Werckmeister harmóniák (spoilere)

Skrevet av KAH, 2. mars 2009
Publisert: 7. mars 2009





Werckmeister harmóniák (2000, Tarr). En nøkkel til å forstå denne enigmatiske filmen ligger i tittelen, som refererer til en måte å stemme instrumenter på som går på bekostning av naturlige toner. Menneskene i denne filmen er undertrykt av et system de er maktesløse overfor, deres «naturlige toner» ligger gjemt bak et slør av ulykke og fattigdom. Slippes de naturlige impulsene deres fri, vil de bli slått ned på av det autoritære styret de lever under. Kunst, politisk aktivitet og organisasjonsliv er overvåket og kontrollert.

Béla Tarr ønsker med denne filmen å gi oss et innblikk i livet i Øst-Europa under kommunisttiden, noe som også var tanken bak hans sju timer lange film fra 1994, Sátántangó. Han avfeier konsekvent alle allegoriske tolkninger av filmene, men Ungarns historie tatt i betraktning så er det umulig å ikke se på skildringen av disse landsbyforholdene som et bilde på noe større. Ungarn har lidd under et av de strengeste kommuniststyrene i Europa, noe som blant annet førte til store opptøyer hvor tusenvis ble drept, og før det deltok landet på tysk side i andre verdenskrig, og var delaktig i store krigsforbrytelser. Mye av det Werckmeister harmóniák handler om kan umulig ses på som noe annet enn en allegori over de politiske forholdene under kommunistiden, og hvordan dette påvirket menneskene. Jeg vil også påstå at mye av det filmen ønsker å si er noe universelt, noe som kan knyttes til et hvilket som helst land, et hvilket som helst menneske, og til en hvilken som helst tid.

For Werckmeister harmóniák bringer mer enn noe annet med seg en følelse av urettferdighet. Den skildrer mennesker som er underlagt et system de hverken har ønsket seg eller hatt noen medvirkning i utviklingen av, et system diktert og styrt av noen få mennesker. Gjennom Valuska, filmens hovedperson, får filmen effektivt frem hvordan dette gir seg utslag i håp og tro på at noe skal gripe inn og sørge for forandring. Hvalen og Prinsen som ankommer landsbyen symboliserer nettopp en spire til forandring, og disse fremmede og spennende elementene i en ellers grå tilværelse skaper uro og opptøyer. Folket samles for å bli ledet av Prinsen. Her mener jeg man finner et eksempel på at man helt klart kan tolke filmen som en allegori over politiske hendelser som ikke nødvendigvis er knyttet til Ungarn. Tankene mine går umiddelbart til Tyskland, hvor nazismen ble selve symbolet på håpet om forandring i et sønderknust land. Det vekker noen tanker om hvor forlokkende autoritære krefter kan virke i en gitt situasjon.





Et vendepunkt inntreffer i filmen, relativt udramatisk skildret, men likevel veldig effektivt. Etter at opptøyene har utviklet seg til å bli en voldelig og aggressiv massebevegelse, så blir menneskene i filmen – og kanskje også vi – brått gjort oppmerksomme på at individet er glemt i den store sammenhengen. Hensynet til menneskeliv ble mindre enn troen på den nye og subversive kraften. Men glemmer man enkeltmennesket, har man tapt, det forstår de gjennom denne hendelsen. For Valuska blir det for mye, han står igjen, usikker på om han har vært delaktig, og om han ikke har vært det fysisk, så har han kanskje likevel vært det ved å stå på sidelinjen og se på? Selv han, åpenbart et godt menneske, ble fristet og forført av de nye tankene. Det kan også virke som om Valuskas vei til galskap skyldes at han har sett noe vi ikke har fått tatt del i. Eller skyldes det at han hele tiden har sett og ment at verden er slik han forestiller seg den, at hans perspektiv er hans verden, og at bruddet med denne virkelighetsoppfatningen kommer når han er passiv observatør til umenneskelighet?

Werckmeister harmóniák har i mine øyne et underliggende anti-autoritært budskap, filmen gir ingen svar, men den krever og ønsker av oss at vi skal stille spørsmål ved autoritære krefter, og ved oss selv og vårt moralske standpunkt. Den er samtidig en hyllest til hvordan mennesket selv i en situasjon hvor det blir undertrykt av slike krefter, forsøker å bevare sin verdighet. Det er med et åpenbart empatisk blikk at Tarr med sine lange tagninger skildrer disse menneskenes hverdagslige handlinger og gjøremål. Det empatiske blikket leder igjen tankene til det meningsløse ved at folk må leve og dø under autoritære styrer som etter hvert oppløses eller knuses, og i ettertid ses tilbake på som en «dårlig idé». Det urettferdige ved at noen bestemmer over alle.





Tilbake ved filmens slutt står hvalen, alene og avdekket på den store markedsplassen der den tidligere befant seg i en stor tilhenger omringet av landsbyens innbyggere. Hengeren er knust, er håpet også ødelagt? Eller symboliserer hvalen kanskje det evige håpet om en bedre verden, fordi det tjuende århundrets hendelser gjør at håpet er mer nødvendig og må være sterkere enn noen gang, eller fordi vi faktisk kanskje går mot en bedre verden? Som György sier, hvalen vil alltid være der.

Werckmeister harmóniáks store styrke ligger i at den ikke overforklarer. De narrative hullene er store, men nettopp søket etter sammenheng gjør at dette er en av de filmene som vokser over tid og etter nye gjensyn. Her finnes heller ikke noe klart budskap som blir dyttet på seeren, og derfor vil også andre ganske sikkert få noe helt annet ut av den enn det jeg har gjort. Dette er nemlig en film som fremprovoserer analyse og fortolkning. En ting er dog sikkert, og det er at dette er en film full av respekt for det fredelige mennesket, og det er en film som vil vekke tanker.




Diskuter denne saken i forumet.

© 2009 Webmaster/Design: Lars Thomas Skare