokids med glansende vespaer, blæh.

I helga har eg sett Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin (Rasmus A. Sivertsen og Rune Spaans, 2015) og Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store dyret (Gunhild Enger og Rune Spaans, 2020). I dette tilfellet er det ingen tvil om at oppfølgjaren er betre enn fyrstefilmen. Den fyrste prøver for hardt på å fortelje ei fartsfylt historie og oppfylle alle konvensjonane som plar vere i animasjonsfilmar no for tida. Midt i alt maset druknar den absurde og anarkistiske sjarmen vi forbind med Knutsen & Ludvigsen-universet. Oppfølgjaren er heldigvis ganske annleis. Den tar seg god tid til psykedeliske digresjonar med altfor mykje "sukker". Vi får til og med tre avslutningar å velje mellom: «en snill, en slem og en sannsynlig». Det verkar som om Øystein Dolmen har fått større fridom i konseptutvikling og manusskriving her enn i den fyrste filmen. No ventar eg spent på animasjonsfilmen om Bakklandet Bassangforening.

Nydelig hvordan du guffer unna fjellklatrerfilm, Morty ! Du runder jo alt materiale i kategorien før eller senere. Ser det går en ny klatrefilm, The Alpinist, på kino for øyeblikket. Mer Free Solo greier, så den er veldig avhengig av hvor interessant subjektet er. Selv tittet jeg 14 peaks på Netflix her om dagen. Syns ting gikk alt for raskt og lettvint, og bar vel preg av at de hadde lagt lite vekt på filmproduksjon underveis. Så den ender som en typisk glatt skrytedokumentar, uten noe nerve eller spenning knyttet til bragden. Hadde fortjent en sesong med episodisk struktur, for det er potensielt mange interessante sider ved denne, bla. hvor lite oppmerksomhet sherpaene får i medier. Sånn rundt. 2.5/5

Flott post, Svank. Hadde fortjent å være oppført i wikipedia ! Undres på hvorfor jeg hadde Nukie-avatar i 2004, er ganske sikker på at jeg aldri har sett den. Men har jo blitt matet forskjellige klipp fra Svank av det snørrete romvesenet, det er jo sånt man aldri glemmer synet av.

Interessant, får notere meg Betty Blue bak øret.

Så akkurat nyheten om Jean-Jaques Beineix sin bortgang. Ikke en filmskaper som har betydd veldig mye for meg, men følte for å skrive noen raske ord.

Gjør et tappert forsøk på en film om dagen, uten at vi trenger å ta noe veddemål på det. Vi starter i høyden. The Wildest Dream (Anthony Geffen, 2010) Conrad ankrer seg opp Everest, for å teoretisere om hvem som var der først. Noe som egentlig er litt "meh". Men et par øyeblikk hvor jeg mister pusten. 3,5/5 Mountain Men: The Ghosts of K2 (Mick Conefrey, 2001) Jeg så denne under evt. 1. Slag. 2. Matforgiftning. 3. Omikron. Mest sannsynlig 2. Jeg spiste noe uvasket grønnfor. 3/5? Into Thin Air: Death on Everest (Robert Markowitz, 1997) Everest katastrofen 1996, TV-filmversjonen. Etter en kjent bok. Tvilsomme greier. 2/5 Dreams Don’t Die (Roger Young, 1982) Følger opp med mer TV-film, bare med aspirasjoner om å være filmskaper. Utrolig smoothe greie. Fett lydspor av Brad "Just Before Dawn" Fidel. 3,5/5 muligens 4/5 Night of the Comet (Thom Eberhardt, 1984) 80s mykporno estetikk. 3,5/5 evt. 4/4 Don’t Look Up (Adam McKay, 2021) Se ned på de som ser ned, og opp på de som ser opp. Ingen gidder tydeligvis se fremover. Se heller en Armando Iannucci film for god satire. 2/5 mulig 1,5/5

Vi er jo i light-quizen, dog kan distinksjonen mellom heavy og light være litt vrien. Vel, kjører ny quiz:

Det er første ja, og takk for det! Enn så lenge har søvnavbrekkene hennes blitt brukt på å komme seg ajour med søvn selv. Prioriteringer...

Litt lett den der kanskje, det er i hvert fall riktig.

Body Double.

Yes!