Bergman og kvinnene. Og meg.
Skrevet av Uruloki, 18. september 2008
Publisert: 14. februar 2009
Han ble kalt kvinnehater. En oppvisning i ironi, ettersom han viet hele sitt liv til akkurat kvinner. Ingmar Bergman, svenskenes Don Juan, som er en av de få som kan skryte av å ha hatt 5 koner uten å være konge av et land i Afrika, var ikke bare en kvinnebedårer. Han var også regissøren som disket opp med mer realistiske og troverdige kvinneskikkelser enn noen, gjennom sine godt og vel 60 år som regissør.
Det er en god mulighet for at jeg er fortapt i et filmatisk kvinnesyn, for film er jo tross alt ikke virkelighet, ikke så ofte i hvert fall, men kvinnene i Bergmans filmer er noe for seg selv. De er sterke, kompliserte og virkelighetstro i alle sine feil og mangler. For Bergman skildret ikke kvinnen som løsningen til alle verdens problemer, men med skyggesider like graverende som de fleste i hans dystre filmunivers. Men ”det finnes godt og vondt i alle” som altfor mange har sagt før meg, og det kan umulig være tvil om at kvinneskikkelsene i hans filmer er mer enn statister med et eneste mål: forlokkelse og eyecandy for de mannlige beskuere. De er som oftest de som står støtt til tross for de vaklevorne livene karakterene hans lever, de er en forløsende kraft. For det er mannen som oftest er den verste. Det er mannen som er grepet av tvil, hat eller verre saker, og som trenger en kvinne til å rydde opp.
Et hvert forsøk på å danne en problemstilling rundt hvorfor Bergman ble kalt kvinnehater slås med en gang i hjel av sin egen urimelighet. Det er vel nok å si at hårsåre feminister kanskje ikke helt klarte å skille mellom urimelig kritikk og et mangefasettert menneske på film. Negativ omtale er ikke i overført betydning et angrep.
Så derfor gir jeg opp en slik problemstilling.
Jeg vil heller si litt om hvorfor Bergmans kvinneskikkelser er så avskrekkende, men forlokkende på samme tid.
For å sitere Rema 1000: ”Det enkle er ofte det beste”. Slik vil man ofte ha det, uten bekymringer. Også på kvinnefronten. På film får man det oftest slik. Man vet hvor man har sine kvinner. De er der for mannens skyld, der de strutter rundt i korte skjørt og lirer av seg innuendoer i alt sitt begjærlige vesen. Dette er en klisjé. Men klisjéer er der fordi de er sanne. Det er ikke til å stikke under hverken en stol eller en krakk at kvinner ofte er objekter på film. De er der for å se pene ut og for å stille seg til disposisjon for sin mann når han seirer. Og det er jo litt av en ønsketenkning.
Derfor er det muligens en naturlig ting å bli avskrekket av Bergmans kvinner. De er vanskelige. Bare se på Tystnaden. En masturberende kvinne på film i 1963, en liten revolusjon i seg selv, javel, ikke minst i en Bergman-film, som sikkert kan sees på som gammelmodig for utenforstående, men denne forferdelige seksuelle skammen og oppvisningen i å ville skade seg selv seksuelt er det som teller. Makan. Bergman tok en Mulholland Drive 40 år i forveien av David Lynch. Hele dette verket er tross alt en reise inn i den onde seksualiteten, bitre og uinntakelige kvinner som enten er så pripne at de hater sin egen kropp mer enn noe annet, eller så frigjorte at det blir ubehagelig, da man fort ser at frigjøringens eneste motiv er å ikke identifisere seg med sin fæle søster. Sex er et redskap for hevn. Mindre kan ta fra lysten fra en hver mann.
Ten years later, og det spinner videre i Viskningar och Rop. En aldrende kvinne som kutter seg opp med glasskår nedentil, kvinner som er så følelseskalde at man regelrett fryser mens man ser på, så inhabile til å ta imot kjærlighet og manipulerende at de i øyeblikk virker mest som despoter.
Men, det er jo som oftest et men, det er jo tross alt kvinnene som også er helter i Viskningar och Rop. Riktignok andre kvinner enn dem skildret her, men likefullt kvinner. Mennene er først og fremst dokker i dette universet. De ledes av kvinnene, eller er så distanserte at Bergman gir dem null betydning. Denne forferdelige, avskrekkende siden av kvinnen blir veid opp av Bergmans evne til å også skildre kvinnen som det eneste lyspunktet i en ellers nogså fortapt verden. Det vonde er bare én side av kjønnet. Det er kvinner som viser seg å være de eneste i filmen som også har evne til å gi kjærlighet, omsorg og hengivenhet. Den eneste som står opp for den døende og tar henne i sin barm (bokstavelig talt, kan man vel si) er en kvinne, og den døende, også en kvinne, er den som virker å ha et snev av kjærlighet for sine medsøstre. Hun har håp, hun nyter tiden sammen med dem, hun er den eneste som ikke utspiller en falsk glede.
Bergmans kvinner er, samtidig som de er ufyselige, de som er sterke. Som i Smultronstället, hvor fru svigerdatter er den eneste som våger å konfrontere sin svigerfar med hans åpenbare mangler, og skape forsoning mellom ham og hans sønn. Herr svigerfar er på sin side en kynisk og følelseskald lømmel. Og sønnen er ikke så mye mer enn et produkt av dette, bragt opp til å hate sin far.
Eller hva med Nattvardsgästerna? Mannen er den tvilende og lukkede sjelen, som blir fylt av angst for at han har gått feil ved livets veiskille. Kvinnen er hans frelse. Javel, hun blir riktignok avvist gang på gang, og får virkelig erfare hatets tunge skyts, men hun gir ikke opp, står ved hans side, og forfaller ikke i en selvmedliden tilværelse, som sitt mannlige motstykke. Hun er, igjen, den sterke, den som holder ut, mens mannen er, igjen, et produkt av hat og tvil.
I en slik passende oppramsing av sterke kvinneskikkelser er det en forbrytelse å glemme Scener ur ett äktenskap. Her disker Bergman opp med en av de største kvinneskikkelsene på film, punktum. Tidenes skilsmissedrama er trolig en passende betegnelse, i all sin sårhet, åpenhet og troverdighet. Men ja, nok en gang er det mannen som er syndebukken. Han bedrar, er ussel og voldelig, truende og redd for sine egne følelser. Her trengs det en Liv Ullman for å ordne opp. Og hvem kan tippe hvordan det ender? Joda, hun er den som står som den sterke i slutten, til tross for å ha blitt sveket står hun rakt.
Og toppen av kransekaken heter Persona. Toppen av kransekaken heter som oftest Persona. En film nesten utelukkende om kvinner. De to mennene som viser seg i løpet av filmen får et par minutter på skjermen til sammen, den ene som en trist skikkelse som kvinnene må rettlede, den andre er ikke mer enn en allegorisk liten pojke. Her er det knivingen mellom kvinneskikkelsene som er i fokus. Et psykodrama uten like, med et sett mangefasetterte kvinner som ikke er å finne igjen i noen annen film. Her er kvinnen det meste en kvinne kan være, fra et kjærlig vesen, til et seksuelt rovdyr, til igjen å skamme seg over sin egen seksualitet, fra en hatfull kruttønne, til en manipulerende mentalpasient, et steinansikt, et vesen fullt av glede. Glede, sorg, hat, og alt det der. Det meste av følelser er med.
De er jo nesten som ekte mennesker, for guds skyld! Kan noe sånt gjøre seg på film? Svaret er selvsagt ja.
Samtidig som de er noen vesener som er vanskelige å forholde seg til, gir de meg også håp. I en verden full av endimensjonale kvinneskildringer, og da tenker jeg ikke bare i filmverdenen, er det positivt å se at i hvert fall noen makter å skildre kvinnen som en utdypet karakter, med behov, drømmer, glede, angst, alt man kan velge mellom. Jeg beklager om jeg høres ut som en feminist selv. Uansett, å se en Bergman-film blir for meg også en reise inn i hvor lettvint menn ofte ser på det motsatte kjønn i dag, og kanskje har gjort til alle tider, det er ofte en liten oppvåkner.
Men likevel, blir altså Bergman omtalt som kvinnehater. Om noe, var Bergman en mannshater.
Man kan jo ta Fanny och Alexander til etteretning, i tillegg til alle de underlegne mannskikkelsene som er nevnt tidligere. Her er også den store stygge ulven en mann. En diktatorisk type som fornedrer og bruker herskerteknikker for å dra sin stesønn ned i søla. En speiling av Bergmans egne far, det er jo tross alt en høyst selvbiografisk film.
Nei, han hatet kanskje ikke sin far, men at han hadde et vanskelig forhold til ham er hevet over all tvil. Forbildene i hans unge dager var nettopp faren og brødrene hans. De fikk ham inn i høyreekstremiteten, fikk ham til å heie på Hitler, helt til han fikk vite om grusomhetene Hitler hadde forårsaket. Faren var også en ekstremt religiøs person, som hersket over sønnen gjennom kristen moralisme, trusler om en alt-seende, alt-dømmende Gud, og en gjennomgående fornedring. Dette var noe Bergman slet med gjennom hele livet, og det er lett å se i hans filmer. Og her er vi kanskje inne på noe som kan forklare Bergmans hang til det kvinnelige kjønn som det rene og forløsende i filmene hans. Kvinnen ble muligens antitesen av alt mennene hadde vært i hans tidlige liv, mennene som ikke hadde brakt ham annet enn hat og frykt. Kvinnen ble kanskje et symbol på alt som ikke var mannen, noe sterkt, noe rent, noe ærlig, noe som var på hans side.
Men å forklare Bergmans syn på kvinner i et avsnitt blir for enkelt. Og å gjøre det fullt ut vil bli for vanskelig. Det som uansett er sikkert er at Bergman hadde et mer naturlig forhold til det motsatte kjønn enn hva de fleste andre kan skryte av. Og i tillegg klarte han i løpet av sin levetid å gi fra seg noen av de mest interessante og virkelige kvinneskikkelsene filmmediet har sett. For Bergman er, som de fleste bør ha fått med seg, død nå. Og det er med en smule vemod jeg erkjenner for meg selv at det trolig vil gå lang tid før vi igjen ser en så profilert filmregissør som skildrer kvinnen på samme måte som han gjorde. Han var alltid en som tok opp det han ville på den måten han ville, han ga av seg selv og sitt eget liv, ja, sine egne kvinner, for å gi filmverdenen kvinnelige karakterer som overgår det meste annet. Og han var alltid en som tok for seg av kvinner. Og jeg er sikker på at han ga av seg selv til dem også. Kåtamonsen.
Diskuter denne saken i forumet.
Skrevet av Uruloki, 18. september 2008
Publisert: 14. februar 2009
Han ble kalt kvinnehater. En oppvisning i ironi, ettersom han viet hele sitt liv til akkurat kvinner. Ingmar Bergman, svenskenes Don Juan, som er en av de få som kan skryte av å ha hatt 5 koner uten å være konge av et land i Afrika, var ikke bare en kvinnebedårer. Han var også regissøren som disket opp med mer realistiske og troverdige kvinneskikkelser enn noen, gjennom sine godt og vel 60 år som regissør.
Det er en god mulighet for at jeg er fortapt i et filmatisk kvinnesyn, for film er jo tross alt ikke virkelighet, ikke så ofte i hvert fall, men kvinnene i Bergmans filmer er noe for seg selv. De er sterke, kompliserte og virkelighetstro i alle sine feil og mangler. For Bergman skildret ikke kvinnen som løsningen til alle verdens problemer, men med skyggesider like graverende som de fleste i hans dystre filmunivers. Men ”det finnes godt og vondt i alle” som altfor mange har sagt før meg, og det kan umulig være tvil om at kvinneskikkelsene i hans filmer er mer enn statister med et eneste mål: forlokkelse og eyecandy for de mannlige beskuere. De er som oftest de som står støtt til tross for de vaklevorne livene karakterene hans lever, de er en forløsende kraft. For det er mannen som oftest er den verste. Det er mannen som er grepet av tvil, hat eller verre saker, og som trenger en kvinne til å rydde opp.
Et hvert forsøk på å danne en problemstilling rundt hvorfor Bergman ble kalt kvinnehater slås med en gang i hjel av sin egen urimelighet. Det er vel nok å si at hårsåre feminister kanskje ikke helt klarte å skille mellom urimelig kritikk og et mangefasettert menneske på film. Negativ omtale er ikke i overført betydning et angrep.
Så derfor gir jeg opp en slik problemstilling.
Jeg vil heller si litt om hvorfor Bergmans kvinneskikkelser er så avskrekkende, men forlokkende på samme tid.
For å sitere Rema 1000: ”Det enkle er ofte det beste”. Slik vil man ofte ha det, uten bekymringer. Også på kvinnefronten. På film får man det oftest slik. Man vet hvor man har sine kvinner. De er der for mannens skyld, der de strutter rundt i korte skjørt og lirer av seg innuendoer i alt sitt begjærlige vesen. Dette er en klisjé. Men klisjéer er der fordi de er sanne. Det er ikke til å stikke under hverken en stol eller en krakk at kvinner ofte er objekter på film. De er der for å se pene ut og for å stille seg til disposisjon for sin mann når han seirer. Og det er jo litt av en ønsketenkning.
Derfor er det muligens en naturlig ting å bli avskrekket av Bergmans kvinner. De er vanskelige. Bare se på Tystnaden. En masturberende kvinne på film i 1963, en liten revolusjon i seg selv, javel, ikke minst i en Bergman-film, som sikkert kan sees på som gammelmodig for utenforstående, men denne forferdelige seksuelle skammen og oppvisningen i å ville skade seg selv seksuelt er det som teller. Makan. Bergman tok en Mulholland Drive 40 år i forveien av David Lynch. Hele dette verket er tross alt en reise inn i den onde seksualiteten, bitre og uinntakelige kvinner som enten er så pripne at de hater sin egen kropp mer enn noe annet, eller så frigjorte at det blir ubehagelig, da man fort ser at frigjøringens eneste motiv er å ikke identifisere seg med sin fæle søster. Sex er et redskap for hevn. Mindre kan ta fra lysten fra en hver mann.
Ten years later, og det spinner videre i Viskningar och Rop. En aldrende kvinne som kutter seg opp med glasskår nedentil, kvinner som er så følelseskalde at man regelrett fryser mens man ser på, så inhabile til å ta imot kjærlighet og manipulerende at de i øyeblikk virker mest som despoter.
Men, det er jo som oftest et men, det er jo tross alt kvinnene som også er helter i Viskningar och Rop. Riktignok andre kvinner enn dem skildret her, men likefullt kvinner. Mennene er først og fremst dokker i dette universet. De ledes av kvinnene, eller er så distanserte at Bergman gir dem null betydning. Denne forferdelige, avskrekkende siden av kvinnen blir veid opp av Bergmans evne til å også skildre kvinnen som det eneste lyspunktet i en ellers nogså fortapt verden. Det vonde er bare én side av kjønnet. Det er kvinner som viser seg å være de eneste i filmen som også har evne til å gi kjærlighet, omsorg og hengivenhet. Den eneste som står opp for den døende og tar henne i sin barm (bokstavelig talt, kan man vel si) er en kvinne, og den døende, også en kvinne, er den som virker å ha et snev av kjærlighet for sine medsøstre. Hun har håp, hun nyter tiden sammen med dem, hun er den eneste som ikke utspiller en falsk glede.
Bergmans kvinner er, samtidig som de er ufyselige, de som er sterke. Som i Smultronstället, hvor fru svigerdatter er den eneste som våger å konfrontere sin svigerfar med hans åpenbare mangler, og skape forsoning mellom ham og hans sønn. Herr svigerfar er på sin side en kynisk og følelseskald lømmel. Og sønnen er ikke så mye mer enn et produkt av dette, bragt opp til å hate sin far.
Eller hva med Nattvardsgästerna? Mannen er den tvilende og lukkede sjelen, som blir fylt av angst for at han har gått feil ved livets veiskille. Kvinnen er hans frelse. Javel, hun blir riktignok avvist gang på gang, og får virkelig erfare hatets tunge skyts, men hun gir ikke opp, står ved hans side, og forfaller ikke i en selvmedliden tilværelse, som sitt mannlige motstykke. Hun er, igjen, den sterke, den som holder ut, mens mannen er, igjen, et produkt av hat og tvil.
I en slik passende oppramsing av sterke kvinneskikkelser er det en forbrytelse å glemme Scener ur ett äktenskap. Her disker Bergman opp med en av de største kvinneskikkelsene på film, punktum. Tidenes skilsmissedrama er trolig en passende betegnelse, i all sin sårhet, åpenhet og troverdighet. Men ja, nok en gang er det mannen som er syndebukken. Han bedrar, er ussel og voldelig, truende og redd for sine egne følelser. Her trengs det en Liv Ullman for å ordne opp. Og hvem kan tippe hvordan det ender? Joda, hun er den som står som den sterke i slutten, til tross for å ha blitt sveket står hun rakt.
Og toppen av kransekaken heter Persona. Toppen av kransekaken heter som oftest Persona. En film nesten utelukkende om kvinner. De to mennene som viser seg i løpet av filmen får et par minutter på skjermen til sammen, den ene som en trist skikkelse som kvinnene må rettlede, den andre er ikke mer enn en allegorisk liten pojke. Her er det knivingen mellom kvinneskikkelsene som er i fokus. Et psykodrama uten like, med et sett mangefasetterte kvinner som ikke er å finne igjen i noen annen film. Her er kvinnen det meste en kvinne kan være, fra et kjærlig vesen, til et seksuelt rovdyr, til igjen å skamme seg over sin egen seksualitet, fra en hatfull kruttønne, til en manipulerende mentalpasient, et steinansikt, et vesen fullt av glede. Glede, sorg, hat, og alt det der. Det meste av følelser er med.
De er jo nesten som ekte mennesker, for guds skyld! Kan noe sånt gjøre seg på film? Svaret er selvsagt ja.
Samtidig som de er noen vesener som er vanskelige å forholde seg til, gir de meg også håp. I en verden full av endimensjonale kvinneskildringer, og da tenker jeg ikke bare i filmverdenen, er det positivt å se at i hvert fall noen makter å skildre kvinnen som en utdypet karakter, med behov, drømmer, glede, angst, alt man kan velge mellom. Jeg beklager om jeg høres ut som en feminist selv. Uansett, å se en Bergman-film blir for meg også en reise inn i hvor lettvint menn ofte ser på det motsatte kjønn i dag, og kanskje har gjort til alle tider, det er ofte en liten oppvåkner.
Men likevel, blir altså Bergman omtalt som kvinnehater. Om noe, var Bergman en mannshater.
Man kan jo ta Fanny och Alexander til etteretning, i tillegg til alle de underlegne mannskikkelsene som er nevnt tidligere. Her er også den store stygge ulven en mann. En diktatorisk type som fornedrer og bruker herskerteknikker for å dra sin stesønn ned i søla. En speiling av Bergmans egne far, det er jo tross alt en høyst selvbiografisk film.
Nei, han hatet kanskje ikke sin far, men at han hadde et vanskelig forhold til ham er hevet over all tvil. Forbildene i hans unge dager var nettopp faren og brødrene hans. De fikk ham inn i høyreekstremiteten, fikk ham til å heie på Hitler, helt til han fikk vite om grusomhetene Hitler hadde forårsaket. Faren var også en ekstremt religiøs person, som hersket over sønnen gjennom kristen moralisme, trusler om en alt-seende, alt-dømmende Gud, og en gjennomgående fornedring. Dette var noe Bergman slet med gjennom hele livet, og det er lett å se i hans filmer. Og her er vi kanskje inne på noe som kan forklare Bergmans hang til det kvinnelige kjønn som det rene og forløsende i filmene hans. Kvinnen ble muligens antitesen av alt mennene hadde vært i hans tidlige liv, mennene som ikke hadde brakt ham annet enn hat og frykt. Kvinnen ble kanskje et symbol på alt som ikke var mannen, noe sterkt, noe rent, noe ærlig, noe som var på hans side.
Men å forklare Bergmans syn på kvinner i et avsnitt blir for enkelt. Og å gjøre det fullt ut vil bli for vanskelig. Det som uansett er sikkert er at Bergman hadde et mer naturlig forhold til det motsatte kjønn enn hva de fleste andre kan skryte av. Og i tillegg klarte han i løpet av sin levetid å gi fra seg noen av de mest interessante og virkelige kvinneskikkelsene filmmediet har sett. For Bergman er, som de fleste bør ha fått med seg, død nå. Og det er med en smule vemod jeg erkjenner for meg selv at det trolig vil gå lang tid før vi igjen ser en så profilert filmregissør som skildrer kvinnen på samme måte som han gjorde. Han var alltid en som tok opp det han ville på den måten han ville, han ga av seg selv og sitt eget liv, ja, sine egne kvinner, for å gi filmverdenen kvinnelige karakterer som overgår det meste annet. Og han var alltid en som tok for seg av kvinner. Og jeg er sikker på at han ga av seg selv til dem også. Kåtamonsen.
Diskuter denne saken i forumet.
© 2009 Webmaster/Design: Lars Thomas Skare